Har vi råd?

by

Enkelte beskriver velferdsstaten som vår tids mesterverk når det gjelder den moderne forsikringstanken. Forsikringer er big business. En rå, syk, forvrengt, utbyttende, profittjagende, kalkulert og grådig business i mange tilfeller. Har jeg ikke rett?

Klassiker: «Du ville forsikret hunden din, ville du ikke? Hvorfor forsikrer du da ikke dine barn?»

Svaret er at jeg ville forsikret hunden, men barna mine føler jeg er trygt helsemessig forsikret i velferdsstaten. Og i velferdstaten kan jeg anta at pengene er i trygg sirkulasjon i de sjiktene av samfunnet der pengene trengs mest. I motsetning til om pengene hadde en retning, nemlig «trygg» allokering blant bedriftstopper i privat sektor, slik tilfellet hadde vært dersom vi kun hadde private forsikringer å hente inn.

Men hvor trygt står egentlig denne velferdsstaten? Den er blitt for dyr, ikke sant? Det er kvinner som koster? I etterkrigsnorge ble utbetalinger  gjort til familier i et 1:2 forhold. Mens nå, når kvinner kryper opp mot mannen i inntjening, strøs sand i maskineriet. 1:1. Hvert eneste voksne individ med hver sine økonomiske rettigheter. Likevel, fortsatt blir en god del omsorgsarbeid gjort gratis av kvinner (og menn) som er ekskludert, eller har liten verdi i lønnsmarkedet. Disse har ikke økonomiske rettigheter på linje med en respektabel lønnsmottaker. Disse vil ikke ha rett til de mest luksuriøse velferdforsikringene som dagpenger, uføretrygd, sykemeldinger eller liknende. De har rett på helsehjelp og et minimum av ressurser for å overleve (Dersom de overlever NAV). Men på grunn av kvinnenes nå formelle arbeidsinnsats har vi flere effektive arbeidstimer. Vi har flere som genererer lønnsinntekt. Men ingen som tjener eller server lønnstakerne, gratis. I alle fall ikke helt.

Hvor var vi? Jo, velferdstaten er blitt for dyr. Så vi ser etter kreative måter å kutte på. Bare hvis vi er heldige får vi en debatt om dette. For politikere vil ikke snakke om det. At vi rett og slett ikke har råd. Regnskapet går ikke opp. Vi kan ikke forsikre alle. Rettferdig.

Dette er det beste som produseres i media når det kommer til velferdsstatens fremtid:

En av fire er uføretrygdet. Dette er skandale. Det er for mange. Det er flest i Europa. Det er flest i verden. De syke lyver.

For min del er dette svak zen.

For å imponere meg med betraktninger jeg faktisk kan bruke til -noe-, må provokatøren samtidig svare på alle samtlige spørsmål:

  1. Hvorfor er dette tallet på uføretrygdede for mange?
  2. Hva slags sykdommer er representert? Rangér.
  3. Hvorfor lyver folk om sykdom?
  4. Får folk den helsehjelpen de trenger for å bli friske?
  5. Hvor mange av disse er utslitte pårørende til pleietrengende pasienter?

Adresseres ikke disse spørsmålene på en ordentlig måte spaserer jeg videre, en smule redd, riktignok, for at nestekvinn henger seg opp i den opprinnelige moralske panikkmeldingen.

For å lage en karikatur på en norsk produksjonsenhet:

Vi er alle i dag organisert under velferdstaten. En stor del av befolkningen er organisert i bitte små kjernefamilier, eller monofamilier med en lønnsmottaker. Bestemødre og bestefedre er  i arbeid. Venner har få eller ingen moralske obligatoriske plikter i forhold til din selvoppholdelse.

Når noe i disse små produksjonsenhetene ryker, som når en kronisk eller ubestemt sykdom inntreffer, er systemet altfor villig til å legge seg på ryggen. Ikke bare for den syke, men også de pårørende. Dominobrikker begynner å falle når helsevesenet ikke har tilstrekkelig kompetanse, ressurser eller genuin innsats i spesifikk problemløsning. Det florerer av historier som forteller dette. Kampen mot NAV, fortielse og mistenkeliggjøring blant kollegaer, liten eller ingen inntekt, vanskelig og rigid helsevesen. Er det en pasientgruppe  som med letthet kan kaste lys på dette er det ME pasientene. Som også viser seg å være en størrelsesmessig betydelig gruppe pasienter og pårørende.

Før hadde vi ledige ressurser, hjemmeværende kvinner, som løste disse samfunnsmessige friksjonene. Denne medmenneskelige friksjonen som forekommer bør vi kjenne bedre til. Det letteste bør være å fjerne de mekanismene som låser mennesker fast i diffuse diagnoser, uten riktig støtte og behandling. Det som verre er, er hvordan vi skal skape rom for omsorgspersoner i full jobb og takle perioder hvor det kreves ekstra av omsorgsrollen disse skal fylle. Akutte eller mer langvarig omsorgsoppgaver for sine ektefeller, for sine barn og for foreldre. Dette må i alle fall defineres og loggføres. Shit happens. Kanskje vi kan forebygge onde sirkler ved å ta høyde for dette? Noe av denne tankegangen finnes i IA avtalene. På tide å evaluere og justere?

Jeg hørte dette for leden og ble ganske «thrown back»: Norske barn i norske sykehus er sengeliggende hele dagen alene og får besøk i visittiden, mens barn av annen kulturell tilhørighet (jeg sier ikke hvilke) har alltid voksne hos seg. Tanter, bestemødre, mødre, brødre, søstre. Alltid, én som trøster, holder i hånda, leser eller snakker eller bare passer litt på. Jeg har ikke nok fartstid i norske sykehus til å vite sikkert. Men dette er fortellinger som blir fortalt om tingenes tilstand, som sjeldent regnes som relevante størrelser i diskusjonen om velferdskutt eller bygging av velferdsstaten.  Jeg skjønner godt at næringslivet ikke er villige til å gå med på dette. Men kjære næringsliv, reflekterer dere aldri over hvor mye gratis dere får av velferdsstaten?

Vi i velferdsstaten har det ganske bra. Vi er forsåvidt godt forsikret. Men panikkangrep på trygdeytelser kommer fra tid til annen. Vi er ikke som nordkvinner og nordmenn programforpliktet til velferdsstaten. Private ordninger lusker i regjeringskorridorer, på departementstoaletter, i reklame og i media generelt.

Angrepene på velferdsrettigheter kommer fra politiske hold som også skal forsvare velferdsstaten og det kommer fra politiske hold som ønsker å fragmentere den og bygge den ned.

Hvem sier at vi ikke har råd? Kanskje vi har råd til mer?

Velferdsstaten er omsorgsfull, inkluderende og solidarisk. Velferdsstaten er dagens kvinnekonge.

34 kommentar to “Har vi råd?”

  1. Hjorthen Says:

    Som jeg skulle sagt det selv, bare bedre!

  2. kvinnekongen Says:

    TAKK så MYE!

  3. Marianne Says:

    (Jeg ville aldri forsikret en eventuell hund, men jeg har ikke tro på forsikring sånn generelt. Og dessuten er det meningen at hunder ikke skal bli hundre år. Det er meningen at hunder dør etter noen år, og det kan ikke en forsikring endre på, faktisk.)

    • kvinnekongen Says:

      Men vofser kan jo bli syke de også. Hvis det koster 1000 kroner måneden for en fattig student å ha en slik forsikring, slik at om den nye søte lille Bull Terriervalpen (som ikke har smerteterskel overhodet, egentlig) skulle generere en helseregning på 50 laken fordi den må til doktoren, så kan den stakkars studenten reparere lille valpen slik at den ikke har det «vondt» lenger, likevel. Noe som ville krevet akrobatikk for å få til på annen måte, i denne studenttilværelsen.

      Da… må jeg vel innrømme at selv rare forsikringinnovasjoner kan vise seg hendige.
      (Denne historien kan på ingen måte spores tilbake til min lillebror???)

  4. Milton Says:

    Da forutsetter vi selvfølgelig at du virkelig har prøvd noe annet, ikke sant? Fått satt inn en hofteprotese i Abu Dhabi, operert kneet i Israel, fikset psyken i La Paz eller fått fjernet blindtarmen et eller annet sted i Mellom-Amerika. Hvis ikke får jo hyllesten litt samme preg som når fireåringen lovpriser pølse som den beste maten i verden, og følgelig avfeier all finere kokkekunst.

    At det kanskje kan være «kaldt» når sykdommen banker på døra hvis du står uten helseforsikring, og ellers har spilt kortene dine helt håpløst, skal jeg ikke argumentere mot. Dog er det vel gjerne slik at denne «kulden» blir som en mild sommerdag å regne i forhold til om man hører hjemme i en velferdsstat, men faller mellom de stolene den har å by på. Det er først da at situasjonen din er fortvilt.

    Hvorfor? Fordi nordmenn later til å være slik innrettet at de ikke kan forestille seg at velferdsstaten har huller. Da sitter du der, ribbet av skattefuten og med løfte om et tilbud. Da får du ta til takke med det tilbudet man har, og passer du ikke i den kassen saksbehandleren eller legen vil kaste deg i, er det DITT problem.

    Har du først falt i et slikt hull, er den første jobben din å få folk til å tro på deg, for det later til å være utenfor de flestes fatteevne at velferdsstaten ikke har et dekkende svar. Da er det nok heller DEG det er noe galt med. Det eneste tilbudet du får, er at du kan betale en egenandel for å få stirre en person bak et skrivebord i øynene, som forteller deg at det har klikka for deg.

    Inntil det beviselig er feil, skal alt som lyder ukjent skysses inn i psykiatrien. Hvordan ville du hatt det, hvis du hadde ME, og det eneste tilbudet du fikk var at noen ville rote i barndommen din?

    Eller hva om du skulle ha problemer med ankelen, og trenger en operasjon? Du har jo betalt for det! Hva kaller man det i andre bransjer dersom en leverandør ikke leverer det du har betalt for før det har gått 18 måneder?

    Eller hva om du skulle gå på kiosken for å kjøpe deg ett eller annet, og så nekter kioskdama å selge deg det, fordi du har en forkastelig livsførsel eller er for gammel? I helsevesenet går også den skiva bra.

    Det er noe litt snodig i den norske debatten. Etter hvert er det ikke mange igjen av de som forkaster privat eierskap av produksjonsmidlene, og det er nesten ingen tilbake som betviler at private selskaper har en viss fleksibilitet som en planøkonomi aldri kan mønstre.

    De fleste nordmenn ler så de vrir seg når de hører en nyhetssending fra Havana, hvis de ellers kan forstå hva som sies. Typisk handler det alltid om hvor ille alt er i USA, som står rett foran sammenbruddet, avbrutt av gledesfylte nyheter om hvordan produktivitetsveksten i landbruket og på fabrikkene bare stiger og stiger. Folk ler, for med en gang de kommer ut på gata, avkles jo løgnen totalt. Etter 50 års produktivitetsvekst i kommunistparadiset, og like lang sammenhengende elendighet i USA, skulle jo Cuba virkelig være et paradis. Det er bare ikke sånn det er. På Cuba greier man ikke å vedlikeholde noe som helst.

    De samme folkene, som ler av hvor vanvittig lite troverdig den cubanske propagandaen er, setter seg så på flyet til Norge, før de vel hjemme blir lidenskapelige tilhengere av planøkonomi. De kan være liberale, de kan være stokk konservative eller ihuga Venstre-folk eller KrF-ere De er skjønt enige om at i helsesektoren er planøkonomi best.

    Som regel har de ikke sett andre lands helsesystemer fra innsiden. De har kanskje vært på et ferielands legekontor for å få antihistamin, soppmidler, eller en bandasje – men noe godt kjennskap har de ikke. Men ”velferdsstaten» er det beste. Det beste i hele verden. Det er ingen som spør seg om det virkelig kan være slik at kommandoøkonomi skulle virke i helsenorge. Man bare tar det for gitt.

    Selv lever jeg i utlandet, og har betalt både fødsler og operasjoner av egen lomme. Jeg mener at velferdsstaten er et av argumentene som taler mot å bo i Norge. Norge har massevis av gode sider også, men det er stort sett ting som ikke handler om «den nordiske modellen».

    Etter å ha sett litt sånn forskjellig, ender jeg opp om at det feltet som den norske velferdsstaten har lyktes mest med, er propaganda og markedsføring.

    Velferdsstaten er dagens kvinnekonge? You give Kvinnekonge a bad name

    • kvinnekongen Says:

      au, Milton. AU!!!

      Hvordan kan du nevne Kvinnekonge i slike negative postmodernistiske vendinger!😛
      Men når det er sagt. Lenge siden sist og velkommen tilbake🙂

      Du har et umiskjennelig viktig poeng og det er at velverdsstatens rolle er å inkludere. Når det motsatte skjer er dette dobblet ulykke for den det gjelder.

      Dette fenomenet beskrives jævlig bra av Wacquant, L.

      Jeg har lett etter artikkelen min i haugen i en time nå uten hell, men skal finne den til deg. Det finnes en rekke andre velferdsstatmodeller enn den skandinaviske og cubanske. Det er bare nærmest er klin umulig å lage gode komparative analyser av disse. Nasjonalstater er himla ulikt sammensatt og sterk preget av svært korte, mens svært ulike historiska og samfunnsmessige betingelser.

      For å belyse dette har han gjort en analyse av the ‘red belt’ (områder som omkranser Paris), Frankrike og det ‘black belt’ et belte som strekker seg fra Chicago og et stykke sørover.

      Det første området, the red belt, er befolket av svært radikale (les: røde) innbyggere og administrasjon i tiden da analysen ble gjort. Som kjent lyder Frankriket og særlig Paris sitt slagord: Brorskap (pføy) likhet og frihet. The Red Belt har et utstrakt offentlig nettverk og artikkelen lister opp tjenestene: Kort avstand til almmennlege, fødselshjelp, legevakt, sosialkontor og så videre. men så det er sagt: Det er fattige områder det er snakk om.

      The black belt: Fattige områder med afroamerikansk befolkning. Dette er getthoer i ordents rette forstand. Politiet er trukket tilbake. Ingen offentlige kontorer. Det finnes ikke lokal fødselshjelp og jeg mener det betydde mange timers kjøring for å komme til områder hvior dette fantes. I de mest fattigste (urbane) områdene er til og med t- banestasjonene stengt. Låst, ressursløst og aggressivt. Man snakker total offentlig tilbaketrekking. Dødligheten er skyhøy. Artikkelen viser til at det er like farlig å bevege seg i disse gatene for en svart mann som det var å være i Vietnam. For å illustrere tilstandene.

      Den franske sosiologen har gjort en diskursanalyse for å finne ut hvordan innbyggerne selv opplever sin fattigdom, selvverd og tilstedeværelse i en kontekst. Overraskende nok kom franskfolket, med de beste ordningene, værst ut.

      Du MÅ lese artikkelen for jeg forkorter og forenkler på en breial måte her. Men kort fortalt. Det er værre å være ekskludert, deprivert og utenfor når alle offentlige historier sier du bor i en inkluderende og solidarisk enhet ref the red belt skaper en forståelig aggressivitet mot staten, seg selv og omgivelsene. «Hva i all verden er galt med meg», er en rimelig reaksjon, «som faller utenfor dette systemet?» Omvendt i the black belt. Det er oss mot resten. Young, poor, black and proud. Take your best shot.

      Like hinsides blir det å sammenlikne det cubanske og det norske velferdssystemet. Selv om vi to kunne hatt en fin diskusjon på cuba alene, vil jeg tro🙂

  5. Beate Says:

    Takk, jeg har forsøkt å få til å skrive en slik post lenge – men det blir sittende fast for meg.

    Så gjorde du det. Takk.

  6. Beate Says:

    Når det gjelder det du skriver, Milton, så er det et hull i logikken – i USA har man ikke fått forsikringspenger når man har hatt ME. Man har ikke fått bedre tilbud enn her i Norge, men mindre.

  7. Håkon Says:

    Godt skrevet, godt tenkt, og kudos for å bruke det nøytrale begrepet buffer. Vi trenger nøytrale ord i en debatt som alt for ofte havner i grøfta når følelser og politisk korrekthet tar overhånd.

  8. Milton Says:

    Beate: Du har kanskje et poeng mht. forsikringer og ME i USA. Dog er det vel slik at dersom man oppdager at ens forsikring ikke dekker det som er ens hovedproblem, så kan man enten reforhandle prisen eller si den opp. (Kanskje har forsikringen god nok dekning på andre områder til at man beholder den). Den muligheten har man ikke med en velferdsstat. Man kan ikke be om å få skatten nedsatt, slik at man kan bruke ens penger på en behandling som passer bedre.

    Skulle vi fremheve det grelle i situasjonen kunne vi snarere si at staten sier: ”Nei, pengene dine får du ikke. Det har seg nemlig slik at naboen din trolig kommer til å være ganske mye fyllesyk i desember og januar, og noen skal jo betale sykelønna hans også. Dette året er det du.”

    Staten tar betalt for den behandlingen de ikke har tenkt å gi deg, og bruker pengene på noen andre. Dette er jo en omvendt Robin Hood-politikk. Man tar fra de svake og gir til de sterke. Havner du først mellom to stoler i velferdsstaten, er du gjerne verre stilt enn om du stod på bar bakke.

  9. Milton Says:

    Kvinnekongen: Selvsagt er det ikke min mening å spore av debatten med sammenligning av norsk og cubansk helsesektor. Poenget var å påpeke det underlige i at folk nærmest ler av planøkonomi på alle felter, men like fullt sverger til denne løsningen i helsesektoren. Er helsesektoren virkelig så annerledes fra alle andre sektorer? Er den norske helsesektoren det skinnende Eksemplet med stor E som viser at planøkonomien ikke er død, eller er det snarere slik at norsk helsesektor kunne få et megaløft om man forlot den offentlige organisasjonsformen? (Eller er det jeg som er totalt på viddene når jeg sier at norsk helsesektor er planøkonomi? For meg blir stykkprisfinansiering etc. mer å sammenligne med organisasjonsteoretisk mekking i et eller annet kommunistkollektiv, enn det blir å sammenligne med et fungerende fritt marked).

    Det er en sammenheng mellom hvordan man organiserer helsetjenester og i hvilken grad brukerne får optimal behandling. Erfaringene på området er mangfoldige, og det er lett å peke på områder hvor den norske måten å organisere ting på stiller brukeren i en unødvendig dårlig situasjon. Samtidig er det også lett å peke på eksempler i andre land fra andre områder, hvor man har valgt en form for privat organisering som heller ikke er optimal for brukerne. Privat organisering er ikke i seg selv noen garanti for at ting vil fungere.

    Som jeg ser det, er det viktigste spørsmålet her, som i mange andre sider av politikken, hvordan man best takler menneskets dårskap. Tross alt er det slik at verdens opportunister og egoister ikke forsvinner bare fordi man tvinger dem til å fungere i det ene eller det andre systemet.

    Jeg er tilhenger av utstrakt privatisering, men med staten som en aktiv vaktbikkje som glefser når det skulle være nødvendig. Det ligger i kapitalismens vesen at kundens ve og vel ikke er det sentrale for aktørene, og at det er konkurransen aktørene i mellom som skaper gode løsninger for kundene. Derfor er det behov for en stat som holder aktørene i ørene. En stat som ansporer til endringer der konkurransen er organisert på en måte som ikke er til brukernes beste – og som på den måten akselerer den prosessen som konkurranse er, slik at tiden til at brukerne får en optimal service kortes ned.

    Går vi så litt ut av teoriboka, ser vi at offentlige løsninger kan være nødvendige. Grunnlaget for et velfungerende fritt marked kan for eksempel være for lite. I så tilfelle er mitt synspunkt av dette er nødløsninger. Det må aldri få bli noe mål at helsesektoren er offentlig.

    • kvinnekongen Says:

      Milton:

      Jeg er ikke tilhenger av utstrakt privatisering.

      Staten kan tilby helsetjeneste på en like god måte som det private, faktisk bedre og til riktigere pris enn det private. Gjennom private forsikringer vil vi også betale for en hel masse som vi ikke vil benytte oss av. Også gjennom det private vil vi eksempelvis betale for en dyr leveroperasjon på grunn av en annen stakkars ytters dårlige livsførsel. Fordi det er ikke alt jeg forsikres mot som vil ramme meg. Jeg ser ikke de store forskjellene her. Og ikke minst disse argumentene blir så himla ubetydelige når vi vet at ressurser går i arv, sykdommer går i arv, uflaks kan ramme på verst mulig tidspunkt. Jeg vil at flest mulig skal være helsemessig ivaretatt, punktum. Uansett om du drikker som en fant, hele slekta di er full av kreft, du har ingen foreldregenerasjon som forteller deg at det første du skal tenke på her i livet er å skaffe deg helseforsikring. Helse bør være statlig anliggende. Helsetilbud bør være jevnt fordelt i befolkningen. Ikke et tilbud via private aktører hvis målsetting ligger et helt andre steder enn din helse.

      Ja, folk falle mellom to stoler i velferdsstaten. Ja, det kan føles værre, enn når du vet det er corporate america som står bak. Men i velferdsstaten har vi påvirkningskraft. Tror du ME pasienter ville blitt invitert inn til sjefen av det største forsikringsselskapet i USA. Slik at han kunne spørre: «Hva kan vi gjøre for dere?» Man kan si mye om Pølse-Hansen, men lytte det gjorde han, jo.

      Det sier jo litt om forskjellen på statlig samvittighet og corporate conduct?

      • Milton Says:

        Så fint det er med blogging! Det er plass til at man kan være uenige.🙂

        Samtidig kommer man også litt videre ens egen erkjennelse, for man leser jo det som andre skriver.

        Jeg er litt opptatt av spørsmålet om hvem som ideelt sett skal gjøre hva, og under hvilke forutsetninger. Jeg tror at man ender opp med mange suboptimale løsninger ved å gå i de ideologiske skyttergravene – si at alt skal være offentlig eller at alt skal være privat.

        Da finner jeg det mer spennende å leke litt med forutsetningene. Når er det offentlige best, og når er det best med private løsninger. Hvordan skal man sette retningslinjene for private aktører slik at driften gagner samfunnet mest mulig?

        Kanskje er det slik at man burde tilstrebe et grunnleggende bra helsesystem, og så åpne for at det meste ut over dette skulle være privat? Skillet i Norge er jo uansett ikke så voldsomt stringent. Knekker man en tå, tar staten regninga, men handler det om en tann, er det et indididuelt ansvar. Det samme gjelder vel også vonde rygger. Det er litt viktig at «ondt’en» din er av den rette typen.

        • kvinnekongen Says:

          Ja. Blogging må jeg si er flott! Og det er ekstra stas med en diskusjon i ny og ne. Særlig når man koker ned til en ting man klarer å enes om. Jeg lurer på om dette kan være ‘det ene’ denne gangen:

          Tenner er kosmetikk. Det kan det private ta!

  10. Beate Says:

    Jeg er veldig uenig, Milton.

    For å fortsette med ME eksempelet – i det du oppdager at forsikringen ikke dekker din sykdom, så er det for seint, du får ikke en ny forsikring for noe du allerede er arbeidsufør for.

  11. Milton Says:

    Beate: Greit. Du får ingen forsikring som dekker ME. Du får dog en forsikring som dekker kreft, beinbrudd, tannskader og bekkenløsning. Kanskje er dette verdt pengene, kanskje ikke. Om du vil betale for noe slikt, ville være ditt valg.

    Du slipper dog å fortsette og betale premie på en forsikring som ikke dekker helt til du dør. Det gjør du ikke i Norge. Har du en lidelse som ikke passer med det staten har løsninger for, så blir du uglesett. Da er det deg det er noe galt med! Og er du frekk nok til å antyde at du burde slippe å betale forsikringspremien (den del av skatter og avgifter som går til helsesektoren) fordi «forsikringen» ikke dekker, fremstilles du som om du ber om særbehandling.

  12. ~SerendipityCat~ Says:

    Kvinnekongen – jeg blir helt sentimental her en rolig søndagskveld. Har ikke så mye å tilføye, bare et stort smil😀

  13. Lothiane Says:

    Takk Kvinnekongen, dette var et kongelig innlegg!

    Nå som det er sånn… inkluderende arbeidsliv… så må jo nødvendigvis sykefraværet gå mer opp. Altså, hvis man tar inn syke folk i arbeid, så vil de sikkert ha mer fravær enn andre… men da har man likevel oppnådd å ta dem med i arbeidslivet. Er ikke det bra, så vet ikke jeg.

    Forresten skulle jeg veldig gjerne sett svar på spørsmålene du stiller! Er lei av påstandene mange slenger ut av seg, uten at det blir begrunnet på en bedre måte.

  14. Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på » Glefs Says:

    […] har Kvinnekongen skrevet en hyllest til velferdsstaten som tar opp noe av dette. Særlig likte jeg kriteriene for hva man egentlig skal gidde å bry seg om […]

  15. Fremad marsj – uten retning « Marias Metode Says:

    […] noe annet og mer? Sjekk ut Kvinnekongen og Hjortens gravalvorlige lek om samme […]

  16. mariasmetode Says:

    Der la du inn noe jeg ikke har tenkt på i denne debatten, Kvinnekongen; hvor mange er utslitte pårørende.

    Forøvrig; gode spørsmål alle 6. ( Ja, det der med å skyte seg selv i foten taes med i regnskapet.)

    Et glimrende blogginnlegg som viser at det viktigste er å starte med spørsmålene, ikke svarene.
    Som vanlig. At vi aldri lærer, lissom?

    Lothiane: Veldig interessant spørsmål om relevans mellom IA og sykefraværsøkningen. Jeg har ikke tenkt på det heller, jeg.

    Nå er det vel noen som lurer på om jeg lurer på om jeg tenker i det hele tatt, så før den luringen fester seg sånn skikkelig godt, sniker jeg meg ut bakveien, der dørene alltid er åpne.

  17. kvinnekongen Says:

    Hei og velkommen hit mariasmetode!

    Har vært innom bloggen din jeg og kan bekrefte for forbipasserende at dette er favorittluring og favorittenking av beste kvalitet.

    Lothianes poeng synes jeg er latterlig innlysende når man først tenker over det, men tanken slo meg bare ikke. Bonuspoeng hadde det vært i aviser og til politikere som rett ut hadde sagt: «Nå skal vi øke sykemeldingsprosenten, men flere vil sneie innom arbeidslivet.»

    Frisk vind.

  18. MariasMetode Says:

    Takk som byr!

    Det var fine ord om luringer; og jeg må vel gladelig, uten skam og knussel, innrømme at jeg har fykt rundt hjørnene hos deg mang en stormfull natt before. Jajamennsann. Ehh…kvinnsann.

    Eeegentlig har jeg tenkepause akkurat nå, så for tiden bare lurer jeg litt.

  19. It’s the economy, stupid! : Iskwews hjørne på www Says:

    […] etterlyser svar på 5-6 spørsmål for å kunne delta i debatt om trygder og velferdsstat med troverdighet.  Det sier seg selv at antallet som vil kunne delta i debatten på de premissene […]

  20. Lothiane Says:

    I går ble det diskusjon på Facebook-veggen min om dette temaet, så jeg lånte dine kloke punkter, kjære Kvinnekonge, og stilte spørsmålene videre. Det ble faktisk en fin diskusjon, selv om jeg trakk meg vekk etter en stund og overlot resten av praten til de andre.
    🙂

  21. Beate Says:

    Kvinnekongen

    Det Lothiane er rett og slett noen av de elementære tankene til den samfunsmedisineren man må lese. Ebba Wergeland. Hun er en kvinnekonge på mer enn en måte, men kvinnekongen over alle kvinnekonger når det kommer til samfunnsmedisin. Jeg trodde jeg hadde gitt deg denne linken før, men kanskje ikke?

    http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20040602/blank/

    Milton

    Jeg er fremdeles dypt uenig.

    Vi har mange hull i den norske velferdsstaten.

    Men vi har som mål at det ikke skal være det, og hullene er det ikke bare mulig å tette, men det er et kollektivt ønske å gjøre det. Det står ikke en forretningside bak der poenget ikke er å sikre alle så godt som mulig, men å tjene penger. Min erfaring er at det lønner seg for oss alle.

    • Milton Says:

      Beate, her begynner vi å snakke. Vi kommer inn til kjernen av uenigheten og de bakenforliggende forutsetningene. Me like🙂

      Tenker vi på en kropp, er den ganske unik. Noen har større hender enn andre, mens føttene er mindre. Og selv om man har liten fot, er det ikke lik alle andre like store føtter. Noen er bredere enn andre, noen er høyere oppå, noen har antydning til plattfot, mens andre igjen sliter med inngrodde tånegler.

      Hva om vi i solidaritetens navn forbød import av sko! Norske skofabrikanter er tross allrighte folk. Konsekvensen ville være at vi ville få færre modeller å velge mellom. Klart vi kunne ansette noen for å styre skoproduksjonen i de retningene vi har bruk for, men det ville ikke bli bra. Spesielle ønsker ville det ikke være plass til, og om det endelig var plass, ville det ta lang tid å få banket på plass et system. Man måtte analysere hvor mange som har behovet, vurdere om ressursbruken var riktig, tilrettelegge produksjonen og så videre. Det ville ta år.

      De fleste av oss er svært glad for at vi ikke har det slik, men samtidig lovpriser de fleste nordmenn et tilsvarende system innen helsesektoren. For meg er det bare snodig. Jeg hadde funnet det mer naturlig at folk tenkte at helsa er for viktig til at vi skal la politiske prinsipper og udugelige kontorister køddet med den.

      Har jeg eller noen i familien et helseproblem, vil jeg ha en løsning, og ikke ei venteliste. Vil jeg ha ungene mine til en pediater, vil jeg ikke bruke tid og ressurser på først å komme meg til ei legevakt man ikke engang vet hvor er (ofte samarbeider små kommuner om legevakta, slik at den har sine dager i hver kommune), for så betale en egenandel/inngangsbillett, slik at jeg kan få lov til å tigge om en henvisning fra legen.

      Tro meg. Jeg er vant til å bruke en kombinasjon av offentlig og privat, og det er bedre. Her jeg bor har vi et grunnleggende offentlig helsesystem, som stort sett er sammenlignbart med det man hadde i Norge for 30 år siden. Den teknikken som var kostbare nyvinninger i Norge for tre tiår siden, finnes nå også i et u-land.

      Det betyr at du har tilgang til veldig mye bra behandling! For både kjerringa og ungene er det gratis. Jeg må betale kostpris (det har noe med nasjonalitet å gjøre). En blindtarmsoperasjon på et slikt sted kostet meg 140 dollar. Ingen luksus, en hel del mangler, men det funket.

      La oss så si at jeg i morgen VIL til en urolog. Da kunne jeg enten gå til det offentlige, og muligens måtte vente – eller jeg kunen velge en privat. Da står du ovenfor valget mellom en som har en folkelig profil, eller du kan ta en som er utdannet i USA og har kontor i 15. etasje i et privat sykehuskompleks i Panama City. Da koster det mer.

      Det er et valg! Kanskje mener jeg at helsa mi er så viktig at jeg ofrer det det villekoste å ta familien med ut på en restaurant for å være sikker på at prostataen er OK, eller kanskje gambler jeg på at den litt mer folkelige karen nok har nok snøring på sakene sine til at jeg tar sjansen. Eller kanskje er jeg blakk, slik at jeg biter i det sure eplet og stiller meg i offentlig kø. Helse er en ting du kan prioritere eller la være. Vil du bruke pengene dine på WII eller noe annet, gjør du dét.

      Akkurat den biten med å tjene penger er du forresten ikke kvitt i helsenorge heller – i landet hvor legene streiker både for sin rett til å jobbe overtid, og for sin rett til å slippe. Landet hvor du risikerer at buken din blir åpnet av en kirurg som er så trøtt at han ser stjerner fordi han har jobbet overtid.

      I et offentlig system blir veien fra symptom til spesialistbehandling veldig lang. Det er mange ledd som en stakkar må passere før han endelig får den behandlingen han skal ha. I hvert eneste ledd er risikoen at du treffer en vrang eller inkompetent person. Da er du rettsløs. Second opinion my ass! Sier den lokale legen din at du ikke har vondt i øyet ditt, så kommer du ikke til øyelege!

      Så det er mange ting i helsenorge som jeg ikke helt liker. Det er også mange ting ved helsenorge som jeg heller ikke forstår. En av disse er at så mange folk, som opplagt blir føkka opp og i mente av helsesystemet, er ihuga forsvarere av samme.

      Jeg tror det henger mye sammen med skrekkpropaganda – ikke minst fra forsikringsbransjen som skal selge reiseforsikringer. Det eneste stedet i verden hvor selv en ubetydelig sykdom ikke betyr slutten på livet – as you know it – er Norge. Blir du forkjølt i USA, blir du slått personlig konkurs, liksom.

      Jeg kjenner det norske helsesystemet, jeg kjenner det danske og jeg har etter prøvd en del ting i Latin-Amerika også. Dermed har jeg litt kjennskap til både hvordan tilhengere av velferdsstaten og dens motstandere tenker, og jeg forstår hvorfor Obama møter motstand mot helsereformene sine. Folk er livredde for å få noe a la den norske modellen!

      Det jeg ikke forstår, er at så mange nordmenn med problemer som staten ikke gjør noe med, og som den heller ikke har planer om å gjøre noe med, likevel er tilhengere av «velferdsstaten». Hadde de bodd i et annet land, kunne de jo tatt pengene sine og forsøkt å bli så frisk de nå engang kunne for de pengene de hadde til rådighet.

      I Norge bare betaler de, og så ser de med et smil på at onkel stat bruker pengene på noen andre, mens de selv vansmekter i sykdom. Er det bare skrekkpropagandaen som har gjort dette, eller er det noe rasjonelt bak det som jeg ikke ser?

  22. Beate Says:

    Hm – der ble det en liten glipp, ikke meningen å utheve alt til deg, Milton. Selv om jeg mener det dypt og inderlig.🙂

  23. kvinnekongen Says:

    Denne artikkelen kan ikke oversses i denne sammenhengen:

    Dag Seierstad:

    Les hele her: http://seierstadeu.blogspot.com/2009/08/soria-moria-pa-alvor.html

    «Vil du målbære norske interesser overfor EU og bygge nettverk i EU-land?

    LO-kongressen i mai advarte kraftig mot helsedirektivet. Her er vedtaket:
    ”Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenking, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.”

    Forslaget til direktiv er omstridt også i EU. Mange regjeringer stritter imot, EU-parlamentet er sterkt splitta, fagforbund og pasientorganisasjoner har engasjert seg. Her fins det allianseparter i massevis for dem som er skeptiske til direktivet.

    Hvis direktivet blir vedtatt i EU, er det meningen at det skal inn i EØS-avtalen. Det går ikke an å late som om vi kan diskutere direktivet isolert fra debatten i andre land.

    Det ville i så fall være i strid med Soria Moria-erklæringen. Der står det :
    ”Det må legges til rette for at norske interesser kan hevdes mer effektivt og tidlig nok slik at en har muligheter for å påvirke EU-beslutninger som er av betydning for Norge enten det skjer gjennom EØS-avtalen eller på annen måte. … Regjeringen vil øke støtten til interesseorganisasjoner som kan målbære norske interesser overfor EU-prosesser av EØS-relevans, bygge nettverk i EU-land og bringe erfaringer fra Europa-arbeid tilbake for å stimulere til økt debatt i Norge.”»

  24. Kvinnekongen Says:

    Her er den innsiktsbringende artikkelen jeg beskrev tidligere:
    Product Details
    • Pub. Date: January 2008
    • Publisher: Polity Press
    • Format: Textbook Paperback, 352pp
    • Sales Rank: 168,625
    • Series: Please Select a Ser.
    • ISBN-13: 9780745631257
    • ISBN: 0745631258
    • Edition Number: 1
    • Edition Description: New Edition
    Synopsis
    Breaking with the exoticizing cast of public discourse and conventional research, Urban Outcasts takes the reader inside the black ghetto of Chicago and the deindustrializing banlieue of Paris to discover that urban marginality is not everywhere the same. Drawing on a wealth of original field, survey and historical data, Loïc Wacquant shows that the involution of America’s urban core after the 1960s is due not to the emergence of an ‘underclass’, but to the joint withdrawal of market and state fostered by public policies of racial separation and urban abandonment. In European cities, by contrast, the spread of districts of ‘exclusion’ does not herald the formation of ghettos. It stems from the decomposition of working-class territories under the press of mass unemployment, the casualization of work and the ethnic mixing of populations hitherto segregated, spawning urban formations akin to ‘anti-ghettos’.
    Comparing the US ‘Black Belt’ with the French ‘Red Belt’ demonstrates that state structures and policies play a decisive role in the articulation of class, race and place on both sides of the Atlantic. It also reveals the crystallization of a new regime of marginality fuelled by the fragmentation of wage labour, the retrenchment of the social state and the concentration of dispossessed categories in stigmatized areas bereft of a collective idiom of identity and claims-making. These defamed districts are not just the residual ‘sinkholes’ of a bygone economic era, but also the incubators of the precarious proletariat emerging under neoliberal capitalism.

    Urban Outcasts sheds new light on the explosive mix of mounting misery, stupendous affluence andfestering street violence resurging in the big cities of the First World. By specifying the different causal paths and experiential forms assumed by relegation in the American and the French metropolis, this book offers indispensable tools for rethinking urban marginality and for reinvigorating the public debate over social inequality and citizenship at century’s dawn.
    Janet Abu-Lughod – City
    Wacquant has written a passionate tour de force comparison between the ‘Black Belt’ of Chicago and the ‘Red Belt’ of Paris in the post-Fordist period. ( . . . ) From this central comparison he has developed a powerful theory about the causes and consequences of what he calls ‘advanced marginality’ ( . . . ) Urban Outcasts is a remarkably sophisticated, thoughtful and knowledgeable work that is already provoking and simulating exciting analyses in other places where situations in the world system, in the international economy, and in the ideologies and politics of nations vary.
    More Reviews and Recommendations
    Biography
    Loïc Wacquant is Professor of Sociology at the University of California-Berkeley and Researcher at the Centre de sociologie européenne-Paris.

  25. Digital superheltinner : Iskwews hjørne på www Says:

    […] består av Iskwew og Kvinnekongen. Juryen kan ikke nomineres. Spinn […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: