Koden Shabana Rehman Gaarder

by

meddrilljpeg

Dagens kvinnekonge er kåret av @Valgerd.
Teksten er først publisert 4.11.09 i Valgerds blogg Islam i Norge.

Jeg var i dag og hørte på Shabana Rehman Gaarder fortelle om sin nye bok «Blåveis-min vei ut av volden». Det er første gang jeg fikk anledning til å møte denne kvinnen ansikt til ansikt, og det fascinerte meg. Jeg har i mange år vært svært provosert av hva hun har gjort og skrevet, og virkelig ikke forstått sammenhengen i hennes budskap. Jeg er ikke helt sikker på når det skjedde, men gradvis over en periode siste året, føler jeg at jeg har knekt koden «Shabana Rehman Gaarder». Og det har like mye vært en reise inn i meg selv, som det har vært å faktisk lytte til hva hun sier.

Jeg vokste opp med en pakistansketnisk bestevenninne. Jasmin var annerledes, umåtelig snill og det var svært spennende å få lov å være med hjem til hennes familie. Hun var den første som viste meg Koranen, og som ga meg et innblikk i et vi-samfunn og en familie med ære. At min far var kritisk til vårt vennskap, bidro til min rettferdighetskamp og interesse for antirasistisk arbeide.

Jeg fikk senere venner fra alle verdenshjørner da jeg flyttet til Oslo som 18-åring. Jeg hadde allikevel en forkjærlighet for muslimene, som jeg «kjente» fra før. Det var spennende å bli kjent med nye mennesker og spesielt lære om kulturelle forskjeller og likheter. Jeg følte meg alltid mer hjemme blant mennesker med vi-samfunn bakgrunn, fremfor den norske jeg-samfunns etikken. Var jeg ensom, syk, eller hadde behov for hjelp, var det alltid muslimene som stilte opp, før de norske. Takhøyden var større og toleransen videre. Jeg tenkte aldri over om det var religiøs tro eller kulturell bakgrunn som gjorde at disse menneskene var varmere, men jeg trivdes godt og følte meg ivaretatt.

Jeg husker ikke helt når jeg hørte om Shabana Rehman Gaarder første gang, men jeg husker godt at jeg var sjokkert. Hun passet ikke inn i min stereotype oppfatning av pakistanske eller muslimske jenter. Hun passet heller ikke inn i min stereotype oppfatning av norsketniske jenter. Jeg forsto meg ikke på den dama, og det gjorde nok ikke så mange andre heller. Jeg så at media slo opp stort, men enda større var diskusjonene utenfor media. På caféer, blant venner, spesielt blant pakistansketniske. Alt fra taxisjåfører til arbeidskollegaer syns den dama var «klin gææl’n».

Jeg forsto aldri at hun turte. Var det noe jeg hadde fått med meg var det den patriarkalske æreskulturen som står sterkt i det norsk-pakistanske miljøet, og kvinner er familiens ære. Var hun ikke redd for å miste kontakt med sin familie? Var hun ikke redd for å bli utstøtt av det pakistanske miljøet? For å bli drept?

Først nå forstår jeg at hun ikke hadde noe valg. Enten forsvinne i det kulturelle dragsuget og utslette seg selv, eller å ta opp kampen. Trusler om vold og drap er kanskje ikke så skummelt lenger, når man er hyppig eksponert for det, og når kampen for selvet blir en kamp for å overleve – som kvinne og menneske? Når de som skulle ha tatt kampen ikke gjorde det, og man må starte sin egen én persons gerilja med satire som våpen?

Provokasjonene kom på løpende bånd; hun løftet Mullah Krekar!, hun kysset Valgerd Svarstad Haugland!, hun viste rompa (jeg kjenner verken kvinner eller menn som har for vane å uttrykke seg på denne måten)!, hun kledde av seg og vanæret flagget som kroppsmaling, hun gjorde satire av islam i sine standupshow og hun tente nesten på Koranen for å vise bøkenes makt. Hun skriver stadige kraftsalver i avisene, og driver kulturell og religiøs komedie/satire.

Jeg har ikke ord. Jeg har aldri møtt noen som har sagt, gjort eller tenkt i de baner. Jeg trodde dama var splitter pine gal, og syns det var trist at ingen beskyttet henne fra seg selv. Jeg støttet ikke, men forstod de reaksjonene dette vekte i det norsk-pakistanske miljøet, og kunne ikke for mitt bare vel fatte at hun ikke ga seg. Når var nok nok for Shabana Rehman Gaarder?

Jeg må innrømme at jeg ikke likte henne da.
Jeg må innrømme at jeg ble svært provosert av hennes stunt.
Jeg må innrømme at jeg håpet hun skulle bli godt gift, og komme seg vekk fra offentlighetens lys og slutte å påføre flere mennesker skam og bekymringer. Helst med en pakistaner selvfølgelig, som ville «forstå» henne, og gi henne det hun trengte.

I dag har jeg et helt annet bilde. Jeg tror det var under tvprogrammet «Ansikt til ansikt» der fotograf Morten Krogvold gjorde et portrettintervju samtidig som han fotograferte, at jeg begynte å forstå at jeg hadde et totalt vrangbilde av Shabana Rehman Gaarder. Jeg hadde jo ikke forstått budskapet hennes!
Hun var ingen ramp!

Jeg så noe annet i øynene hennes, da jeg fikk lov å bli kjent med en kvinne som ikke provoserte for en gangs skyld. Jeg så sjenanse og sårbarhet, jeg så kvinnelighet, humor, styrke, livskraft, glede, selvironi, overlevelsesinstinkt, toleranse, aksept og jeg hørte at dama var lynende intelligent og hadde stor empati. Hvorfor hadde jeg ikke sett dette før? Jeg tror ikke media hadde gjort plass til personen Shabana, og jeg vet ikke om hun selv hadde forsøkt det heller. Jeg hadde ikke forstått at Shabana Rehman Gaarder ville bli sett som en hvilken som helst annen nordmann – og hørt for sitt eget budskap. Som så mange andre trodde jeg at hun var «en pakistansk kvinne som ville bli norsk». Og jeg syns hun tok i for hard, og mislykkedes totalt.

Nå tror jeg det var jeg som mislykkedes, i å forstå henne.

Jeg tror ikke hun var en talsperson for pakistanske kvinner i Norge, jeg tror hun er en talskvinne for seg selv. Jeg tror hun bruker det sterkeste våpenet vesten har, til å slå ned på ukultur, overgrep og urettferdighet – nemlig ordets makt og satiren i standupbransjen. Jeg forstod ikke det før. Jeg forsto ikke linken mellom humorist og spaltist, jeg så ingen andre standup komikere som gjorde noe lignende. Jeg trodde vel som folk flest, at humor og standup var frekk moro og en god latter i øyeblikkets nytelse.

Aldri hadde jeg forstått at standup var et våpen som ga makt. Ingen vet hva komikere kan finne på å si, og de blir litt untouchable. Ingen liker å bli hengt ut, gjort narr av, og fremfor alt ingen liker å bli ledd av. Kanskje har noen bedre selvironi enn andre, og kan tåle det. Å ta inn at satiren kan være intellektuelt utfordrende, ved å smake på at noen går voldsomt over streken. Men det har også en høy pris. Folk blir såret, støtt og fornærmet. Religiøs satire er eksplosivt, spesielt når det gjelder islam.

Jeg skal helt ærlig si at jeg har blitt veldig såret av vitser som «Jeg kommer aldri til å bli en god muslimsk kone, det er lenge siden jeg var ni år.» Ikke syns jeg det er spesielt morsomt, og jeg gråter innvendig når vår troens-mor Aisha r.a., profetens kone, blir latterliggjort.
Men jeg forstår at det må sterke virkemidler til, for å skape nytenkning. For å skape debatt, for å tøye en altfor trang grense. Særlig når den grensa har fungert som en tvangstrøye for altfor mange, særlig kvinner.

Jeg påstår hardnakket at det foregår mye kulturelt misbruk i religionens navn, og at skjønnheten med islam, kjennes av alt for få. Og med de fakta på bordet, forstår jeg nå standup og satirens effekt.

På mange måter er jeg selv Shabana Rehman Gaarders motsats. Jeg er etnisk norsk konvertitt til islam, jeg har vokst opp i frihet, og hatt rett til å ta mine egne valg hele livet. Jeg har ikke trengt å kjempe for å få lov til å leve et vanlig liv, eller å gå igjennom de faser som all annen ungdom gjør. Å være norsk, likestilt og akseptert, lå på et sølvfat for meg. Det burde det gjort for alle nordmenn, uansett bakgrunn. Det lå absolutt ikke på noe fat for Shabana Rehman Gaarder. Hun har måttet sloss for de største selvfølgeligheter, som f.eks å få gå i fred på gata uten å bli mobbet eller kontrollert av mennesker som mener å ha en rett til å vurdere andres oppførsel eller handlinger. 

Jeg har ikke trengt å sloss, og jeg tør heller ikke provosere og utfordre på samme måten. Jeg våger ikke engang å stå frem med fullt navn og bilde i min blogg, fordi jeg vet hva uenige mennesker med oppblåst ego er i stand til å sette i gang.

Det er derfor jeg lærer mye om meg selv, i møtet med denne kvinnen. Som da hun skrev på sin twittervegg at taxisjåfører plager henne med islamsk morallære. Min første tanke var at «jo, det er jo viktig å minne frafalne muslimer på sannhetens vei og være en vennlig veileder». Min andre tanke var at «herre min, vi kan da ikke ha en drosjenæring som fungerer som et religiøst politi!». Hun får meg til å tenke, og utfordre mine egne tanker og «sannheter».

Boka «Blåveis- min vei ut av volden» har betydd veldig mye for meg. Jeg har selv opplevd å ha et kjærlighetsforhold som var usunt, og hennes velvalgte ord, slo meg midt i magen, så tårene sprutet. Først og fremst har boka hjulpet med å se håp, og frata meg skammen. Om veien tilbake – til å finne seg selv igjen. En som stakk fra islam og en som kom frivillig til islam – har allikevel et bånd; vi er sterke, norske kvinner som elsker, og som vil elske igjen. Som er glad i livet og oss selv. Som verdsetter frihet og menneskeverd, ytringsfrihet, demokrati og fred. Som er glad i fedrelandet vårt. Plutselig ble Shabana Rehman Gaarder en søster i mine øyne. En med-kvinne som ga meg en hånd å holde i, når jeg ikke så lyset i tunnelen selv.

Ironisk nok skulle kvinnen som jeg trodde talte mine verdier i mot, bli den som hjalp meg på rett kjøl igjen. Og vise meg at jeg ikke hadde forstått hennes budskap over hodet.

Vi trenger en feministisk og antirasistisk vaktbikkje – som nasjon og enkeltindivid, trenger vi Shabana Rehman Gaarder og hennes arbeide. For det er det som har gått opp for meg, da jeg knakk koden. Hun er på jobb og hun har en misjon. Og jeg tipper at hun er en helt annet person privat, og jeg er lei meg for at jeg brukte så mange år på å fordøye hennes budskap. Om femti år kommer vi alle til å kunne se effekten av hennes kunstneriske uttrykk, og kanskje forstå hvilken enorm innvirkning den har hatt på den kulturelle og religiøse debatten i Norge.

Selv om jeg har blitt djupt såra og vonbroten mang en gang,  er DU bare flott! Takk!

Shabana_280

Shabana er dagens kvinnekonge!

På mange måter er jeg selv Shabana Rehman Gaarders motsats. Jeg er etnisk norsk konvertitt til islam, jeg har vokst opp i frihet, og hatt rett til å ta mine egne valg hele livet. Jeg har ikke trengt å kjempe for å få lov til å leve et vanlig liv, eller å gå igjennom de faser som all annen ungdom gjør. Å være norsk, likestilt og akseptert, lå på et sølvfat for meg. Det burde det gjort for alle nordmenn, uansett bakgrunn. Det lå absolutt ikke på noe fat for Shabana Rehman Gaarder. Hun har måttet sloss for de største selvfølgeligheter, som f.eks å få gå i fred på gata uten å bli mobbet eller kontrollert av mennesker som mener å ha en rett til å vurdere andres oppførsel eller handlinger. Jeg har ikke trengt å sloss, og jeg tør heller ikke provosere og utfordre på samme måten. Jeg våger ikke engang å stå frem med fullt navn og bilde i min blogg, fordi jeg vet hva uenige mennesker med oppblåst ego er i stand til å sette i gang.Det er derfor jeg lærer mye om meg selv, i møtet med denne kvinnen. Som da hun skrev på sin twittervegg at taxisjåfører plager henne med islamsk morallære. Min første tanke var at «jo, det er jo viktig å minne frafalne muslimer på sannhetens vei og være en vennlig veileder». Min andre tanke var at «herre min, vi kan da ikke ha en drosjenæring som fungerer som et religiøst politi!». Hun får meg til å tenke, og utfordre mine egne tanker og «sannheter».

5 kommentar to “Koden Shabana Rehman Gaarder”

  1. kvinnekongen Says:

    At det er mulig å lære så mye av en tekst. Du er en kvinnekonge du også, @Valgerd.

  2. einjen Says:

    Nå også kvinnekonge!

    Superbra @valgerd og Shabana!

  3. Milton Says:

    Shabana Rehman har jeg sansen for. Jeg har aldri sett henne som kritisk til islam som sådan, men til sider av den kulturen som mange muslimer har stått for. Fremfor alt tror jeg mange muslimer har mye å takke henne for – selv om de ikke ser det enda.

  4. kvinnekongen Says:

    Enig med Milton der. Men har kommet over mange normenn som ikke har skjønt filla av disse stuntene.

    Hadde vært morsomt å sett en sammenlikning på hvordan ulike norske miljøer reagerte og hvordan ulike muslimske miljøer reagerte. Jeg tror veldig mange norske også reagerte på bakgrunn av tradisjonalistiske holdninger.

    Tror ulike leire kunne være like underholdende å undersøke med tanke på reaksjoner.

  5. Lothiane Says:

    Hurra! Flott innlegg, Valgerd! Dette er både opplysende og interessant. Nå vil jeg lese boka til SRG, har tro på at hun stadig har mye å si til folk som vil lytte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: