Primadonna

Milady. Rumor is spreading. Someone is disturbing the realm.

Boobirds is flying in from the blindspot. They bring words from an old forgotten character.

It’s the primadonna, Sir Madam.
She’s coming to claim King.

I primadonna, Cuckoo?

Moral panic is spreading throughout the Kingship, Sir Madam. The leaders are weary.

And the task, Cuckoo. Will she be able to handle it?

It is in her nature to succeed. Royalty. She has no fear.

Open the gates. We have space. She will wear my colors.

Primadonnaen er dagens kvinnekonge!

Gerda Grepp

Greta Grepp
Gerda Grepp i Spania i 1937. Foto: Fra boka «Tusen dager» av Jo Stein Moen og Rolf Sæther

Vi har våre egne pionerer. Nasjonalmessig, altså. Egne krigskorrespondenter som allerede under den spanske borgerkrigen dekket slagene uten frykt. Dette er sakset fra Dagsavisen 12. oktober 2009:

«Lise Lindbæk var Noregs første kvinnelege krigskorrespondent,» heter det i Norsk biografisk leksikon, en del av Store norske leksikon på nett. Skal man tro boka «Tusen dager» av Jo Stein Moen og Rolf Sæther, må denne delen av pressehistorien skrives om.»

Lise Lindbæk

Gerda Grepp var nemmelig første kvinne på plass. Grepp ble bare 33 år gammel. Hun var syk med tuberkulose allerede da hun dro til fronten. Dette mener forfatterne av boken «Tusen dager», boka om Norge og den spanske borgerkrigen, kan være forklaringen på hvorfor Grepp operererte i farligere områder enn Lindbæk. En forklaring på hvorfor hun gikk inn i dette med dødsforakt. Hennes tidlige død kan også være forklaringen på hvorfor hun ble glemt i ettertiden. Hun var ikke tilstede i offentligheten da krigen var over. Kanskje på grunn av Grepps tidlige død og Lindbæks påfølgende refleksjoner om borgerkrigen etter dens slutt, står Lindbæk igjen som den mest betydningsfulle krigsreporteren av de to.

Takk til Einar Næss Jensen for tips om disse kvinnekongene!

På samme måte som Martha Gellhorn, har Lindbæk fått sin egen dramatisering. I 2005 satt Nationalteateret: «Lise. L – journalist i krig». Omtalen av stykket avslører noen hint om hva det å være kvinne likevel kan ha hatt for konsekvenser for Lindbæk. Som for eksempel bildeteksten under hennes portrett, som gir heller lite innsikt – men mer standar sterotyp begrepsapparat hva gjelder skildring av flerdimensjonale kvinner. Gerda Grepp og Lise Lindbæk, mine damer og herrer. Godt de fant veien til kvinnekongene. De er nå våre fremste fanebærere!

Koden Shabana Rehman Gaarder

meddrilljpeg

Dagens kvinnekonge er kåret av @Valgerd.
Teksten er først publisert 4.11.09 i Valgerds blogg Islam i Norge.

Jeg var i dag og hørte på Shabana Rehman Gaarder fortelle om sin nye bok «Blåveis-min vei ut av volden». Det er første gang jeg fikk anledning til å møte denne kvinnen ansikt til ansikt, og det fascinerte meg. Jeg har i mange år vært svært provosert av hva hun har gjort og skrevet, og virkelig ikke forstått sammenhengen i hennes budskap. Jeg er ikke helt sikker på når det skjedde, men gradvis over en periode siste året, føler jeg at jeg har knekt koden «Shabana Rehman Gaarder». Og det har like mye vært en reise inn i meg selv, som det har vært å faktisk lytte til hva hun sier.

Jeg vokste opp med en pakistansketnisk bestevenninne. Jasmin var annerledes, umåtelig snill og det var svært spennende å få lov å være med hjem til hennes familie. Hun var den første som viste meg Koranen, og som ga meg et innblikk i et vi-samfunn og en familie med ære. At min far var kritisk til vårt vennskap, bidro til min rettferdighetskamp og interesse for antirasistisk arbeide.

Jeg fikk senere venner fra alle verdenshjørner da jeg flyttet til Oslo som 18-åring. Jeg hadde allikevel en forkjærlighet for muslimene, som jeg «kjente» fra før. Det var spennende å bli kjent med nye mennesker og spesielt lære om kulturelle forskjeller og likheter. Jeg følte meg alltid mer hjemme blant mennesker med vi-samfunn bakgrunn, fremfor den norske jeg-samfunns etikken. Var jeg ensom, syk, eller hadde behov for hjelp, var det alltid muslimene som stilte opp, før de norske. Takhøyden var større og toleransen videre. Jeg tenkte aldri over om det var religiøs tro eller kulturell bakgrunn som gjorde at disse menneskene var varmere, men jeg trivdes godt og følte meg ivaretatt.

Jeg husker ikke helt når jeg hørte om Shabana Rehman Gaarder første gang, men jeg husker godt at jeg var sjokkert. Hun passet ikke inn i min stereotype oppfatning av pakistanske eller muslimske jenter. Hun passet heller ikke inn i min stereotype oppfatning av norsketniske jenter. Jeg forsto meg ikke på den dama, og det gjorde nok ikke så mange andre heller. Jeg så at media slo opp stort, men enda større var diskusjonene utenfor media. På caféer, blant venner, spesielt blant pakistansketniske. Alt fra taxisjåfører til arbeidskollegaer syns den dama var «klin gææl’n».

Jeg forsto aldri at hun turte. Var det noe jeg hadde fått med meg var det den patriarkalske æreskulturen som står sterkt i det norsk-pakistanske miljøet, og kvinner er familiens ære. Var hun ikke redd for å miste kontakt med sin familie? Var hun ikke redd for å bli utstøtt av det pakistanske miljøet? For å bli drept?

Først nå forstår jeg at hun ikke hadde noe valg. Enten forsvinne i det kulturelle dragsuget og utslette seg selv, eller å ta opp kampen. Trusler om vold og drap er kanskje ikke så skummelt lenger, når man er hyppig eksponert for det, og når kampen for selvet blir en kamp for å overleve – som kvinne og menneske? Når de som skulle ha tatt kampen ikke gjorde det, og man må starte sin egen én persons gerilja med satire som våpen?

Provokasjonene kom på løpende bånd; hun løftet Mullah Krekar!, hun kysset Valgerd Svarstad Haugland!, hun viste rompa (jeg kjenner verken kvinner eller menn som har for vane å uttrykke seg på denne måten)!, hun kledde av seg og vanæret flagget som kroppsmaling, hun gjorde satire av islam i sine standupshow og hun tente nesten på Koranen for å vise bøkenes makt. Hun skriver stadige kraftsalver i avisene, og driver kulturell og religiøs komedie/satire.

Jeg har ikke ord. Jeg har aldri møtt noen som har sagt, gjort eller tenkt i de baner. Jeg trodde dama var splitter pine gal, og syns det var trist at ingen beskyttet henne fra seg selv. Jeg støttet ikke, men forstod de reaksjonene dette vekte i det norsk-pakistanske miljøet, og kunne ikke for mitt bare vel fatte at hun ikke ga seg. Når var nok nok for Shabana Rehman Gaarder?

Jeg må innrømme at jeg ikke likte henne da.
Jeg må innrømme at jeg ble svært provosert av hennes stunt.
Jeg må innrømme at jeg håpet hun skulle bli godt gift, og komme seg vekk fra offentlighetens lys og slutte å påføre flere mennesker skam og bekymringer. Helst med en pakistaner selvfølgelig, som ville «forstå» henne, og gi henne det hun trengte.

I dag har jeg et helt annet bilde. Jeg tror det var under tvprogrammet «Ansikt til ansikt» der fotograf Morten Krogvold gjorde et portrettintervju samtidig som han fotograferte, at jeg begynte å forstå at jeg hadde et totalt vrangbilde av Shabana Rehman Gaarder. Jeg hadde jo ikke forstått budskapet hennes!
Hun var ingen ramp!

Jeg så noe annet i øynene hennes, da jeg fikk lov å bli kjent med en kvinne som ikke provoserte for en gangs skyld. Jeg så sjenanse og sårbarhet, jeg så kvinnelighet, humor, styrke, livskraft, glede, selvironi, overlevelsesinstinkt, toleranse, aksept og jeg hørte at dama var lynende intelligent og hadde stor empati. Hvorfor hadde jeg ikke sett dette før? Jeg tror ikke media hadde gjort plass til personen Shabana, og jeg vet ikke om hun selv hadde forsøkt det heller. Jeg hadde ikke forstått at Shabana Rehman Gaarder ville bli sett som en hvilken som helst annen nordmann – og hørt for sitt eget budskap. Som så mange andre trodde jeg at hun var «en pakistansk kvinne som ville bli norsk». Og jeg syns hun tok i for hard, og mislykkedes totalt.

Nå tror jeg det var jeg som mislykkedes, i å forstå henne.

Jeg tror ikke hun var en talsperson for pakistanske kvinner i Norge, jeg tror hun er en talskvinne for seg selv. Jeg tror hun bruker det sterkeste våpenet vesten har, til å slå ned på ukultur, overgrep og urettferdighet – nemlig ordets makt og satiren i standupbransjen. Jeg forstod ikke det før. Jeg forsto ikke linken mellom humorist og spaltist, jeg så ingen andre standup komikere som gjorde noe lignende. Jeg trodde vel som folk flest, at humor og standup var frekk moro og en god latter i øyeblikkets nytelse.

Aldri hadde jeg forstått at standup var et våpen som ga makt. Ingen vet hva komikere kan finne på å si, og de blir litt untouchable. Ingen liker å bli hengt ut, gjort narr av, og fremfor alt ingen liker å bli ledd av. Kanskje har noen bedre selvironi enn andre, og kan tåle det. Å ta inn at satiren kan være intellektuelt utfordrende, ved å smake på at noen går voldsomt over streken. Men det har også en høy pris. Folk blir såret, støtt og fornærmet. Religiøs satire er eksplosivt, spesielt når det gjelder islam.

Jeg skal helt ærlig si at jeg har blitt veldig såret av vitser som «Jeg kommer aldri til å bli en god muslimsk kone, det er lenge siden jeg var ni år.» Ikke syns jeg det er spesielt morsomt, og jeg gråter innvendig når vår troens-mor Aisha r.a., profetens kone, blir latterliggjort.
Men jeg forstår at det må sterke virkemidler til, for å skape nytenkning. For å skape debatt, for å tøye en altfor trang grense. Særlig når den grensa har fungert som en tvangstrøye for altfor mange, særlig kvinner.

Jeg påstår hardnakket at det foregår mye kulturelt misbruk i religionens navn, og at skjønnheten med islam, kjennes av alt for få. Og med de fakta på bordet, forstår jeg nå standup og satirens effekt.

På mange måter er jeg selv Shabana Rehman Gaarders motsats. Jeg er etnisk norsk konvertitt til islam, jeg har vokst opp i frihet, og hatt rett til å ta mine egne valg hele livet. Jeg har ikke trengt å kjempe for å få lov til å leve et vanlig liv, eller å gå igjennom de faser som all annen ungdom gjør. Å være norsk, likestilt og akseptert, lå på et sølvfat for meg. Det burde det gjort for alle nordmenn, uansett bakgrunn. Det lå absolutt ikke på noe fat for Shabana Rehman Gaarder. Hun har måttet sloss for de største selvfølgeligheter, som f.eks å få gå i fred på gata uten å bli mobbet eller kontrollert av mennesker som mener å ha en rett til å vurdere andres oppførsel eller handlinger. 

Jeg har ikke trengt å sloss, og jeg tør heller ikke provosere og utfordre på samme måten. Jeg våger ikke engang å stå frem med fullt navn og bilde i min blogg, fordi jeg vet hva uenige mennesker med oppblåst ego er i stand til å sette i gang.

Det er derfor jeg lærer mye om meg selv, i møtet med denne kvinnen. Som da hun skrev på sin twittervegg at taxisjåfører plager henne med islamsk morallære. Min første tanke var at «jo, det er jo viktig å minne frafalne muslimer på sannhetens vei og være en vennlig veileder». Min andre tanke var at «herre min, vi kan da ikke ha en drosjenæring som fungerer som et religiøst politi!». Hun får meg til å tenke, og utfordre mine egne tanker og «sannheter».

Boka «Blåveis- min vei ut av volden» har betydd veldig mye for meg. Jeg har selv opplevd å ha et kjærlighetsforhold som var usunt, og hennes velvalgte ord, slo meg midt i magen, så tårene sprutet. Først og fremst har boka hjulpet med å se håp, og frata meg skammen. Om veien tilbake – til å finne seg selv igjen. En som stakk fra islam og en som kom frivillig til islam – har allikevel et bånd; vi er sterke, norske kvinner som elsker, og som vil elske igjen. Som er glad i livet og oss selv. Som verdsetter frihet og menneskeverd, ytringsfrihet, demokrati og fred. Som er glad i fedrelandet vårt. Plutselig ble Shabana Rehman Gaarder en søster i mine øyne. En med-kvinne som ga meg en hånd å holde i, når jeg ikke så lyset i tunnelen selv.

Ironisk nok skulle kvinnen som jeg trodde talte mine verdier i mot, bli den som hjalp meg på rett kjøl igjen. Og vise meg at jeg ikke hadde forstått hennes budskap over hodet.

Vi trenger en feministisk og antirasistisk vaktbikkje – som nasjon og enkeltindivid, trenger vi Shabana Rehman Gaarder og hennes arbeide. For det er det som har gått opp for meg, da jeg knakk koden. Hun er på jobb og hun har en misjon. Og jeg tipper at hun er en helt annet person privat, og jeg er lei meg for at jeg brukte så mange år på å fordøye hennes budskap. Om femti år kommer vi alle til å kunne se effekten av hennes kunstneriske uttrykk, og kanskje forstå hvilken enorm innvirkning den har hatt på den kulturelle og religiøse debatten i Norge.

Selv om jeg har blitt djupt såra og vonbroten mang en gang,  er DU bare flott! Takk!

Shabana_280

Shabana er dagens kvinnekonge!

På mange måter er jeg selv Shabana Rehman Gaarders motsats. Jeg er etnisk norsk konvertitt til islam, jeg har vokst opp i frihet, og hatt rett til å ta mine egne valg hele livet. Jeg har ikke trengt å kjempe for å få lov til å leve et vanlig liv, eller å gå igjennom de faser som all annen ungdom gjør. Å være norsk, likestilt og akseptert, lå på et sølvfat for meg. Det burde det gjort for alle nordmenn, uansett bakgrunn. Det lå absolutt ikke på noe fat for Shabana Rehman Gaarder. Hun har måttet sloss for de største selvfølgeligheter, som f.eks å få gå i fred på gata uten å bli mobbet eller kontrollert av mennesker som mener å ha en rett til å vurdere andres oppførsel eller handlinger. Jeg har ikke trengt å sloss, og jeg tør heller ikke provosere og utfordre på samme måten. Jeg våger ikke engang å stå frem med fullt navn og bilde i min blogg, fordi jeg vet hva uenige mennesker med oppblåst ego er i stand til å sette i gang.Det er derfor jeg lærer mye om meg selv, i møtet med denne kvinnen. Som da hun skrev på sin twittervegg at taxisjåfører plager henne med islamsk morallære. Min første tanke var at «jo, det er jo viktig å minne frafalne muslimer på sannhetens vei og være en vennlig veileder». Min andre tanke var at «herre min, vi kan da ikke ha en drosjenæring som fungerer som et religiøst politi!». Hun får meg til å tenke, og utfordre mine egne tanker og «sannheter».

Utsikt fra Blokk Z

Noen ganger opplever man at en ser den store sammenhengen, eller iallfall at man tror man har sett den. Et litte kikk inn i nøkkelhullet om ikke annet. Det kan være at en i et øyeblikks klarhet forstår hva som har formet en og gjort deg til hva du er, eller at du ser hvordan noe eller noen har hatt stor innflytelse på samfunnet og samfunnsutviklingen.

Anne-Cath Vestly
Anne-Cath Vestly er nok et bevis for at kvinnekonger kommer i alle former og farger. Copyright: Elin Prøysen

Denne høsten og tidlig vinter
har vært en kontinuerlig
oppdagelse
av slike sammenhenger.
Jeg har begynt å lese Anne-Cath vestly sine bøker for ungene mine. Ei jente på nesten seks og en gutt på nesten fire. Først serien om Knerten, og nå har vi akkurat begynt på Aurora-bøkene.

Og det er så utrolig snedig; Jeg husker jo alle historiene fra da jeg selv ble lest for, da jeg var 6-7 år, om alt det morsomme, skumle og artige de opplever, Knerten og Lillebror, Aurora og Sokrates, men det som står så tydelig frem nå, og som jeg aldri har tenkt over, er det tydelige og stødige kjønnsperspektivet i bøkene. Både Knerten- og Aurora-bøkene er skrevet i samme tidsrom, fra ca midten av 60-tallet til midten av 70-tallet (det kom noen Knerten-bøker fra ca 1998 også, men de har jeg ikke lest).

Den første Aurora-boka, «Aurora i blokk Z»,  ville, selv i dag (innbiller jeg meg), fremstilt en uvanlig familie. Her snakker vi en pappa og mamma med to barn, der mamma er jurist, kjører bilen til jobb hver dag, kommer hjem på ettermiddagen, får servert middag og kviler middag. Hun mangler bare tenne seg en pipe til kaffen så er hun….. stereotypien på en familiemann. Pappaen til Aurora er doktorgradsstudent og hjemmeværende husfar som steller alt i heimen, fra frokost og matpakker til middag, bleievask, babystell og alt det andre en husfar må gjøre. Gjennom hele den første boka får vi se pappaens prøvelser med alle de andre beboerne i blokk Z som ikke forstår at det går fint an for en pappa å stelle heime (selv om denne pappaen har kronisk angst for store maskiner, det være seg vaskemaskiner eller kaffekverna i butikken). Både Aurora og pappaen hennes får flere ganger høre hvor fælt de må ha det som ikke har noen som steller hjemme hos seg, men tvertimot har en mamma som bare flyr på jobb hele tiden. Her det forøvrig litt interessant å merke seg at all kritikk mot mammaen til aurora, er uttrykt fra andre kvinner i boka. Ikke fra menn. Kjenner jeg er usikker på om man kan tillegge det noen betydning.

Tilbake til kjønnsperspektivet. Jeg kan ikke annet enn å undres over det faktum at jeg nå som 36-åring umiddelbart ser kjønnsperspektivet i historiene til Anne-Cath Vestly, og det får meg til å undres enda mer: Akkurat når var det jeg begynte å lese slike historier med «kjønnsbrillene» på? Jeg vet at de ikke var tilstede da jeg var sju år (ikke som jeg kan huske iallfall). Jeg ser det samme hos mine barn nå. De er ikke opptatt overhodet over at mammaen er på jobb eller at

pappaen steller hjemme. De er opptatt av andre ting. Som hvorfor bilen til mammaen er blå. Hvorfor blokka de bor i heter «Z». Slike ting.

Jeg er overbevist om at Anne-Cath Vestly sine fortellinger om oppvekst på 50, 60 og 70-tallet må ha bidratt stort til å forme det samfunnet vi lever i nå. Og det er jeg glad for.

Da jeg var 7 år, ønsket jeg at jeg bodde i tiende etasje, blokk Z. I leiligheten ved siden av Aurora.

Anne-Cath. Vestly og Aurora
…er dagens kvinnekonger.

Skrevet av @einjen

Christine Dancke

Christine DanckeDu visste kanskje ikke at vi nå leverer Kvinnekonger på døra? Jovisst. Det gjøres. Og dette gjør vi takket være dagens kvinnekonge: Cristine Dancke.

Skal jeg snakke for meg selv og politiske stortingsvalg har jeg det som vane og satse på periodens nykommer. Partimessig altså. Jeg har selvsagt ikke vært så dum at jeg har gitt min stemme til Kystpartiet, selv om partiets navn appellerer stort. Neida, de stemmene kan brødboksene ta seg av. Men jeg har forsøkt mye annet rart. Jeg setter lite pris på sperregrenser, så jeg gjør mitt for at små partier også kan være store partier. Nok om det.

Tror nok ikke jeg har stemt SV noen gang. Kanskje én gang hvis ikke jeg tar feil. I et bydelsvalg/kommunevalg. Men jeg er naturligvis tilhenger av at de rødgrønne skal fortsette. Det har vært et merkbart skifte og en stødigere politikk, enn jeg kan huske, de foregående periodene på lang lang tid kunne oppdrive.

Cristine Dancke er altså i en helt annen liga, enn mange, når det kommer til politikkering. Hun står på for saka, som man sier i det såkalte SV partiet. Og nå er hun jammen hjernen bak en splitter ny innovasjon. Jeg vippet litt i analysen om jeg skulle kalle den en incremental innovasjon eller radikal innovasjon. Men siden innovasjonen åpner for nye systemer, nye prosesser og nye produkter er jeg ikke snauere enn å kalle det en radikal innovasjon: Vi er nå kapable til å levere kvinnekonger på dørstokken, din lokale festival, det sentrumsnære  kaffebrenneriet.

Hvem som helst kunne gjort det. SV gjorde det først. Dancke holder i trådene. Se hvordan her:

sv_magasin-1

Mira Craig

Dette var altså en av låtene fra Miras tredje album.

30. april genereres en anmeldelse (under) i Aftenposten. Jeg har kun hørt halve albumet, men jeg tror jeg likevel jeg kan skrive en bedre og mer velinformert anmeldelse, enn den Aftenposten serverer.

For orden skyld: Jeg har ingen Craig i min omgangskrets og selv om jeg frekventerte de samme klubbene som henne en gang i tiden, har vi ingen felles bekjentskaper, ei heller sammenfallende økonomiske interesser. Sakset fra anmeldelsen i Aftenposten:

«Å kalle seg selv for «bossylady», «goddess» og «Miss Nightingale» på samme plate sier vel det meste om Mira Craigs nivå når det gjelder selvtillit. På sitt forrige album hadde hun altfor få låter som kvalitetsmessig kunne underbygge selvskrytet. Denne gangen er det i alle fall litt mer kjøtt på beinet, selv om det lille overraskelseselementet fra debutalbumet naturlig nok ikke er der.»

Bare ved å se én video fra dette albumet har jeg ingen problemer med å registrere tre ting: Craig er med all sannsynlighet a. bosslady b. godess og c. miss nightingale.

Mira Craig har i hele sin musikkarriere latt hip hop gjennomsyre sin musikk. Selvskryt er et element hun har trukket opp fra hip hopsekken. Denne formen for selvskryt skal ikke stå igjennom akademisk kildekritikk. Man skal dra på! Outshine! Vise ingen beherskelse! En skal sette sjøbein med lankene i livet og si: Bø! En lekse de fleste av oss kunne terpet på i ny og ne. Som min tidligere sjef så fint sa: ‘Selvskryt skal man lytte til, den kommer fra hjertet!’

«Hatter.

I kjent stil har Mira Craig kontrollen over det meste her, fra låtskriving ned til siste detalj på cd-omslaget. Etablerte produsenter som Tommy Tee, Nasty Kutt og Organised Noize er med på laget, og sørger for at ikke hele albumet overskygges av Miras behov for å fremme sine mange hatter, som artist, klesdesigner, smykkemaker og mer til»

I fare for å bryte med opphavsretten (svelg). StineCamilla sier det best:

@StineCamilla: «Aftenpostens anmeldelse av Mira Craigs nye album er latterlig! Ingenting om skiva, kun kritikk av at hennes multitalent.»

og

@StineCamilla: «Den samme anmeldelsen er et trist eksempel på at kvinner kritiseres for det samme som menn hylles for.»

Mer fra Aftenpostens synsvinkel:

«Skryting.

Like imponerende er ting derimot ikke på tekstsiden. Mira nekter å gi slipp på sine selvskrytende frasetekster, med låttitler som singlen «I’m The One» og «Do It Yourself». Akkurat det siste har vel alle fått med seg fra denne kanten forlengst. Og at hun tydeligvis skal ha oppnådd et intimt forhold med produsent Nasty Kutt, er heller ikke av den veldig interessante sorten.»

Repeterende sutring over artistens budskap, altså. En uinspirert analyse uten evne til å bryte ned bestanddelene i produktets sammensetting. Som først og fremst kommuniserer hvor mye anmelderen har fått med seg og hvor lite verdifull denne informasjonen tilsynelatende er for h*n.

«Med tanke på at dette allerede er album nummer tre fra denne velkjent selvstendige damen, er det overraskende at hun ikke har tatt innover seg mer av virkeligheten rundt oss, og har lyst til å formidle noe av det i stedet. Spesielt i første del av albumet tar skrytet overhånd i skjemmende stor grad.»

…hvordan i all verden kan selvskryt i en rnblåt være skjemmende? Lev litt a!

«Dyktig.

Det kan likevel ikke ta fra henne at hun musikalsk er realt dyktig, og leverer låter som bærer bud om en potensiell lang karrière. Men da vil det nok hjelpe og se litt mer utenfor sitt eget «castle» neste gang.

Og så gjelder det selvfølgelig også å få småting som låtnummer og navn (Nasty Kutt eller Cutt?) korrekt samkjørt.»

La meg skyte fra hofteholderen: Det er et pre i musikkanmeldelser å sette teksten og lydbildet inn i en kontekst. Men det er ikke det samme som å etterspørre et mindre navlebeskuende perspektiv fra artisten, særlig ikke når selvhyllende innhold er en bærebjelke i sjangeren.  Dette er romperistende og selvglorifiserende musikk lagd av en dame som har fullstendig kontroll i produksjonsprosessen. Intelligent nok har hun andre talenter og potensiale til å trekke synergier i et mulig konglomerat av produkter. What’s the crime officer, officer, officer?

Hva jeg syns om (den halve) skiva? …Sånn passe, egentlig. Ganske heftig. Litt for hardcore, enkelte ganger. Det mørke lydbildet er av og til ikke battle nok, men mer metal, hvis du skjønner hva jeg mener? Synes hun skulle utfordret produsentene noe utover standard tribal, crunk og rnb… hun kler mye rart. Om jeg kunne komme med et ønske: Mira Craig møter Skweee. Det er hun kvinn til. Liksom. (Sånn. Til og med dette var bedre enn Aftenposten og dette var ganske tullete.)

Men låta «I’m the one» blir min sommerlåt. Her viser hun fωωk-you finger, sender sleivspark til plateselskapene, hun er selvsikker, tøff og nådeløs. En MiraCraigKlassiker!

Mira er dagens kvinnekonge. Hvorfor? Fordi hun er det.

Konstruerte barn

Fritt Ord vinner Nina Karin Monsen. Foto: Anikken Mohr
Fritt Ord vinner Nina Karin Monsen. Foto: Anikken Mohr

FrittOrdFrancis har pekt ut en vinner som berømmes for hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt. Mange av tilskuerne føler at de holdes for narr siden denne kvinnen har en hang til å komme med de mest avsindigste ressonementer eller snarere påstander – En skulle nesten tro det var den spanske inkvisisjonen som sto i døren.

Kaj Skagens kronikk i forigårsdagens utgave av Dagbladet er skrevet ut i fra en observasjon av at det er blitt moralsk høyverdig å ramme Nina Karin Monsen på hvilken som helst måte. Det er vel en overdrivelse – i den samme avisa er det Kim Friele som virkelig får kjenne ‘moralistenes’ midler på psyken.

Kaj Skagen gjør et godhjerta forsøk på å flate ut innholdet i Monsens nonsens og det synes jeg er helt fair. Men jeg kan ikke la han slippe unna med den konsekvensorienterte sammenlikningen han gjør til Næss.

Selv om Næss og Monsen stiller spørsmål til moderne teknologisk assistert reproduksjon, representerer disse på ingen måte engang komplimentære synteser.

Jeg ønsker å påpeke at han i kronikken er fullstendig blind for det faktum at Monsen forkynner en essensialistisk ontologi. Denne filosofiske posisjoneringen synes jeg best kan sammenliknes med det strigente, låste og det deterministiske i det indiske kastesystemet. En grunnposisjon som tar for gitt at man er født inn i denne verden som en fattig kopi av noe ekte og essensielt, noe evig, noe eget, noe som alltid har vært, noe som alltid vil være, noe forutbestemt og predesignet.  Noe som fører til at Monsens påstander får større konsekvenser og et langt mer destruktivt budskap utover det å hevde at kunstig befruktning kan innebære etiske dilemmaer. Næss kaller Gud og Naturen for «ekvivalente termer», ord som gir overordentlig stor mening i visse kontekster men ikke i alle (Næss. ”Det frie menneske”).

Monsen mener det er uetisk å få barn på et utall ulike måter. Av disse  rangerer disse tre høyest på hennes liste av uetiskhet:

kjøp av donoregg
kjøp av sæd
kjøp av livmor

Kaj sin redegjørelse av Monsens analyse vektlegger at denne type assistanse er etisk problematisk av to grunner (sakset fra Kajs kronikk, men grunn nr. 2 kunne jeg ikke identifisere.):

1. Vi får på denne måten et konstruert barn i den forstand at barnet ikke kommer til oss som en gave fra naturen eller Gud. Vi har laget eller konstruert barnet ved å manipulere stoff og ånd ut i fra vårt eget begrensede perspektiv, drevet av individualistiske motiver.

Til stor forskjell fra hvordan kvinner flest ender på tjukka (giftering eller ei) som bedre kan beskrives på denne måten: Ved å manipulere stoff og ånd (kiss, kiss, bang, bang) ut ifra vårt eget begrensede perspektiv, drevet av rent individualistiske metoder.

Monsen mener også det ikke er moralsk forsvarlig å sette barn til verden som ikke vil kjenne sitt biologiske opphav. Men menneskebarn har aldri kommet med en ’til og fra-lapp’ og vi har ikke måttet vente fram til nå, hvor vi har mulighet til å benytte moderne befruktningsmetoder, for å registrere et par kattepiner, i aller nærmeste omkrets. Men det er klart at vi har en sterk tradisjon på å oppfatte dette som et enormt problem, siden vi produserer et samfunn som i utgangspunktet har satt krav til at alle nye menneskebarn helst registreres langs farslinja.

Kaj oppsummerer sitt første argument med dette:

Man kunne også overveie om Nina Karin Monsens strid mot teknologisk manipulasjon av livet, forutsetter et grunnlag som forsvant sammen med den platonsk-kristne tradisjon midt på 1800-tallet. Men det er vanskelig å se at spørsmålene som hun reiser skulle være uvesentlige.

Til Kaj vil jeg si at Monsens spørsmål (sic!) eller påstand er uvesentlig i kraft av spørsmålets ontologiske posisjonering. Nemlig den insisterende essensialismen. En posisjon som tilsvarer den platonsk-kristne tradisjonen, men som på langt nær forsvant på 1800-tallet.

En totalitær respons? Kanskje. Men når Nina Karin Monsen snakker om det menneskelige eksistensielle mandat, så aner ikke jeg hva hun snakker om. Jeg kan ikke huske å ha skrevet under på noe. Det er en liten sannsynlig mulighet for at ikke alle erkjenner seg til det samme mandatet Monsen har abonnement på. Hennes mandat er ikke bare verdikonservativt. Det er en fundamental ytring som, heldigvis fra mitt ståsted, understreker at jeg og Nina Karin Monsen ikke engang er enige om hva faktisk finnes og hva det kan utledes vitenskap om, i denne verden. Med andre ord: Hun eller jeg er stalemate.

Om jeg skal kaste NKM et bein, blir det dette: Barn konstrueres ikke. Barn produseres. Resultatet og prosessen er ikke nevneverdig annerledes enn med andre barn, selv om man bruker teknologisk assistanse. Prosessen er lik. Resultatet er helt likt. Selv om det ikke gir mening å si at barn konstrueres, så er det langt viktigere å undersøke påstanden om at ‘barn’ er en sosial konstruksjon.

binc3a6remotsetninger2

Et nøkkelverktøy i blant annet feministiske og poststrukturalistiske tilnærminger til samfunnsvitenskapen er å dekonstruere binære motsetninger.

Noen teoretikere har også vært opptatt av å dekonstruere dikotomien barn/voksen, for eksempel Matthews & Limb, Valentine og Holloway, Aitken og Sasiulis.

Generelt sett virker det som om forskere ønsker å trå litt forsiktig når det gjelder denne dikotomien. Årsaken kan være en bekymring over at denne dekonstruksjonen ikke kommer den svakeste gruppen, barn, til gode. Det ser ut som om man vektlegger barns behov for beskyttelse mer, på grunn av barns sårbarhet i det voksne samfunn, enn barns behov for likverdig medbestemmelsesrett og deltakelse. En dekonstruksjon av begrepet kan i teorien få uheldige konsekvenser.

Å bruke ordet barn i dagligtalen er uproblematisk. Men når man skal ta for seg barn i vitenskapen, støter man på en rekke problemer. I første omgang gjelder dette aldersavgrensning som ofte varierer i forhold til avgrensningens formål. For eksempel regnes man som voksen og strafferettslig ansvarlig, juridisk sett, når man er 15 år gammel i Norge. Men, man må vente til man er 18 år for å kunne velge sin representative talsmann i Stortinget.

Begrepene ‘barn’ og ‘barndom’ er laget av voksne, og konnotasjonene knytter seg til de føringene motsetningen voksen/barn produserer. Vi europere har blitt kritisert for vår konsekvente tendens til å la denne motsetningen være sola i livene våre. Er det en del av eurosentrismen å alltid polarisere på denne måten?

dionysos1
Dionysis

Jenks (1996) identifiserer to måter voksne tenker på og prater om barn på. Disse kaller han dionysiansk og apolloniansk syn på barndom.

Dionysiansk forståelse av barn var den historisk sett første av disse to. I følge denne tradisjonen, kommer barn til verden som små djevler. Barn er skitne, frekke, ukontrollerbare og usosialiserte vesener.

apollon1
Apollon

Apolloniansk forståelse av ‘barn’ ble formalisert på 1800-tallet og var inspirert av Rousseaus arbeid. Ideen om barndommens naturlige dyder og talenter ble framhevet og dyrket. Disse dydene kunne utvikles gjennom voksnes forsiktige veiledning. Barn skulle samtidig skjermes for verdens korrupthet. Dette skapte rom for en konseptualisering av barn som små engler. Den dionysiske konstruksjonen av ‘barn’ har på ingen måte erstattet den apollonianske. Begge mobiliserer på hver sine problematiske måter fortsatt forståelser av ‘barn’ og ‘barndom’ i vestlige samfunn. Noen barn vil i kraft av sin lokalisering ha større sannsynlighet for å generere en konstruksjon av dem selv som djevler, mens andre barn i kraft av sin lokalisering lettere blir oppfattet av voksne som «engler».

Med lokalisering mener jeg:

Nominell: Uttrykt ved navn
Absolutt: Matematisk stedfestet, lengde og breddegrad
Relativ: Fysiske attributter og relativ lokalisering
Kognitiv: Basert på individers kunnskap, erfaringer og inntrykk

Og en elementær ting til: Kvinnen som ser. Iakttakeren, observatøren eller den som er gitt definisjonsmakten over hvordan disse ulike sammensettingene skal tolkes.

‘Barn’ og ‘barndom’ blir ofte på et vis snakket om som noe «lavere» og «mindre» enn det voksne. Barndom betraktes som en ufullstendig og mindre helhetlig sekvens i et utviklingsperspektiv. For noen er ‘barn’ og ‘barndom’ det motsatte av å være voksen, for andre er ‘barn’ og ‘barndom’ fravær av «voksenhet».

Felles for disse konseptualiseringene er at det med tiden skjer forbedringer og en foredling, som skal resultere i et ferdig og mer eller mindre fullkomment menneske. Det voksne mennesket kan da høste sine medborgelige rettigheter og sosiale status som likeverdig. I tillegg til dette kommer, ifølge Stephens (1995 i Aitken 2001), tendensen til at ‘barn’ og ‘barndom’, og overgangen fra ‘barndom’ til ‘voksendom’, er politisk ladet. I dette finnes det mange dimensjoner, men en er knyttet til dette med ‘barn i risikosonen’. Selv om det er økende bevissthet og fokus på ‘barn i ‘risikosonen’, er det en fremtredende diskurs omkring barn som selve risikoen. Med dette tenker hun, Stephens, på diskurser rundt barns bruk av det offentlige rom som noe som påfører slitasje, ødeleggelse, vold og kriminalitet. Dette har sammenheng med at voksne ønsker hegemoni i det offentlige rom og vil derfor ikke inkludere barn i planlegging eller omdefinering av allerede regulerte arealer til barns bruk.

Arbeiderklassestrøk og strøk med høy konsentrasjon av etniske minoriteter genererer ofte en negativ konstruksjon av barn som djevler. Nayak (2003) viser til sin undersøkelse hvor barn fra et spesifikt arbeiderklassestrøk hadde større sannsynlighet for å bli stoppet av politiet enn barn fra andre lokaliteter i samme område. Disse konseptualiseringene er begge i hovedsak essensialistiske siden oppfattelsen springer ut fra en overbevisning om at det er slik barn er og at dette stammer fra biologiske impulser.

‘Sosialisering’ har blitt forstått som den prosessen der individet gjøres i stand til å møtekomme samfunnets behov gjennom å tilpasse seg de relevante rollemodellene og verdiorienteringene gitt i et samfunn» (Lidén 2000). Begrepet ‘oppvekst’ blir knyttet til et sosialiseringsteoretisk perspektiv. Hanne Wilhjelm (2002) påpeker at det var et sterkt fokus på barn som objekt på 70-tallet i Norge, og at det neppe var noen tilfeldighet at begrepet ‘oppvekst’ ble flittig brukt i denne perioden. Forskningen besto i å se barns hverdagsliv i et utviklingsperspektiv. Disse operasjonaliseringene førte med seg sine metodiske implikasjoner.

Jeg er av den oppfatning at vi bør undersøke disse sosiale konstruksjonene mer inngående, før vi skaper nye slik Monsen tar sikte på å gjøre nå, med begrepet ‘konstruerte’ barn. Til eksempel vil jeg si at skilsmissebarn på 90-tallet kanskje hadde hatt godt av å slippe mediaoppslag annenhver dag med forsider som proklamerte at det å være skilsmissebarn var like ille som å miste en av sine foreldre. Antakelig finnes de som motstrider dette. Men poenget er at vi må være oppmerksomme på den rigidheten slike påstander fører med seg. Dersom man tar slike påstander for gitt, blir det temmelig vanskelig å utlede ny og relevant kunnskap.

tenaringvoksen«Not only is the category of the child a recent invention, but the qualities supposed to be natural in children have changed over time, and (…) space.» (Valentine & Holloway 2000)

I faglitteraturen som omhandler barns geografier (som etter den kulturelle vendingen på 90-tallet er preget av tverrfaglighet) har man vendt seg bort fra begrepet «oppvekst», og sosialiseringsteorien, for å rette oppmerksomheten mot barn som aktive sosiale agenter i sin egen rett. Den akademiske aksept av nyere teori, om barn og barndom, utfordrer tradisjonelle tilnærminger til studier av barndom. Den vektlegging man har sett av sosialiseringsfaser erstattes nå med teorier og ny begrepsdannelse når det gjelder ‘barn’ og ‘barndom’ som sosiale konstruksjoner, og mengden litteratur og interesse for barns geografier er økende.

Det finnes en mengde litteratur på ‘barn’ og ‘barndom’ som framhever at disse biologiske og/eller essensielle kategoriene er feilaktige (for eksempel Matthews & Limb 1999, Halloway & Valentine 2000, Aitken 2001, Nayak 2003). Denne litteraturen viser at disse begrepene er sosiale konstruksjoner, produsert gjennom diskurs og praksis. Nayak (2003) oppfordrer til å anerkjenne at barns praksiser kan være motstridende og til å se dem som situerte responser i relasjon til landskapet, venner og sosial situasjon. Følgene av en slik refleksjon vil implodere endimensjonale konstruksjoner av barn som enten «djevler» eller «engler» og forebygge konseptuelt ugress aka ‘konstruerte barn’.

whistle

«If childhood is a social rather than a biological phenomenon – which varies between social groups, society and historical periods – its construction, contestation and consequences are worthy of academic attention.»
(Valentine & Holloway 2000:5)