Dama til

by

alec_girlfriend

Først så skrev jeg dette som jeg nå må skrive en gang til. For første gang slettet jeg det. Skitt au. Saken er med all sannsynlighet relevant kun for meg. Dette er en blogg og ikke engang en medlemsfazine. Hey Ho, let’s go.

I mange år var jeg uten tvil medlem av en jentegjeng. Ikke en sånn jentegjeng som består av maks fem jenter, som er opptatt av dagens motebilde og har en streng indre justis og adferdregulering.

Nei, vi var rundt femten stykker. Først var vi tre. Så på ganske kort tid hadde vi hooket opp med tre andre og en til og to til og så på kort tid altså, femten. Omtrent. Det var hip hopere, skinheads, punkere, rockabilliejenter, rockere, til og med noen litt mer spirituelt anlagt og når jeg tenker over det …smatt, smatt… et par akademikere. Til hverandre leverte vi ‘Våkn opp og skift stil a’ i all vennskapelighet, like ofte som vi bommet hverandre sigaretter.

Vi var skumle. Det var kanskje ikke vanlig at jenter på tross av (sub)kulturelle preferanser holdt så tette forbindelser. Det ble endel snakk, undring og mange utenforstående, for å si det mildt med det engelske sprog, worked themselves up. Og det satt vi egentlig pris på.

Denne alliansen gjorde noe med oss. Vi følte oss sterke. For innad i denne gjengen utviklet det seg en kultur som var totalt fri for baksnakking, intriger og maktspill. Det var krangler. Men krangelen hadde en begynnelse og en slutt. I tillegg inkluderte kranglene aldri noen flere enn akkurat dem som var innblandet. Vi hadde ekstremt stor takhøyde. Røverhistoriene multipliserte seg på ukesbasis og du kunne dra på i all din rett og fortreffelighet. For denne klikken var på en måte hjemmebase og den var fin med all sin (sub)kulturelle kapital og halsbrekkende guts.

Utenforstående ga oss det skrekkinngytende navnet volleyballgjengen. Ikke skrekkinngytende sier du? La meg da fortelle deg at hos oss var det ikke en eneste atlet og det siste noen av oss kunne tenke på å gjøre var noe så commonsk som å plukke opp en ball, selv om den fallt rett i saggebrettet. Nei vollyballgjengen var et navn vi fikk på grunn av gjengens eneste fellesnevner. Holdning/selvtillit. Selvtillit blir nesten et litt fint ord. Jeg er ute etter noe kanskje litt mer omnipotent. Litt mer…

Så vi svagget rundt og mente gatene var våre.

Som du sikkert skjønner var det ikke alt som var rosenrødt i denne klyngen av ungdommens råskap. Det gjelder denne ene tingen som ikke var akseptert. Denne tingen var ikke akseptert av naturlige årsaker, siden vi jo tok sikte på å være en evig sterk kraft man alltid kunne regne med. -Nei, ingen ble forelsket i hverandre, eller andre jenter for den saks skyld. Det var frykten for å ende opp som -dama til- som fikk oss til å heve brystet og legge armene i kors.

Det fantes fra tidenes morgen beinhard kustus på kjæresteri. Å bruke tid på potensielle faste forhold… vi trengte ikke engang diskutere det. I begynnelsen var kjæresteri et ikketema. Vi hadde våre amorøse strategier og det hadde ingenting med kjæresteri å gjøre. Omsider fikk vi likevel flere konkrete situasjoner å ta tak i og nye regler ble praktisert som om de hadde vært der hele tiden. Var man så loco at man hadde funnet seg en kjæreste fikk man en måneds perm, men så måtte man igjen bruke tiden der den skulle brukes. På oss. Gitt det faktum at tid var noe vi virkelig hadde overskudd av virker dette en smule smålig i ettertid. Men på den annen side: Den tiden vi brukte sammen med hverandre var på mange måter mer verdifull. Nei, huff. Sa jeg det høyt??!

Det vi uansett oppdro oss selv til å avsky og frykte værre en gammer’n sjøl var dette: Å ende opp som ‘dama til’.
Da var du ute. Brent lyset i begge ender. Mørkt. Siden alle brukte tid i ulike små miljøer var det tydelig når en jente kom på banen i kraft av å være -dama til-.

-Dama til- Følgende fordommer var fremmet:

  1. hun var der ikke i egeninteresse for musikken eller ‘greia’
  2. hun var ikke interessert i å bli kjent med oss
  3. hun ville forsvinne så fort hun gikk lei av sin nye flamme

Ingen av oss ville under noen omstendigheter befinne oss i en situasjon hvor andre ville se oss på den måten. Man skulle for svingende gå inn i nye ting på egne bein og være interessert i de andre kattene på feltet liksom.

robbies girlfriendDette gir meg fortsatt bølgemunn, etter alle disse årene.
Særlig når fordommene gir meg rett og jeg registrerer at man går inn i sosiale settinger på betingelsene nevnt ovenfor. Særlig ugreit er dette selvsagt når det er jeg som har havnet i -dama til- rollen.

Dagens kvinnekonge er volleyballjentene! Men -dama til-, min sympati går ut til henne. Fikk hun noe igjen for strevet sitt?

4 kommentar to “Dama til”

  1. trondho Says:

    Som volleyball-mann setter jeg pris på at offensive kvinner forstår at volleyball-jentene er tøffe og fulle av selvtillit – og ikke bikini-bimbos som en del laggards mener…

  2. kvinnekongen Says:

    oh, yes! Det er jeg den første til å forstå og etterape🙂

  3. trondho Says:

    Den etterapingen ser jeg gjerne live!

  4. kvinnekongen Says:

    😎

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: