Robyn

Robyn har min udelte oppmerksomhet – til og med på dansegulvet. Jeg digger musikken hun lager og jeg digger budskapet. Dagens kvinnekonge holder på sitt i drakampen med plateselskapet og lar ikke kommersielle interesser korrumpere det hun har lyst til å kommunisere.

Her er et eksempel på artistisk standhaftighet og holdning over underholdning:

The album My Truth was released on May 17, 1999 in Sweden, with releases elsewhere in the continent following. The single «Electric» was a huge smash across Europe, and propelled My Truth to no. 2 in Sweden. My Truth was a poignantly autobiographical release for Robyn, and included the tracks «Universal Woman» and «Giving You Back» which emotively explained her secret abortion. The album did achieve synonymous acclaim, and critics remarked on Robyn’s seamless evolution as an artist.

Robyn’s record company, RCA, publicised their intention to release her subsequent efforts in the United States. However, following the release of My Truth in Sweden, her record company reconsidered as they didn’t feel the market would be receptive to her new sound. Following discussion between RCA Sweden and their American counterpart, there were plans for My Truth to be partially re-recorded with US-radio friendly production. Robyn was uncomfortable with the prospect and valued her artistic credibility above her record company’s advice, and so My Truth was not released in the United States.

wikipedia.org

Continue reading «Robyn»

Advertisements

Kvinnekonger

En kvinnekonge er omtrent det samme som en kjempeskrulle. Material girl? Uten tvil. Guccifeminist? Bare tilsynelatende. Kvinnekonger dekonstruerer og rekonstruerer den ene nitriste virkeligheten man strengt tatt er nødt til å forholde seg til dag etter dag. Kvinnekonger er overbevist om at det fortsatt er noe å lære om kvinners ulike kjønn og kjønnssystem. Ikke minst er det mye å avlære. Kvinnekonger er på godt og vondt suckers for meningsdannelser. Jo mer absurd og far fetched, jo bedre. Virker det som. Kvinnekonger er materialister i vantro. Strengt tatt er jakten på kvinnekonger motivert av ønsket om å løfte fram kvinnelige elementer hvor enn de er å finne. På grensen til essensialisme, kanskje. Men kvinnekongeriets knippe, fyllt av kvinnelige elementer, kan egentlig bare sees på som ammunisjon i definisjonsdramet som kvinnen ofte har vært et blødende offer i.

Så, hva er en kvinne? Hva er kvinnelighet? Kun en konstruksjon? Hva vil vi at det skal være? Har kvinner som kjønn muligheten til å være bærere av et mer positivt og humant budskap og praksis, enn det som råder grunnen i dag? Kan vi kvinner fortsatt trekke på et felleskap basert på kjønn? Har jeg mer til felles med den svarte vaskehjelpen Eve i Sør-Afrika, enn Celina Middelfart i Norge? Det er mange faktorer som også skiller oss kvinner. Både i virkelighet og fiksjon. Den mest ytterliggående kommer i form av fremtidsfiksjonens cylonkvinne. Eksempelvis Sharon Valerii. Akkurat når vi var i ferd med å vende oss til feminismen og queerteorien, suser cylonkvinnen inn fra sidelinjen mer human og kompleks enn mange av oss. For hvis det å være kvinne flyter, mer spesifikt endrer seg i tid og rom (:-)).. og vi bryter ned, deler opp og i vår kommunikative ekstase ikke finner noe fast kjærne? Da… er jeg den første til å vifte høyt med min Maxfactor, masterpiece, beyond length mascara, før jeg ser langt etter en mann som kan skifte vindusviskerne på bilen min. (For ikke å snakke om hvor vanskelig det hadde blitt å forene oss kvinner til samme veldedighet, eller det samme feministiske parti.) Juntos mamasita.