Vel framme

09-27

Vi har fått en ny nabo. Som mange på Løkka, gjør han et beskjedent forsøk på å skjule sin særegenhet. Men bråk er det aldri. Det er lyd der. Lyd som tar en del plass, men ingenting kommer ut og det tror jeg vi skal være glade for. Fordi denne naboen får med seg alt som skjer. Og denne naboen synes det mest naturlige og rutinemessige er helt ute av sync og det merkeligste som noensinne har skjedd.

Jeg prøver for eksempel å fortelle ham hver morgen at det er sånn man kler seg når man skal på jobb. Man skal være pen i tøyet og legge litt ekstra omtanke i hvordan man presenterer seg selv. Jeg kan se at naboen reagerer i vantro og synes jeg er langt over gjennomsnittet av hva en kan forvente. Da må jeg innrømme at jeg kan bli litt irritert og sender noen spisse blikk tilbake.

Advertisements

Naboen

Det å bo i by bør bety at man på et eller annet nivå omfavner mangfoldet. Naboer er likevel ofte en pain in the ass. En av mine driver stadig å hinter til at jeg ikke tar inn avisene mine i høvelig tid. Det har vært flere tilfeller hvor denne mannen, som forøvrig kan smykke seg med et tillitsverv i borettslaget, har følt seg forpliktet til å fokusere på dette fenomenet. Senest i går lurte han på om jeg hadde vært lenge borte og hvor jeg hadde vært. Jeg svarte temmelig avmålt, men likevel ble jeg fulgt opp med kommentaren: ‘Jeg trodde du hadde vært i Afrika eller i allefall et sted så langt borte at det ikke nytter å ettersende aviser, for nå…’

Ja.. så kom det da. Det vanskelig kontrollerbare feministgulpet: ‘Jo du skjønner’, sa jeg. ‘Jeg synes dette med aviser er vanskelig. For meg er aviser som menn. Jeg klarer ikke helt la være å holde dem, for de har fortsatt status som svært relevante. Men når de først ligger der på dørstokken, virker de ikke så spennende, de tar så mye plass og tid og jeg klarer ikke la være å tenke at de egentlig har utspilt sin rolle (…).’

Kanskje jeg slipper dugnaden?