Archive for the ‘Kunst’ Category

Patron by MeLa Machinko

juni 8, 2010

Sylvia Striplin – You Can’t Turn Me Away

april 8, 2010

Primadonna

mars 31, 2010

Milady. Rumor is spreading. Someone is disturbing the realm.

Boobirds is flying in from the blindspot. They bring words from an old forgotten character.

It’s the primadonna, Sir Madam.
She’s coming to claim King.

I primadonna, Cuckoo?

Moral panic is spreading throughout the Kingship, Sir Madam. The leaders are weary.

And the task, Cuckoo. Will she be able to handle it?

It is in her nature to succeed. Royalty. She has no fear.

Open the gates. We have space. She will wear my colors.

Primadonnaen er dagens kvinnekonge!

Ice Cube – Gangsta Rap Made Me Do It

august 30, 2009

Blame Sondre B.

Han fikk meg til å innse at det er lett å lenke opp feil. Miss Man, ass.

Koko Taylor

juli 31, 2009

Millie Jackson – Live at the Dominion London 1984

juli 21, 2009

Via Holmern….

Vodpod videos no longer available.

more about «Millie Jackson – Live at the Dominion…«, posted with vodpod

Mobb Deep – Apostle’s Warning

juli 12, 2009

Det er ingen grunn til å dvele ved det, når en avgjørelse først er tatt. Vinneren er Mobb Deep sin ‘Apostle’s Warning’. Rebruken av Michael Jackson — “People Make the World Go Round” fra “Ben” (1972) er kostelig. Mobb Deep holder et sinnsykt nivå både på rytme og driv. Elementene er kutta til det mikroskopiske og satt sammen ganske stakkato, men likevel kunne jeg sovnet til låta, -altså fordi den er harmonisk. Ten points.

Vodpod videos no longer available.

more about «Mobb Deep – Apostle’s Warning«, posted with vodpod

NaS – It Ain’t Hard To Tell

juli 12, 2009

Nas — “It Ain’t Hard to Tell” from «Illmatic» (1994)

Michael Jackson — “Human Nature” from “Thriller» (1982).

Nas kan vise til en klassiker. ‘It Aint Hard to Tell’ er tatt fra ‘Illmatic’ som mange identifiserer som ‘Tidenes Hip Hop Album’. ‘It Aint Hard to Tell’ var likevel det eneste sporet som klatret høyt på hitlistene, så Large Professor gjorde antakelig Nas en tjeneste når han sukret med litt av Micael Jacksons ‘Human Nature’.

Jeg elsker Nas, men etter å ha tenkt litt fram og tilbake, på hvilken låt som skal gå av med seieren for best gjenbruk og rebruk av MJ’s saker, har jeg bestemt meg for en vinner som kvalitetsmessig faktisk vipper de foregående av pinnen. Senere…

Vodpod videos no longer available.

more about «NaS – It Ain’t Hard To Tell«, posted with vodpod

Breakadawn | De La Soul | Music Video | MTV

juli 10, 2009

Måern. Denne er fin. Supersmooth. Sampelet er tatt fra ‘I can’t help it’, album: ‘Off the wall’. Jeg er på MJanerkjennelsestippen. Denne er fin, men jeg har flere fete bak øret. Seinere…

Vodpod videos no longer available.

more about «Breakadawn | De La Soul | Music Video…«, posted with vodpod

Mira Craig

mai 9, 2009

Dette var altså en av låtene fra Miras tredje album.

30. april genereres en anmeldelse (under) i Aftenposten. Jeg har kun hørt halve albumet, men jeg tror jeg likevel jeg kan skrive en bedre og mer velinformert anmeldelse, enn den Aftenposten serverer.

For orden skyld: Jeg har ingen Craig i min omgangskrets og selv om jeg frekventerte de samme klubbene som henne en gang i tiden, har vi ingen felles bekjentskaper, ei heller sammenfallende økonomiske interesser. Sakset fra anmeldelsen i Aftenposten:

«Å kalle seg selv for «bossylady», «goddess» og «Miss Nightingale» på samme plate sier vel det meste om Mira Craigs nivå når det gjelder selvtillit. På sitt forrige album hadde hun altfor få låter som kvalitetsmessig kunne underbygge selvskrytet. Denne gangen er det i alle fall litt mer kjøtt på beinet, selv om det lille overraskelseselementet fra debutalbumet naturlig nok ikke er der.»

Bare ved å se én video fra dette albumet har jeg ingen problemer med å registrere tre ting: Craig er med all sannsynlighet a. bosslady b. godess og c. miss nightingale.

Mira Craig har i hele sin musikkarriere latt hip hop gjennomsyre sin musikk. Selvskryt er et element hun har trukket opp fra hip hopsekken. Denne formen for selvskryt skal ikke stå igjennom akademisk kildekritikk. Man skal dra på! Outshine! Vise ingen beherskelse! En skal sette sjøbein med lankene i livet og si: Bø! En lekse de fleste av oss kunne terpet på i ny og ne. Som min tidligere sjef så fint sa: ‘Selvskryt skal man lytte til, den kommer fra hjertet!’

«Hatter.

I kjent stil har Mira Craig kontrollen over det meste her, fra låtskriving ned til siste detalj på cd-omslaget. Etablerte produsenter som Tommy Tee, Nasty Kutt og Organised Noize er med på laget, og sørger for at ikke hele albumet overskygges av Miras behov for å fremme sine mange hatter, som artist, klesdesigner, smykkemaker og mer til»

I fare for å bryte med opphavsretten (svelg). StineCamilla sier det best:

@StineCamilla: «Aftenpostens anmeldelse av Mira Craigs nye album er latterlig! Ingenting om skiva, kun kritikk av at hennes multitalent.»

og

@StineCamilla: «Den samme anmeldelsen er et trist eksempel på at kvinner kritiseres for det samme som menn hylles for.»

Mer fra Aftenpostens synsvinkel:

«Skryting.

Like imponerende er ting derimot ikke på tekstsiden. Mira nekter å gi slipp på sine selvskrytende frasetekster, med låttitler som singlen «I’m The One» og «Do It Yourself». Akkurat det siste har vel alle fått med seg fra denne kanten forlengst. Og at hun tydeligvis skal ha oppnådd et intimt forhold med produsent Nasty Kutt, er heller ikke av den veldig interessante sorten.»

Repeterende sutring over artistens budskap, altså. En uinspirert analyse uten evne til å bryte ned bestanddelene i produktets sammensetting. Som først og fremst kommuniserer hvor mye anmelderen har fått med seg og hvor lite verdifull denne informasjonen tilsynelatende er for h*n.

«Med tanke på at dette allerede er album nummer tre fra denne velkjent selvstendige damen, er det overraskende at hun ikke har tatt innover seg mer av virkeligheten rundt oss, og har lyst til å formidle noe av det i stedet. Spesielt i første del av albumet tar skrytet overhånd i skjemmende stor grad.»

…hvordan i all verden kan selvskryt i en rnblåt være skjemmende? Lev litt a!

«Dyktig.

Det kan likevel ikke ta fra henne at hun musikalsk er realt dyktig, og leverer låter som bærer bud om en potensiell lang karrière. Men da vil det nok hjelpe og se litt mer utenfor sitt eget «castle» neste gang.

Og så gjelder det selvfølgelig også å få småting som låtnummer og navn (Nasty Kutt eller Cutt?) korrekt samkjørt.»

La meg skyte fra hofteholderen: Det er et pre i musikkanmeldelser å sette teksten og lydbildet inn i en kontekst. Men det er ikke det samme som å etterspørre et mindre navlebeskuende perspektiv fra artisten, særlig ikke når selvhyllende innhold er en bærebjelke i sjangeren.  Dette er romperistende og selvglorifiserende musikk lagd av en dame som har fullstendig kontroll i produksjonsprosessen. Intelligent nok har hun andre talenter og potensiale til å trekke synergier i et mulig konglomerat av produkter. What’s the crime officer, officer, officer?

Hva jeg syns om (den halve) skiva? …Sånn passe, egentlig. Ganske heftig. Litt for hardcore, enkelte ganger. Det mørke lydbildet er av og til ikke battle nok, men mer metal, hvis du skjønner hva jeg mener? Synes hun skulle utfordret produsentene noe utover standard tribal, crunk og rnb… hun kler mye rart. Om jeg kunne komme med et ønske: Mira Craig møter Skweee. Det er hun kvinn til. Liksom. (Sånn. Til og med dette var bedre enn Aftenposten og dette var ganske tullete.)

Men låta «I’m the one» blir min sommerlåt. Her viser hun fωωk-you finger, sender sleivspark til plateselskapene, hun er selvsikker, tøff og nådeløs. En MiraCraigKlassiker!

Mira er dagens kvinnekonge. Hvorfor? Fordi hun er det.