Kielos, ikke la deg stoppe nå!

by

stencil_05542

«Det er mellom disse to motpolene, voldtekt og romantikk, at kvinnelig seksualitet konstrueres.»

Med dette utsagnet stopper Kathrine Kielos lille flørt med klassisk enhetsvitenskap, positivisme og naturvitenskapelige tendenser, men Kielos er i siget. Hun bryter barrierer og er egentlig i fare for å tråkke inn på forbudt område.

Kielos bedriver en eklektisk metodikk: Hun mikser alt som en riktig god DJ. Dessuten forfekter hun en enda snedigere epistemologi. Er hun virkelig seriøs? Finne opp en historie og kalle det et vitenskapelig bidrag? Kremen på denne fortryllende kaka er at Kielos beholder en resultatorientert klarsynhet som vi bør være henne ytterst takknemmelig. Denne klarsynheten kommer til syne i hennes uttalte aksjonsforskning:

» Oftest snakker vi om voldtekt i abstrakte termer. Det er noe fjernt, en forbrytelse, noe statistisk. Dette er jeg svært uenig i. Jeg mener vi må snakke om det som noe nært og som en, til en viss grad, reell trussel. Men da jeg hadde skrevet førsteutkastet, så jeg at jeg hadde skrevet en tykk og teoritung bok selv. Derfor bestemte jeg meg for å bryte ned skillene mellom politisk teori og skjønnlitteratur ved å legge inn en slik skildring. Det politiske poenget mitt er at dette er noe som faktisk kunne ha skjedd meg.»

Katrine Kielos gjemmer seg ikke bak tilsynelatende verdifrihet. Hennes situering som nordisk jente, oppvokst i et samfunn som har trenet henne i å frykte voldtekt.

Jeg er lei av å høre at en viss mengde voldtekter er helt naturlig.

Kielos vet hva hun vil og hun stiller spørsmålene deretter. Det er lov. Så lenge man gjør sitt beste for å klarere sine hensikter og utgangspunkt fungerer dette på en hensiktsmessig måte. Om enn utgangspunktet forklares i ettertid i forskningsøyemed.

Jeg er forelsket i Kielos når hun er i sin nydelige eklektiske drakt. Det er bare det at når jeg leser gode intervjuer som det jeg gjorde i dag morges, Morgenbladets elektroniske nyhetsbrev, skulle jeg ønske at journalisten hadde noen sommerfugler i magen sjøl. Kielos har åpnet en pandoras boks når hun retenker maktbegrepet innenfor voldtektskonteksten. I denne konteksten vektes frykten for voldtekt, fordi det er den hun har kjent på kroppen. Det er metodologisk modig å ikke la vitenskapelig berøringsangst for temaer som er nær henne følelsesmessig, sluke forskningsdesignen. Jeg synes dette er riktig. Jeg har ingenting å utsette på det.

I dette intervjuet kommenteres en øvelse som illustrerer den ulike oppfatningen som råder om gutter og jenters romlige adferd og hva den refererer til. Igjen fra Morgenbladet:

«Kielos har reist mye rundt og holdt foredrag for elever på ungdomsskoler. Der har hun blant annet pleid å dele tavlen i to, og be jentene skrive på den ene siden hva de gjør for å unngå å bli voldtatt, og guttene gjøre det samme på den andre siden. Resultatet er slående. Jentenes side blir fylt opp av alskens metoder, guttenes forblir blank.

«– For mange av elevene er det en stor overraskelse å se hvor skjevt frykten er fordelt i samfunnet vårt. Allerede mens de er små lærer jenter å passe seg for «fula gubbar», at det er farlig der ute, at de er sårbare. I løpet av seksualundervisningen lærer guttene om sex mens jentene lærer selvforsvar. Sex blir et spørsmål om behovet for beskyttelse, og det er destruktivt. Vi må se kritisk på den frykten som projiseres ut i samfunnet.»»

Alarmklokkene ringer… eller sagt på en litt mindre harsk måte: Her øyner jeg noe som burde vurderes nærmere med det gode gamle kontrollspørsmålet. «Svarer man på det oppgaven egentlig spør om?»

Denne øvelsen er utrolig fin som et utgangspunkt for en diskusjon i et klasserom. Det er en fin metode i å kartlegge fryktens representasjoner. Det er ikke et komparativt analyseverktøy. Dette er ikke kartlegging av hvordan frykten er distribuert i universet (skoleklassen). Øvelsen sier svært lite om hva romlig adferd (det være seg hos jenter, det være seg hos gutter) refererer til eller utøves i praksis.

Øvelsen sier kun noe om hvilke representasjoner av frykt og romlig adferd man har mulighet til å få opp på tavlen i de spesifikke klasserommene Kielos har vært i. Kunnskapen er kontekstuell. Kielos, som kvinnelig autoritet selv og som utøvelses mentor, spiller også en avgjørende rolle i hvilket resultat som framkommer av øvelsen. Det betyr ikke at den ikke er verdifull, overførbar eller troverdig. Man må bare spørre seg selv en million ganger, hva er det egentlig jeg får vite her?

Vi får vite at jenter er *flinkere til å skrive sine romlige adferdselsrelaterte forhandlinger på tavlen*. Dersom oppgaven ikke bar preg av uttalte binære motsetninger som jente/gutt, men aldersrelaterte kategorier, hadde resultatet ganske sikkert sett annerledes ut. Dersom guttene hadde fått lov til å bære kategorien barn, ville de antakelig kunne ramse opp forhåndsregler de er lært opp til å ta i bruk i det offentlige rom.

a. Ikke ta imot sukkertøy fra fremmede
b. Bevege seg der det er god belysning
c. Holde seg i nærheten av folk
d. Kunnskapen om kategorien ‘kvinne med barn’ som den trygge havnen man skal oppsøke i en mengde dersom man har a) gått seg vil eller b) mistet mamma eller pappa.

(Frampek: Kan du se hvilken teoretisk disiplin disse punktene tatt fra ‘barns geografier’ er influert av?*)

Katrine Kielos har beveget seg over i et forskningsfelt som omhandler frykt og risiko for individet i offentlig rom. Dette er et felt som har vokst enormt de siste ti årene. Styrken til dette feltet er at det i stor grad har vært tverrfaglig. Så om Kielos har en forkjærlighet for det eklektiske står hun i fare for å kunne bli denne disiplinens kjæledegge. Men det kreves en kryssdisiplinær tilnærming som trekker på samfunnsvitenskap, psykologi, litteraturvitenskap, historie og lingvistikk.

Feltet refereres ofte til som «Stranger-Danger»  dilemmaet og *bærer sterkt preg av å være influert av feminisme og feministisk geografi. I denne sammenheng vil jeg gjerne påpeke noe som ikke bare er relevant i forhold til frykt og angst som adferdsregulerende elementer i det offentlige rom, men også voldtekt.

Når det kommer til barns muligheter til å manøvrere selvstendig i det offentlig rom har fagfeltet begynt å flakke litt usikkert med blikket. Barn i åtte- ni års alderen opplever, i vestlige bykontekster, har ofte en betydelig ekspandering av sitt bevegelsesrom og disse restriksjonene blir igjen færre om de er i følge med andre barn.  I 2000 konkluderte O’Brien med at konsistente forskningsresultater viste at jenter bruker mindre tid i det offentlige rom enn gutter og at jenter oftere er i ledsagelse av voksne. Tidligere studier har også vist at når gutter kommer i tenårene innrømmes de et betraktelig større bevegelsesrom. Foreldre har satt sin lit til guttenes fysiske styrke dersom det skulle oppstå ubeagelige situasjoner. De samme studiene har også vist at når jentene kommer i tenårene oppnår de ikke rett til større bevegelsesrom fordi risikoen for seksuelle overfall og misbruk ansees som en betydelig risiko etter puberteten. I 2004 setter Gill Valentine denne kunnskapen i tvil. Det kunne virke som om det var mulig å sense en endring i foreldrenes holdning. Dette ble oppgitt som årsaker til at jenter nå i større grad oppnår like stor frihet som gutter, og i noen tilfeller større frihet:

  • jenter blir nå sett på som tryggere forhandlere av egen sikkerhet. Dette kan underbygge Kielos betraktninger, der jentene var svært bevisste sine strategier for trygg manøvrering i det offentlige rom. Jenter ble av foreldrene i undersøkelsene til Valentine, ansett som mer rasjonelle og å inneha større grad av selvkontroll, enn gutter.
  • Digg this: Jenter blir i sin romlige adferd tillagt evnen til kontinuerlig risikovurdering som en underliggende romlig prosess.
  • Foreldrene mente at jentene ville klare seg best i en eventuell konfrontasjon fordi de ble ansett til å være mer verbale og bedre forberedt, enn guttene.
  • Mangel på selvbevissthet i det offentlige rom, blandt guttene, ble i studien forklart av mødrene, å ha en sammenheng med seksuell umodenhet.
  • Døtrene var svært bevisste sine kropper og sin seksualitet i en veldig tidlig alder. Derfor kan man lettere og med større åpenhet diskutere særlig seksuell trakassering og seksuelle overgrep med jenter.
  • Jenter ar en lang narrativ tradisjon når det gjelder å bli utsatt for seksuelle overgrep og trakassering.
  • Kvantitative studier viser at gutter i langt større grad enn jenter er utsatt for ikke-seksuelle voldsepisoder i det offentlige rom, enn jenter.
  • Det har vært mange episoder som likevel har satt gutter i båsen som «mulige seksuelle ofre for overgrep i det offentlige rom de siste årene.

Min avsluttende kommentar til dette er å gjenta denne observasjonen: Jenter blir, i sin romlige adferd, tillagt evnen til kontinuerlig risikovurdering som en underliggende romlig prosess. Min tilføyelse er at dette må se på som en byrde, ulempe og en fordel.

Min siste dystre påminnelse må være denne: Gutter kan også oppleve seksuelle overgrep og voldtekt.

Kielos, jeg er med. Vi kan få en slutt på dette!

I dag hadde jeg egentlig en annen kvinnekonge planlagt, men due to innlysende omtendigheter. Gill Valentine er dagens kvinnekonge, siden hun har viet sitt profesjonelle liv til barn i gatene.

sommerfugl-stensil

Stikkord: , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: