Betty Dodson

Det finnes et kobbel med historier som tjener som bevis på at jeg var en unge med litt for mye opprør og pågangsmot. Den ene historien finner sted da min stefar gikk med på å kjøre rampungen med sine venninner til Oslo, slik at vi pliktskyldig kunne demonstrere mot en eller annen ulumskhet. Omtrent en halvtime utenfor Oslo kommer vi på at vi, i vårt overmot, ikke aner hvor demonstrasjonen skal finne sted, ei heller om vi i det hele tatt ville rekke fram før nevnte demonstrasjonstog ville sette av gårde gjennom Oslos gater. Vel, vi var snartenkte jenter og en av oss jordet denne betydningsløse bekymringen med å melde:

«Ta det rolig, vi finner alltids en demo!»

Min stefar har gapskrattet av denne kommentaren i over ti år.

«Finner alltids en demo!! Ha, ha, ha! Det er saklige og serriøse jenter det!!»

Jeg ler fortsatt ikke (i alle fall ikke høyt). Det er jo faktisk mye ulumsket å ta fatt i. Det er jo strengt tatt bare å hive seg på en eller annen vogn. Mot pelsindustri, mot det bomberegnet USAs maktelite for tiden agiterer for, mot dødsstraff, mot rasisme, mot vold, mot diskriminering, mot tortur, mot verdensbanken og så videre.

Samfunnsengasjerte unge mennesker, gjerne venstreorienterte, vet å si i fra når nok er nok, faen ta USA og vi glemmer aldri Panama. (Hva i himmelens navn skjedde egentlig i Panama?) Jeg tror jeg kan sverte den tyrkiske staten på kurdisk og jeg har lært et par irske ukvemsord om britiske okkupanter.

Poenget mitt er at positive, progressive tanker og ideer ofte drukner i vår fysiske, filosofiske og retoriske kamp for en bedre verden. Det er ikke rart. Vi drilles fra barnsben av at endringer bringer smerte og fare. Utopier er skumle tankesysler. Vi trenger ikke lete lenge i historien før vi ser at virkeliggjøring av visjoner gir halsbrekkende resultater.

Sånn er det med feminisme også. Det er vanskelig å se framover, det er vanskelig å se hvordan ting kan bli bedre, det er vanskelig å se hva vi går glipp av. Det er vanskelig å vite hva man ikke vet. Continue reading «Betty Dodson»

Orgasmens Hallelujah

Senseuell mannSensualitet er ikke en mer kvinnelig attributt, enn en mannlig. Man kan være osende av sensualitet både som mann og som kvinne. Det er likevel plausibelt å foreslå at flere kvinner trakter etter en sensuell utstråling. En kvinne gjør større plass til sin sensualitet, enn en mann gjør. Men skiller mannlig sensualitet seg fra kvinnelig på noe vis? Er kvinnelig sensualitet sårbar, uavsluttet, lengtende og søkende? Er mannlig sensualitet omsluttende, tangerende, kontrollert og forutsigbar?

Hvordan kan K. D. Lang, en kvinne, tilsynelatende leke seg med mannlig sensualitet slik hun gjør når hun synger Hallelujah? Min far gjentok et par ganger for meg at det eneste en kvinne aldri kunne gjøre var å synge Cohens sanger. Min teori er at Cohens prosjekt er å kommunisere bildet av den sensuelle mannen som uttrykker sin lengsel etter kvinnen. Cohen synger om sin søken og beundring av det essensielle ved kvinnen og det estetiske ved kvinnen. Samtidig kommuniserer han at bildet av ‘mannen og kvinnen’ er et bilde som er revet i stykker av historiens gang. Jeg forstår det også slik at Cohen ønsker seg en forsonelse med kvinnen. Han lukker ikke øynene for kjønnssystemets hendelsesforløp, men kommuniserer et kjærlig forhold til kvinnen som en sensuell martyr. Med sangen Hallelujah setter Cohen orgasmen inn i en religiøs kontekst. Konteksten er ren, sannferdig, krydret med tapte illusjoner. At en kvinne vanskelig kan klare å formidle disse følelsene fra denne synsvinkelen, kan jeg være tilbøyelig til å si meg enig i. Men om en kvinne skal synge troverdig om lengselen etter kvinnen, forsoning med den sensuelle og kampklare martyren, og samtidig mane fram den stereotypiske kvinnelige skjønnhet. (pust) Så det være K.D. Lang.