Betty Dodson

Det finnes et kobbel med historier som tjener som bevis på at jeg var en unge med litt for mye opprør og pågangsmot. Den ene historien finner sted da min stefar gikk med på å kjøre rampungen med sine venninner til Oslo, slik at vi pliktskyldig kunne demonstrere mot en eller annen ulumskhet. Omtrent en halvtime utenfor Oslo kommer vi på at vi, i vårt overmot, ikke aner hvor demonstrasjonen skal finne sted, ei heller om vi i det hele tatt ville rekke fram før nevnte demonstrasjonstog ville sette av gårde gjennom Oslos gater. Vel, vi var snartenkte jenter og en av oss jordet denne betydningsløse bekymringen med å melde:

«Ta det rolig, vi finner alltids en demo!»

Min stefar har gapskrattet av denne kommentaren i over ti år.

«Finner alltids en demo!! Ha, ha, ha! Det er saklige og serriøse jenter det!!»

Jeg ler fortsatt ikke (i alle fall ikke høyt). Det er jo faktisk mye ulumsket å ta fatt i. Det er jo strengt tatt bare å hive seg på en eller annen vogn. Mot pelsindustri, mot det bomberegnet USAs maktelite for tiden agiterer for, mot dødsstraff, mot rasisme, mot vold, mot diskriminering, mot tortur, mot verdensbanken og så videre.

Samfunnsengasjerte unge mennesker, gjerne venstreorienterte, vet å si i fra når nok er nok, faen ta USA og vi glemmer aldri Panama. (Hva i himmelens navn skjedde egentlig i Panama?) Jeg tror jeg kan sverte den tyrkiske staten på kurdisk og jeg har lært et par irske ukvemsord om britiske okkupanter.

Poenget mitt er at positive, progressive tanker og ideer ofte drukner i vår fysiske, filosofiske og retoriske kamp for en bedre verden. Det er ikke rart. Vi drilles fra barnsben av at endringer bringer smerte og fare. Utopier er skumle tankesysler. Vi trenger ikke lete lenge i historien før vi ser at virkeliggjøring av visjoner gir halsbrekkende resultater.

Sånn er det med feminisme også. Det er vanskelig å se framover, det er vanskelig å se hvordan ting kan bli bedre, det er vanskelig å se hva vi går glipp av. Det er vanskelig å vite hva man ikke vet. Continue reading «Betty Dodson»

Lilith

Før Thelma and Louise, før Lyn Collins, før Nora, før all y’all……så var der Lilith.

\

Så sent som på 1500 – tallet satt Jødiske menn sammen en tekst kjent som Kabbalah. Her dukker Lillith opp som mytologisk figur. Men hennes røtter kan spores tilbake til førkristen tid, helt til eposet om Gilgamesh som ble skrevet ned 2500 år før Kristus. Det finnes flere skriftelige kilder rundt Lilliths vesen. To sum it up: Seksuelt ustoppelig, succubus: fortærer sine elskere, stjeler menns sæd om nettene, barnemorder etc. Lilliths essensielle egenskaper er ikke overførbare til hva vi forbinder med (konnotasjoner knyttet til) ‘kvinna’, Lillith representerer heller hva med ‘kvinna’ menn frykter mest. I de seneste religiøse skriftene der Lilith nevnes er hun Adams første kone. Det var altså én før Eva. Og gjett hva? Lillith er en dame som ikke lar seg høvle over: Hun skal sitte øverst. Her er historien om hvordan kvinna satte seg selv på dagsorden og valgte sine egen skjebne deretter:

«The angels who are in charge of medicine: Snvi, Snsvi, and Smnglof. After God created Adam, who was alone, He said, ‘It is not good for man to be alone’ (Genesis 2:18). He then created a woman for Adam, from the earth, as He had created Adam himself, and called her Lilith. Adam and Lilith immediately began to fight. She said, ‘I will not lie below,’ and he said, ‘I will not lie beneath you, but only on top. For you are fit only to be in the bottom position, while I am to be the superior one.’ Lilith responded, ‘We are equal to each other inasmuch as we were both created from the earth.’ But they would not listen to one another. When Lilith saw this, she pronounced the Ineffable Name and flew away into the air. Adam stood in prayer before his Creator: ‘Sovereign of the universe!’ he said, ‘the woman you gave me has run away.’ At once, the Holy One, blessed be He, sent these three angels to bring her back.»

Kvinna klemmer tilPå bunnlinjen: Historien om Adam og Eva er bildet patriarker har pekt på for å forsvare at menn skal styre alt fra meta til mikro, alt fra hvordan veiene skal bygges til når middagen skal være på bordet. Men det finnes altså en eldgammel preferanse på at kjønnskampen kjempes kontinuerlig. Lilith så seg selv som Adams likeverdige. Ikke nok med det, hun anså seg selv som så aktverdig at hun ikke under noen omstendighet ville ligge underst. Ikke så rart at feminister trykker Lilith til sitt bryst?

Kilde: