For mye balanse. Opprør.

Fr. Martinsen, Marias Metode og Beates rasteplass er dagens kvinnekonger.

Den glapp!

Først glapp anonymiteten. I begynnelsen visste kun tre av min sverdsøstre om hva jeg holdt på med på pikerommet. At det ut fra pikerommet marsjerte kvinnekonge etter kvinnekonge, ut i en stadig mer rakrygget prosesjon. hah.  En deilig liten masterplan av en hemmelighet. Så glapp det. Jeg gikk inn i en state of pseudonymitet. Men det tok ikke lang tid før: Ett simpelt søk og enhver kunne lett spasere rett inn i Kvinnekongens kontrollrom.

Det var jo litt kjipt. Før kunne jeg drikke meg møkkings, skrive et hengslete innlegg og poste det mens jeg skoggerlo av de stakkarne som skulle forsøke å tyde hva jeg mente. Strengt tatt, så var det litt lettere å være ærlig også. For jeg hadde tenkt til å kaste det jeg hadde på bålet om det å være jente, kvinne, alenemamma, datter, søster. Jeg hadde tenkt til å være litt klein. Alt var enklere da Kvinnekongen ikke kunne felles av et par kryssreferanser. Så anonymiteten glapp, det gjorde pseydonymiteten også, og da tenkte jeg: La gå.

Spilt melk er melk spilt. Og på den måten havnet alle kryssreferansene i en og samme bundle. Ikke noe katt i sekken nå lenger. Til og med LinkedIn vet hva jeg fantaserer om på mørke høstkvelder. Smh.

Å stå frem med fullt navn og retningsnummer forbindes med sannhet, legitimitet og etterettelighet. Dem av dere som nikker til dette, er fascinerende langt fra sannheten. For i fullt navn stempler selvsensur inn. Og masse hensynstaging og strategiske avveininger. Kjempekjedelig, lite lærerikt og lite …inkluderende.

STEM KVINNEKONGER

Jeg har sett at de anonyme bloggene kommer på bane med perspektiver vi i sannhet har hatt et enormt underskudd på i samfunnets kunnskapsproduksjon. Men ofte pareres anonyme blogger og særlig kommentører med at de er feige når vi ikke får lov til å knytte rett navn til rett kommentar. Jeg tenker det ofte er motsatt. Det er kanskje moderatorene som er feige, som ikke kan forholde seg til et argument per se, uten å vite om det er Jørgen Hattemaker eller Kong Salamo de bryner seg mot.

Generelt ser det ut til at bloggere som starter ut anonymt/pseudonymt sakte men sikkert, stort sett, beveger seg mot en åpen linje. Pseudonymet blir til et nick, som etter en stund knyttes til det virkelige fornavn og etternavn. Marias Metode ser ut til å styre etter den tendensen. I tillegg har hun tatt opp temaet om hvordan og hvorfor hun forvalter sin identitet gjennom to gode innlegg. Hvorfor ikke ta en sveip innom? Her finnes det gode argumenter og konkrete situasjoner som belyses. Bare se her: Rakrygget alias og her Skomaker eller skobærer – om anonymitet i sosiale medier.

Hvor er de nå? Er alle de pseudonymske bloggene skremt frem en etter en i etteretterlighetens navn? Sleng gjerne inn en lenke i kommentarfeltet om du kjenner en URL til en anonym blogg du liker.

Og retten til anonymitet er nedfelt i lov, med god begrunnelse. 13.3.8 Retten til anonymitet http://bit.ly/bU9SOJ

Beaterast

For min del konkluderer jeg med at mindre pseudonymitet ikke kan bety mindre kleinhet, ærlighet, rot og bloggposter skrevet akkurat slik jeg vil. For mye balanse. Opprør.

Fr. Martinsen, Marias Metode og Beates rasteplass er dagens kvinnekonger, fordi de er eksepsjonelt interessante blogger som tar i bruk ulik grad av anonymitet/pseudonymitet.

Kvinnekonger

En kvinnekonge er omtrent det samme som en kjempeskrulle. Material girl? Uten tvil. Guccifeminist? Bare tilsynelatende. Kvinnekonger dekonstruerer og rekonstruerer den ene nitriste virkeligheten man strengt tatt er nødt til å forholde seg til dag etter dag. Kvinnekonger er overbevist om at det fortsatt er noe å lære om kvinners ulike kjønn og kjønnssystem. Ikke minst er det mye å avlære. Kvinnekonger er på godt og vondt suckers for meningsdannelser. Jo mer absurd og far fetched, jo bedre. Virker det som. Kvinnekonger er materialister i vantro. Strengt tatt er jakten på kvinnekonger motivert av ønsket om å løfte fram kvinnelige elementer hvor enn de er å finne. På grensen til essensialisme, kanskje. Men kvinnekongeriets knippe, fyllt av kvinnelige elementer, kan egentlig bare sees på som ammunisjon i definisjonsdramet som kvinnen ofte har vært et blødende offer i.

Så, hva er en kvinne? Hva er kvinnelighet? Kun en konstruksjon? Hva vil vi at det skal være? Har kvinner som kjønn muligheten til å være bærere av et mer positivt og humant budskap og praksis, enn det som råder grunnen i dag? Kan vi kvinner fortsatt trekke på et felleskap basert på kjønn? Har jeg mer til felles med den svarte vaskehjelpen Eve i Sør-Afrika, enn Celina Middelfart i Norge? Det er mange faktorer som også skiller oss kvinner. Både i virkelighet og fiksjon. Den mest ytterliggående kommer i form av fremtidsfiksjonens cylonkvinne. Eksempelvis Sharon Valerii. Akkurat når vi var i ferd med å vende oss til feminismen og queerteorien, suser cylonkvinnen inn fra sidelinjen mer human og kompleks enn mange av oss. For hvis det å være kvinne flyter, mer spesifikt endrer seg i tid og rom (:-)).. og vi bryter ned, deler opp og i vår kommunikative ekstase ikke finner noe fast kjærne? Da… er jeg den første til å vifte høyt med min Maxfactor, masterpiece, beyond length mascara, før jeg ser langt etter en mann som kan skifte vindusviskerne på bilen min. (For ikke å snakke om hvor vanskelig det hadde blitt å forene oss kvinner til samme veldedighet, eller det samme feministiske parti.) Juntos mamasita.