Konstruerte barn

by

Fritt Ord vinner Nina Karin Monsen. Foto: Anikken Mohr

Fritt Ord vinner Nina Karin Monsen. Foto: Anikken Mohr

FrittOrdFrancis har pekt ut en vinner som berømmes for hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt. Mange av tilskuerne føler at de holdes for narr siden denne kvinnen har en hang til å komme med de mest avsindigste ressonementer eller snarere påstander – En skulle nesten tro det var den spanske inkvisisjonen som sto i døren.

Kaj Skagens kronikk i forigårsdagens utgave av Dagbladet er skrevet ut i fra en observasjon av at det er blitt moralsk høyverdig å ramme Nina Karin Monsen på hvilken som helst måte. Det er vel en overdrivelse – i den samme avisa er det Kim Friele som virkelig får kjenne ‘moralistenes’ midler på psyken.

Kaj Skagen gjør et godhjerta forsøk på å flate ut innholdet i Monsens nonsens og det synes jeg er helt fair. Men jeg kan ikke la han slippe unna med den konsekvensorienterte sammenlikningen han gjør til Næss.

Selv om Næss og Monsen stiller spørsmål til moderne teknologisk assistert reproduksjon, representerer disse på ingen måte engang komplimentære synteser.

Jeg ønsker å påpeke at han i kronikken er fullstendig blind for det faktum at Monsen forkynner en essensialistisk ontologi. Denne filosofiske posisjoneringen synes jeg best kan sammenliknes med det strigente, låste og det deterministiske i det indiske kastesystemet. En grunnposisjon som tar for gitt at man er født inn i denne verden som en fattig kopi av noe ekte og essensielt, noe evig, noe eget, noe som alltid har vært, noe som alltid vil være, noe forutbestemt og predesignet.  Noe som fører til at Monsens påstander får større konsekvenser og et langt mer destruktivt budskap utover det å hevde at kunstig befruktning kan innebære etiske dilemmaer. Næss kaller Gud og Naturen for «ekvivalente termer», ord som gir overordentlig stor mening i visse kontekster men ikke i alle (Næss. ”Det frie menneske”).

Monsen mener det er uetisk å få barn på et utall ulike måter. Av disse  rangerer disse tre høyest på hennes liste av uetiskhet:

kjøp av donoregg
kjøp av sæd
kjøp av livmor

Kaj sin redegjørelse av Monsens analyse vektlegger at denne type assistanse er etisk problematisk av to grunner (sakset fra Kajs kronikk, men grunn nr. 2 kunne jeg ikke identifisere.):

1. Vi får på denne måten et konstruert barn i den forstand at barnet ikke kommer til oss som en gave fra naturen eller Gud. Vi har laget eller konstruert barnet ved å manipulere stoff og ånd ut i fra vårt eget begrensede perspektiv, drevet av individualistiske motiver.

Til stor forskjell fra hvordan kvinner flest ender på tjukka (giftering eller ei) som bedre kan beskrives på denne måten: Ved å manipulere stoff og ånd (kiss, kiss, bang, bang) ut ifra vårt eget begrensede perspektiv, drevet av rent individualistiske metoder.

Monsen mener også det ikke er moralsk forsvarlig å sette barn til verden som ikke vil kjenne sitt biologiske opphav. Men menneskebarn har aldri kommet med en ’til og fra-lapp’ og vi har ikke måttet vente fram til nå, hvor vi har mulighet til å benytte moderne befruktningsmetoder, for å registrere et par kattepiner, i aller nærmeste omkrets. Men det er klart at vi har en sterk tradisjon på å oppfatte dette som et enormt problem, siden vi produserer et samfunn som i utgangspunktet har satt krav til at alle nye menneskebarn helst registreres langs farslinja.

Kaj oppsummerer sitt første argument med dette:

Man kunne også overveie om Nina Karin Monsens strid mot teknologisk manipulasjon av livet, forutsetter et grunnlag som forsvant sammen med den platonsk-kristne tradisjon midt på 1800-tallet. Men det er vanskelig å se at spørsmålene som hun reiser skulle være uvesentlige.

Til Kaj vil jeg si at Monsens spørsmål (sic!) eller påstand er uvesentlig i kraft av spørsmålets ontologiske posisjonering. Nemlig den insisterende essensialismen. En posisjon som tilsvarer den platonsk-kristne tradisjonen, men som på langt nær forsvant på 1800-tallet.

En totalitær respons? Kanskje. Men når Nina Karin Monsen snakker om det menneskelige eksistensielle mandat, så aner ikke jeg hva hun snakker om. Jeg kan ikke huske å ha skrevet under på noe. Det er en liten sannsynlig mulighet for at ikke alle erkjenner seg til det samme mandatet Monsen har abonnement på. Hennes mandat er ikke bare verdikonservativt. Det er en fundamental ytring som, heldigvis fra mitt ståsted, understreker at jeg og Nina Karin Monsen ikke engang er enige om hva faktisk finnes og hva det kan utledes vitenskap om, i denne verden. Med andre ord: Hun eller jeg er stalemate.

Om jeg skal kaste NKM et bein, blir det dette: Barn konstrueres ikke. Barn produseres. Resultatet og prosessen er ikke nevneverdig annerledes enn med andre barn, selv om man bruker teknologisk assistanse. Prosessen er lik. Resultatet er helt likt. Selv om det ikke gir mening å si at barn konstrueres, så er det langt viktigere å undersøke påstanden om at ‘barn’ er en sosial konstruksjon.

binc3a6remotsetninger2

Et nøkkelverktøy i blant annet feministiske og poststrukturalistiske tilnærminger til samfunnsvitenskapen er å dekonstruere binære motsetninger.

Noen teoretikere har også vært opptatt av å dekonstruere dikotomien barn/voksen, for eksempel Matthews & Limb, Valentine og Holloway, Aitken og Sasiulis.

Generelt sett virker det som om forskere ønsker å trå litt forsiktig når det gjelder denne dikotomien. Årsaken kan være en bekymring over at denne dekonstruksjonen ikke kommer den svakeste gruppen, barn, til gode. Det ser ut som om man vektlegger barns behov for beskyttelse mer, på grunn av barns sårbarhet i det voksne samfunn, enn barns behov for likverdig medbestemmelsesrett og deltakelse. En dekonstruksjon av begrepet kan i teorien få uheldige konsekvenser.

Å bruke ordet barn i dagligtalen er uproblematisk. Men når man skal ta for seg barn i vitenskapen, støter man på en rekke problemer. I første omgang gjelder dette aldersavgrensning som ofte varierer i forhold til avgrensningens formål. For eksempel regnes man som voksen og strafferettslig ansvarlig, juridisk sett, når man er 15 år gammel i Norge. Men, man må vente til man er 18 år for å kunne velge sin representative talsmann i Stortinget.

Begrepene ‘barn’ og ‘barndom’ er laget av voksne, og konnotasjonene knytter seg til de føringene motsetningen voksen/barn produserer. Vi europere har blitt kritisert for vår konsekvente tendens til å la denne motsetningen være sola i livene våre. Er det en del av eurosentrismen å alltid polarisere på denne måten?

dionysos1

Dionysis

Jenks (1996) identifiserer to måter voksne tenker på og prater om barn på. Disse kaller han dionysiansk og apolloniansk syn på barndom.

Dionysiansk forståelse av barn var den historisk sett første av disse to. I følge denne tradisjonen, kommer barn til verden som små djevler. Barn er skitne, frekke, ukontrollerbare og usosialiserte vesener.

apollon1

Apollon

Apolloniansk forståelse av ‘barn’ ble formalisert på 1800-tallet og var inspirert av Rousseaus arbeid. Ideen om barndommens naturlige dyder og talenter ble framhevet og dyrket. Disse dydene kunne utvikles gjennom voksnes forsiktige veiledning. Barn skulle samtidig skjermes for verdens korrupthet. Dette skapte rom for en konseptualisering av barn som små engler. Den dionysiske konstruksjonen av ‘barn’ har på ingen måte erstattet den apollonianske. Begge mobiliserer på hver sine problematiske måter fortsatt forståelser av ‘barn’ og ‘barndom’ i vestlige samfunn. Noen barn vil i kraft av sin lokalisering ha større sannsynlighet for å generere en konstruksjon av dem selv som djevler, mens andre barn i kraft av sin lokalisering lettere blir oppfattet av voksne som «engler».

Med lokalisering mener jeg:

Nominell: Uttrykt ved navn
Absolutt: Matematisk stedfestet, lengde og breddegrad
Relativ: Fysiske attributter og relativ lokalisering
Kognitiv: Basert på individers kunnskap, erfaringer og inntrykk

Og en elementær ting til: Kvinnen som ser. Iakttakeren, observatøren eller den som er gitt definisjonsmakten over hvordan disse ulike sammensettingene skal tolkes.

‘Barn’ og ‘barndom’ blir ofte på et vis snakket om som noe «lavere» og «mindre» enn det voksne. Barndom betraktes som en ufullstendig og mindre helhetlig sekvens i et utviklingsperspektiv. For noen er ‘barn’ og ‘barndom’ det motsatte av å være voksen, for andre er ‘barn’ og ‘barndom’ fravær av «voksenhet».

Felles for disse konseptualiseringene er at det med tiden skjer forbedringer og en foredling, som skal resultere i et ferdig og mer eller mindre fullkomment menneske. Det voksne mennesket kan da høste sine medborgelige rettigheter og sosiale status som likeverdig. I tillegg til dette kommer, ifølge Stephens (1995 i Aitken 2001), tendensen til at ‘barn’ og ‘barndom’, og overgangen fra ‘barndom’ til ‘voksendom’, er politisk ladet. I dette finnes det mange dimensjoner, men en er knyttet til dette med ‘barn i risikosonen’. Selv om det er økende bevissthet og fokus på ‘barn i ‘risikosonen’, er det en fremtredende diskurs omkring barn som selve risikoen. Med dette tenker hun, Stephens, på diskurser rundt barns bruk av det offentlige rom som noe som påfører slitasje, ødeleggelse, vold og kriminalitet. Dette har sammenheng med at voksne ønsker hegemoni i det offentlige rom og vil derfor ikke inkludere barn i planlegging eller omdefinering av allerede regulerte arealer til barns bruk.

Arbeiderklassestrøk og strøk med høy konsentrasjon av etniske minoriteter genererer ofte en negativ konstruksjon av barn som djevler. Nayak (2003) viser til sin undersøkelse hvor barn fra et spesifikt arbeiderklassestrøk hadde større sannsynlighet for å bli stoppet av politiet enn barn fra andre lokaliteter i samme område. Disse konseptualiseringene er begge i hovedsak essensialistiske siden oppfattelsen springer ut fra en overbevisning om at det er slik barn er og at dette stammer fra biologiske impulser.

‘Sosialisering’ har blitt forstått som den prosessen der individet gjøres i stand til å møtekomme samfunnets behov gjennom å tilpasse seg de relevante rollemodellene og verdiorienteringene gitt i et samfunn» (Lidén 2000). Begrepet ‘oppvekst’ blir knyttet til et sosialiseringsteoretisk perspektiv. Hanne Wilhjelm (2002) påpeker at det var et sterkt fokus på barn som objekt på 70-tallet i Norge, og at det neppe var noen tilfeldighet at begrepet ‘oppvekst’ ble flittig brukt i denne perioden. Forskningen besto i å se barns hverdagsliv i et utviklingsperspektiv. Disse operasjonaliseringene førte med seg sine metodiske implikasjoner.

Jeg er av den oppfatning at vi bør undersøke disse sosiale konstruksjonene mer inngående, før vi skaper nye slik Monsen tar sikte på å gjøre nå, med begrepet ‘konstruerte’ barn. Til eksempel vil jeg si at skilsmissebarn på 90-tallet kanskje hadde hatt godt av å slippe mediaoppslag annenhver dag med forsider som proklamerte at det å være skilsmissebarn var like ille som å miste en av sine foreldre. Antakelig finnes de som motstrider dette. Men poenget er at vi må være oppmerksomme på den rigidheten slike påstander fører med seg. Dersom man tar slike påstander for gitt, blir det temmelig vanskelig å utlede ny og relevant kunnskap.

tenaringvoksen«Not only is the category of the child a recent invention, but the qualities supposed to be natural in children have changed over time, and (…) space.» (Valentine & Holloway 2000)

I faglitteraturen som omhandler barns geografier (som etter den kulturelle vendingen på 90-tallet er preget av tverrfaglighet) har man vendt seg bort fra begrepet «oppvekst», og sosialiseringsteorien, for å rette oppmerksomheten mot barn som aktive sosiale agenter i sin egen rett. Den akademiske aksept av nyere teori, om barn og barndom, utfordrer tradisjonelle tilnærminger til studier av barndom. Den vektlegging man har sett av sosialiseringsfaser erstattes nå med teorier og ny begrepsdannelse når det gjelder ‘barn’ og ‘barndom’ som sosiale konstruksjoner, og mengden litteratur og interesse for barns geografier er økende.

Det finnes en mengde litteratur på ‘barn’ og ‘barndom’ som framhever at disse biologiske og/eller essensielle kategoriene er feilaktige (for eksempel Matthews & Limb 1999, Halloway & Valentine 2000, Aitken 2001, Nayak 2003). Denne litteraturen viser at disse begrepene er sosiale konstruksjoner, produsert gjennom diskurs og praksis. Nayak (2003) oppfordrer til å anerkjenne at barns praksiser kan være motstridende og til å se dem som situerte responser i relasjon til landskapet, venner og sosial situasjon. Følgene av en slik refleksjon vil implodere endimensjonale konstruksjoner av barn som enten «djevler» eller «engler» og forebygge konseptuelt ugress aka ‘konstruerte barn’.

whistle

«If childhood is a social rather than a biological phenomenon – which varies between social groups, society and historical periods – its construction, contestation and consequences are worthy of academic attention.»
(Valentine & Holloway 2000:5)

Stikkord: , ,

6 kommentar to “Konstruerte barn”

  1. Syltegeek Says:

    Nydelig påpekt. Bare nydelig.

  2. IngerH Says:

    Gøtt!!

  3. kvinnekongen Says:

    high five!

  4. Anathema Says:

    Og denne MÅ du bare få på trykk – i A-magasinet eller noe sånt.

  5. kvinnekongen Says:

    o_O Takker for den, Anathema! Glad du likte innlegget.

  6. Djevler eller engler? « anneaaby Says:

    […] 7:24 pm | In Uncategorized | Leave a Comment | deler av dette innlegget har vært postet her hos Kvinnekonger […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: