Dama til

alec_girlfriend

Først så skrev jeg dette som jeg nå må skrive en gang til. For første gang slettet jeg det. Skitt au. Saken er med all sannsynlighet relevant kun for meg. Dette er en blogg og ikke engang en medlemsfazine. Hey Ho, let’s go.

I mange år var jeg uten tvil medlem av en jentegjeng. Ikke en sånn jentegjeng som består av maks fem jenter, som er opptatt av dagens motebilde og har en streng indre justis og adferdregulering.

Nei, vi var rundt femten stykker. Først var vi tre. Så på ganske kort tid hadde vi hooket opp med tre andre og en til og to til og så på kort tid altså, femten. Omtrent. Det var hip hopere, skinheads, punkere, rockabilliejenter, rockere, til og med noen litt mer spirituelt anlagt og når jeg tenker over det …ehm… et par akademikere. Til hverandre leverte vi ‘Våkn opp og skift stil a’ i all vennskapelighet, like ofte som vi bommet hverandre sigaretter.

Vi var skumle. Det var kanskje ikke vanlig at jenter på tross av (sub)kulturelle preferanser holdt så tette forbindelser. Det ble endel snakk, undring og mange utenforstående, for å si det mildt med det engelske sprog, worked themselves up. Og det satt vi egentlig pris på.

Denne alliansen gjorde noe med oss. Vi følte oss sterke. For innad i denne gjengen utviklet det seg en kultur som var totalt fri for baksnakking, intriger og maktspill. Det var krangler. Men krangelen hadde en begynnelse og en slutt. I tillegg inkluderte kranglene aldri noen flere enn akkurat dem som var innblandet. Vi hadde ekstremt stor takhøyde. Røverhistoriene multipliserte seg på ukesbasis og du kunne dra på i all din rett og fortreffelighet. For denne klikken var på en måte hjemmebase og den var fin med all sin (sub)kulturelle kapital og halsbrekkende guts.

Utenforstående ga oss det skrekkinngytende navnet volleyballgjengen. Ikke skrekkinngytende sier du? La meg da fortelle deg at hos oss var det ikke en eneste atlet og det siste noen av oss kunne tenke på å gjøre var noe så commonsk som å plukke opp en ball, selv om den fallt rett i saggebrettet. Nei vollyballgjengen var et navn vi fikk på grunn av gjengens eneste fellesnevner. Holdning/selvtillit. Selvtillit blir nesten et litt fint ord. Jeg er ute etter noe kanskje litt mer omnipotent. Litt mer…

Så vi svagget rundt og mente gatene var våre.

Som du sikkert skjønner var det ikke alt som var rosenrødt i denne klyngen av ungdommens råskap. Det gjelder denne ene tingen som ikke var akseptert. Denne tingen var ikke akseptert av naturlige årsaker, siden vi jo tok sikte på å være en evig sterk kraft man alltid kunne regne med. -Nei, ingen ble forelsket i hverandre, eller andre jenter for den saks skyld. Det var frykten for å ende opp som -dama til- som fikk oss til å heve brystet og legge armene i kors.

Det fantes fra tidenes morgen beinhard kustus på kjæresteri. Å bruke tid på potensielle faste forhold… vi trengte ikke engang diskutere det. I begynnelsen var kjæresteri et ikketema. Vi hadde våre amorøse strategier og det hadde ingenting med kjæresteri å gjøre. Omsider fikk vi likevel flere konkrete situasjoner å ta tak i og nye regler ble praktisert som om de hadde vært der hele tiden. Var man så loco at man hadde funnet seg en kjæreste fikk man en måneds perm, men så måtte man igjen bruke tiden der den skulle brukes. På oss. Gitt det faktum at tid var noe vi virkelig hadde overskudd av virker dette en smule smålig i ettertid. Men på den annen side: Den tiden vi brukte sammen med hverandre var på mange måter mer verdifull.

Det vi uansett oppdro oss selv til å avsky og frykte verre en gammer’n sjøl var dette: Å ende opp som ‘dama til’.
Da var du ute. Brent lyset i begge ender. Mørkt. Siden alle brukte tid i ulike små miljøer var det tydelig når en jente kom på banen i kraft av å være -dama til-.

-Dama til- Følgende fordommer var fremmet:

  1. hun var der ikke i egeninteresse for musikken eller ‘greia’
  2. hun var ikke interessert i å bli kjent med oss
  3. hun ville forsvinne så fort hun gikk lei av sin nye flamme

Ingen av oss ville under noen omstendigheter befinne oss i en slik situasjon.

robbies girlfriend

Dagens kvinnekonge er volleyballjentene! Men -dama til-, min sympati går ut til henne.

Reklamer

Kvinnekongens kurs i diskursanalyse

Vi har alle hatt vår dose av hemmeligvåpenmisunnelse og drømmer om superkrefter. Jo, tenk deg om. Fantastiske superkrefter.

Ekstraordinære planetreddende superhelter tufter sine bemerkelsesverdige merittlister på  slike superkrefter. Superkrefter gjør at superhelter betyr stengetid for historiens største skurker. Slike superkrefter er vanskelig å oppdrive.

Vi vanlige – Vi har knapt nok tid og krefter til å lese oss opp på hva de forskjellige superheltene spiser til frokost. Inntil nå…

Kvinnekongen vil i løpet av kort tid slå deg til ridderske i diskursanalysens tjeneste. Du vil kanskje  stritte imot, men tilbudet jeg gir deg er verdt hemmelig våpen i titusentall.Lille Luke copy

Det vil være opp til deg å benytte dette våpenet i det godes hensikt. La Lille Luke vise vei.

Lykke til, du ser ut som en million!

Mira Craig

Dette var altså en av låtene fra Miras tredje album.

30. april genereres en anmeldelse (under) i Aftenposten. Jeg har kun hørt halve albumet, men jeg tror jeg likevel jeg kan skrive en bedre og mer velinformert anmeldelse, enn den Aftenposten serverer.

For orden skyld: Jeg har ingen Craig i min omgangskrets og selv om jeg frekventerte de samme klubbene som henne en gang i tiden, har vi ingen felles bekjentskaper, ei heller sammenfallende økonomiske interesser. Sakset fra anmeldelsen i Aftenposten:

«Å kalle seg selv for «bossylady», «goddess» og «Miss Nightingale» på samme plate sier vel det meste om Mira Craigs nivå når det gjelder selvtillit. På sitt forrige album hadde hun altfor få låter som kvalitetsmessig kunne underbygge selvskrytet. Denne gangen er det i alle fall litt mer kjøtt på beinet, selv om det lille overraskelseselementet fra debutalbumet naturlig nok ikke er der.»

Bare ved å se én video fra dette albumet har jeg ingen problemer med å registrere tre ting: Craig er med all sannsynlighet a. bosslady b. godess og c. miss nightingale.

Mira Craig har i hele sin musikkarriere latt hip hop gjennomsyre sin musikk. Selvskryt er et element hun har trukket opp fra hip hopsekken. Denne formen for selvskryt skal ikke stå igjennom akademisk kildekritikk. Man skal dra på! Outshine! Vise ingen beherskelse! En skal sette sjøbein med lankene i livet og si: Bø! En lekse de fleste av oss kunne terpet på i ny og ne. Som min tidligere sjef så fint sa: ‘Selvskryt skal man lytte til, den kommer fra hjertet!’

«Hatter.

I kjent stil har Mira Craig kontrollen over det meste her, fra låtskriving ned til siste detalj på cd-omslaget. Etablerte produsenter som Tommy Tee, Nasty Kutt og Organised Noize er med på laget, og sørger for at ikke hele albumet overskygges av Miras behov for å fremme sine mange hatter, som artist, klesdesigner, smykkemaker og mer til»

I fare for å bryte med opphavsretten (svelg). StineCamilla sier det best:

@StineCamilla: «Aftenpostens anmeldelse av Mira Craigs nye album er latterlig! Ingenting om skiva, kun kritikk av at hennes multitalent.»

og

@StineCamilla: «Den samme anmeldelsen er et trist eksempel på at kvinner kritiseres for det samme som menn hylles for.»

Mer fra Aftenpostens synsvinkel:

«Skryting.

Like imponerende er ting derimot ikke på tekstsiden. Mira nekter å gi slipp på sine selvskrytende frasetekster, med låttitler som singlen «I’m The One» og «Do It Yourself». Akkurat det siste har vel alle fått med seg fra denne kanten forlengst. Og at hun tydeligvis skal ha oppnådd et intimt forhold med produsent Nasty Kutt, er heller ikke av den veldig interessante sorten.»

Repeterende sutring over artistens budskap, altså. En uinspirert analyse uten evne til å bryte ned bestanddelene i produktets sammensetting. Som først og fremst kommuniserer hvor mye anmelderen har fått med seg og hvor lite verdifull denne informasjonen tilsynelatende er for h*n.

«Med tanke på at dette allerede er album nummer tre fra denne velkjent selvstendige damen, er det overraskende at hun ikke har tatt innover seg mer av virkeligheten rundt oss, og har lyst til å formidle noe av det i stedet. Spesielt i første del av albumet tar skrytet overhånd i skjemmende stor grad.»

…hvordan i all verden kan selvskryt i en rnblåt være skjemmende? Lev litt a!

«Dyktig.

Det kan likevel ikke ta fra henne at hun musikalsk er realt dyktig, og leverer låter som bærer bud om en potensiell lang karrière. Men da vil det nok hjelpe og se litt mer utenfor sitt eget «castle» neste gang.

Og så gjelder det selvfølgelig også å få småting som låtnummer og navn (Nasty Kutt eller Cutt?) korrekt samkjørt.»

La meg skyte fra hofteholderen: Det er et pre i musikkanmeldelser å sette teksten og lydbildet inn i en kontekst. Men det er ikke det samme som å etterspørre et mindre navlebeskuende perspektiv fra artisten, særlig ikke når selvhyllende innhold er en bærebjelke i sjangeren.  Dette er romperistende og selvglorifiserende musikk lagd av en dame som har fullstendig kontroll i produksjonsprosessen. Intelligent nok har hun andre talenter og potensiale til å trekke synergier i et mulig konglomerat av produkter. What’s the crime officer, officer, officer?

Hva jeg syns om (den halve) skiva? …Sånn passe, egentlig. Ganske heftig. Litt for hardcore, enkelte ganger. Det mørke lydbildet er av og til ikke battle nok, men mer metal, hvis du skjønner hva jeg mener? Synes hun skulle utfordret produsentene noe utover standard tribal, crunk og rnb… hun kler mye rart. Om jeg kunne komme med et ønske: Mira Craig møter Skweee. Det er hun kvinn til. Liksom. (Sånn. Til og med dette var bedre enn Aftenposten og dette var ganske tullete.)

Men låta «I’m the one» blir min sommerlåt. Her viser hun fωωk-you finger, sender sleivspark til plateselskapene, hun er selvsikker, tøff og nådeløs. En MiraCraigKlassiker!

Mira er dagens kvinnekonge. Hvorfor? Fordi hun er det.

Marilyn French

marilyn-french2Jeg leste bøkene hennes for første gang mens jeg gikk på ungdomsskolen, det siste året, tror jeg. Jeg fant alle bøkene i mammas bokhyller. ‘Det blødende hjerte’, ‘Womans room’ og ‘Sin mors datter’, ble viktige leseopplevelser for meg.

Da jeg lukket permen til ‘Krigen mot kvinnene’, hadde jeg regelrett kjærlighetssorg og var ikke på talefot med verden på et par år faktisk. Den gjorde et så enormt inntrykk at det føltes som om blodet i årene mine var frosset til is. Tenåring vet du.

Jeg prakket den på en feministvenninne for noen måneder siden og spurte om hun kunne lese den med nye øyne. Hun kunne rapportere at tenåringskruttet kan ha hjulpet sjokkopplevelsen til større høyder, enn normale omstendigheter ville gjort. Og dessuten at feministisk analyse, har utviklet seg de siste tredve årene. ‘Krigen mot kvinnene’ har jo likevel alt. Maktanalyse og religionsanalyse, den tar for seg kvinneundertrykking på alle skaler: i hjemmet, arbeidsplassen og institusjonell undertrykking. Den tar for seg lemlestelse og nedgradering av kvinnekroppen på et globalt nivå. Den ser på ulike typer ‘hatecrimes’ ut i fra omfattende statistikk, som vi i dag ikke ser like nøye på. Det som gjør boken til en grøsser og livslystsluker er likevel den omfattende dokumentasjonen som viser en global mannsforrakt for den kvinnelige seksualiteten. Jeg kommer ikke til å lese den igjen. En gang holder.

‘Sin mors datter’ deriomt. Den elsker jeg. Jeg leser den med jevne mellomrom. Og jeg leste den sist i 2003 rett før jeg skulle til New York på ferie. Og bedre utgangspunkt kan man ikke ha for å besøke nye steder. Man kjenner gatene, alle stedsnavnene, kvinnene som har bodd der i tre generasjoner, hvordan de fikk matbudsjettet til å holde, hvor de vasket sengetøyet, kvinnenes vandring fra hjemmene, over brua og inn til Manhatten også Verden, hvor de blir bemaktet til å skrive sin egen skjebene. ‘Sin mors datter’ skildrer hvordan kvinner har lært seg å manøvrere i gamle forventninger, gammel historie og samtidens stillingsbeskrivelse – og muligheten til å nærme seg det tause – gjennom morslinjen.

Takk, French, for kunnskapen, kompromissløsheten og styrken.

Her har jeg nevnt French før:

https://kvinnekonge.wordpress.com/2008/05/03/marilyn-french/
https://kvinnekonge.wordpress.com/2008/09/18/simone-de-beauvoir/

The Flying Nun

the_flying_nunMin religionslærer var spesielt opptatt av dette med klostersamfunn. Religionslæreren hadde dette som spesialitet, nærmest. Han holdt mange foredrag om hvilket betydningsfullt alternativ klosterlivet tilbød unge kvinner i den perioden som ofte refereres til som middelalderen. Klosterlivet tilbød kvinner en annen fremtid enn det å være hustru. I klosterene fikk jentene utdannelse og et levesett som var fritt for unger, mas og liknende. Her fantes det kvinnekultur, et større kall, integritet, anerkjennelse og tilfredsstillelse.

Vel, tilbake til mine barndoms velsignede morninger. Dette er ‘The Flying Nun’. Starring: Sally Field. I denne episoden møter hun sin forhenværende fra lang tid tilbake, selvfølgelig fra tiden før hun tok sitt løfte.

Eksene har selvsagt komplett forskjellige versjoner fra hvordan de traff hverandre og hva som skjedde da det ble slutt. Men linjen:

«After eight months with you I think I may give up men entirely…»

..den har vi vel alle vært innom, eller? Det er mindre action og mindre flyving enn ellers i disse episodene, men gamlekjæresten veier opp!
Klikk to ganger for å spille den i youtube.com.