Visualisering og sommerfugler

For en rolig gutt. Det er ikke mer en et halvt år siden dørene smalt og nå er han så stille. Og balansert. Åtteåringen.

Mamma, denne dagen forvirrer meg. Når kommer Max og når skal vi dra i morgen?

Sure, hun. La for all del ikke verden forvirre deg. Men Max ringer i løpet av dagen og sier når han kommer. Vi får tenke på andre ting så lenge. Og i morgen. Vi står opp. Spiser en skive. Tar trikken til Oslo S. Flytoget tar 19 minutter og så er vi på Oslo Lufthavn. Der tar jeg meg en kaffe og du tar en?

Iste

Iste, ja. Så sitter vi der litt. Og mens vi gjør det pugger vi litt gloser. Vi tar en konkurranse og skriver poengene våre ned i reisedagboka. Så blir det endelig vår tur. Vi flyr i noen timer og så er vi i Barcelona. Vi venter på bagasjen, finner flybussen og i løpet av kort tid vil vi være på Plaza Catalunya. To og et halvt kvartal skal vi tusle, til vi kommer til vårt hostal. Det er som strekningen mellom deg og Max ganger tre. Der Max bodde før, altså.

Reklamer

Maestro

Brev til kulturredaktør Knut Olav Åmås, Aftenposten. En redigert versjon av dette innlegget ble postet  Aftenpostens leserforum i dag søndag 27. september 2009

Jeg følger deg på Twitter. Forrige torsdag kom du med et par innrømmelser. Innrømmelsene handlet om hvorfor Aftenposten ikke makter å skape en kjønnsbalanse i kronikkspalten. I løpet av kort tid sparket du nedover ved å si at du kun vil ha kronikører som viser en minimum grad av oppdriftsvilje, slått oppover ved å si at debattdeltakere med for mye fagsjargong kan se langt etter din spalteplass og bemerket at kvinner sjeldent takker ja. Jeg synes det er rart du får så mye som et kvinnekomma.

For å få kvinner på banen sier du at dere spør flere kvinner enn menn, men at kvinner oftere sier nei. Når i sommer 72 % av kronikkene var skrevet av menn og dere spurte flere kvinner, illustrerer dette at dere står på og at dere har en tøff jobb. Men refleksjonene som så langt er uttrykket fra sjefspost, synes jeg virker uengasjerte og lite forpliktende. Har jeg lest deg feil?

For å sitere deg på Twitter: ”debatterende kvinner er neppe ferdig med å finne ut av hvorfor dere skriver så mye mindre og mye oftere sier nei?” Nei, det er vi sikkert ikke. Men disse betraktningene hører hjemme et annet sted. Spørsmålet er om Aftenpostens debattlederskap kan gjøre en bedre jobb? Det er faktisk uinteressant om dere må spørre fire kvinner for hver mann. Kun tre spørsmål burde være relevante: Hvilken prioritering har kjønnsbalanse i dine spalter? Hvor flink er du til å følge opp prioriteringen? Hvilke tiltak må gjøres for å få til den eventuelle balansen?

Det er selvsagt viktig å løfte frem et mangfold av meninger om våre omgivelser. Slik kan vi få en bred forståelse av hvordan samfunnet forvaltes, leves og leses av andre enn den snevre gruppen middelaldrende hvite menn, som oftest får sitt ord på trykk. For deg som redaktør, er det viktig å kunne vise at du mestrer dette? For oss kvinner er det viktig å vise at vi ikke er en homogen gruppe.

I dine twitringer sier du at mangfold i spaltene er mer enn kjønn og peker på sosiale, yrkesmessige og geografiske kategorier. Dette argumentet vitner om at dine prioriteringer ikke er på plass og at refleksjonen rundt enkelte kategorier er haltende. Kjønn er viktigere fordi kategorien eksisterer innenfor, står ikke i motsetning til-, og stjeler ikke plass fra andre demografiske kategorier. Størrelsesmessig skal du lete lenge etter en kategori som burde ha høyere prioritering.

Prioritering er som kjent ingen enkel sak. Allikevel er det dette som er ditt ansvar. Så, maestro, jeg snurrer redaktørstolen din. Klarer du å få fatt på den igjen?

Anne Aaby
samfunnsgeograf

| Les svaret her |

Og spørsmålene melder seg umiddelbart. Folk leser prioriteringer som om det skulle stå kvotering. Jeg mener kronikkspalter i den størrelsen Aftenposten forvalter, hadde fortjent meningsmetning som mål. Altså løfte frem ulike representasjoner om samfunnet. Slik at vi kan lære å kjenne flere utrykk, enn det endimensjonale uttrykket hvite, høyt utdanna, mer eller mindre kjente, hvite menn kan gi oss. Ja, kanskje til og med vil temaene se litt annerledes ut om mer en 28 % av bidragsuterne blir kvinner. Kanskje dukker en Anka opp her og en Nabintu opp der. Men hva er det å være så himla skvetten for?

Er Anka for feminismen det MC Hammer var for Hiphop?

kweli1

therealkweli

Du sa hva? Jeg var ikke klar over at MC Hammers ‘New Jack Swing’ førte til skjerpede sanser og en ny era av konsentrert hiphop-kultur?

Jeg trodde de som ikke strøk med, i avmakt og avsky, kastet seg ned og latet som om de var døde pendler i feil grøft (for å bruke et poppis uttrykk). I en ganske lang stund.

Men når Kweli mener hip hopere ikke avgikk ved døden, er dette vel en slags retrospektiv visdom som mange av oss burde dvele litt ved. Rekrutterte Hammer nye hiphoptilhørere? Begynte  Hammers tilhørere å lete etter flere uttrykk i samme sjanger? Tok en og annen avstand for Hammers omnicolorversjon? Kanskje en og annen kom i nærkontakt og ble fascinert av det opprinnelige budskapet, og den opprinnelige praksisen?

Keep it real, what does that mean? Liksom.

Umiddelbart kom jeg til å lure på om ikke denne observasjonen også er overførbar til et annet uhåndterbart fenomen. Nemlig Nabintu og Ankas bidrag til vår kvinnelige merkevare?

Er Anka for feminismen det MCHammer var for HipHop?

Da kvinnekongen satt i kjellern

Aldri så vondt at det ikke er godt for noe heter det. Og det er jammen bra. For med dette ordspråket (sic) vet vi alltid, at så ille kan det ikke tross alt ikke være.

Men av og til er ting så ille at vi spytter disse ordene ut i harnisk som for å bevise at, er det ett ordspråk, ET ORDSPRÅK, som tok feil. Så var det: Aldri så vondt at det ikke er godt for noe.

Og dette tenkte jeg sikkert for ti år siden, da jeg sto utenfor fengselsmurene til ett av norges mest kjente kretsfengsler og ringte på dørklokka.

Du er kanskje ikke veldig interessert i hvordan jeg kom meg igjennom denne tiden. Du kunne antakelig ikke bry deg mindre om at jeg ikke fikk valget mellom røykfri celle og røykecelle. La meg fortelle deg: Det var en røykecelle.

Jeg tror ikke du er veldig interessert i å vite om søsterskapet oss fangene i mellom og hvordan denne solidariteten kom til uttrykk 😉

Jeg vet hva du egentlig vil vite, men siden jeg nå har din oppmerksomhet skal jeg benytte sjansen til å fortelle deg at jeg på arbeidsstua var en hårsbredd fra å bli sendt på isolat. Hvorfor? Fordi jeg glad å fornøyd hadde ferdigstilt et nydelig par strikkede tøfler. Ja, det går an å strikke tøfler. Du skjønner kanskje min entusiasme da jeg fikk muligheten til å lære et nyttig håndarbeid og skaffe meg tøfler samtidig! Trøbbelet kom på nytt min vei da jeg resolutt klippet av de løse trådene neatly så nær tøffelen som mulig. Dette gikk rett til sikringsboksen på begge vokterne. Det klikka. Det var ingen andre muligheter, slik de med høye og truende stemmer slo fast, enn at jeg hadde bedrevet sabotasje og at jeg derfor skulle rett i isolat.

Det var veldig vanskelig å ikke le. Så jeg lo. Det gjorde ikke min sak lettere.

Dette var en digresjon. Bare for å slå fast at diskriminering for jenter er som parkeringsvakter for bilister. Dukker opp over alt. Ehm. Når man er så uheldig å havne i kassa. Så skjer det noe med deg.

Sakte men sikkert blir fengselslivet alt du kjenner. Du føler deg trygg, rutinene skyver deg framover i en hverdag som tross alt gir mening. Selv om innsatte skiftes ut, har du alltid den overordnede som setter grenser for deg og forteller deg hvilken tid det er på døgnet. Dette har et navn. Du har sikkert skjønnt hvor jeg vil hen. Det kalles å bli institusjonalisert.

Og denne diagnosen går ut til femilogiker Nabintu og alle dogmatiske tilhengere av kjernefamilien. Det er nemlig det dere også er.

Ikke noen sak når dere oppholder dere innenfor institusjonens fire vegger, men la meg se dere stå på egen hånd. La meg se dere beskrive verden annerledes. Ikke det at dere skal bryte av ekteskap i øst og vest for moro skyld. Jeg bare sier at

  1. Dere vil få det tøft på egen hånd og
  2. Det er BS å arrangere hele nasjonen som om alle er innsatte.

PS. Jeg vet at du egentlig vil vite hva jeg måtte ‘gjøre tid for’.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg satt inne fordi jeg reddet en elg. Det gjorde jeg ikke. Strengt tatt hadde jeg som mål å redde et elgtråkk. Det klarte jeg ikke. Det ligger en herlig sivilisert firefilsvei fra Sande og inn til Drammen, som jeg gjorde mitt ytterste for å stoppe. I flere dager campet jeg sammen med NU i naturskjønne omgivelser rett ved anleggsområdet, hvor vi på skift brukte våre legemer for å stoppe maskinene. Maskinene grafset i seg bit for bit av den eneste veien elgen kjente fram til hvor enn elgen hadde tenkt seg stadig vekk. De aktivistskiftene som ikke lå tvinnet rundt anleggsmaskiner, tvinnet seg rundt hverandre ved leirbålet og hadde det koselig. Og en dag kom politiet og satt stopper for aktivismen og sommerferien, egentlig.

PPS. Jeg står litt fast i innlegget om den neste kvinnekongen. Derfor drypper det litt ufokuserte  ad hoc innlegg for tiden.

Så finnes det noen 12 steps programmer for excons i Norge?
Da burde vi i så fall ha det for nyskilte. Viktigsta av alt. Vi burde utvikle ekteskapspreventiver!