Animal Farm

by

Min forkjærlighet for alt som er gangsta har blusset opp igjen som om jeg har møtt en gammel flamme. Det er på en måte skammelig, jeg er egentlig altfor gammel til dette, likevel kom dette til uttrykk forleden dag gjennom et to timers foredrag for min eldste sønn.

Det er en gang slik at det er svært vanskelig for meg å fortelle noe som helst uten å komme inn på strukturanalyse, nevne én eller flere bergarter, én eller flere ekskjærester, hvordan tanker og ideer materialiseres og taes for gitt og til slutt: hvordan mange hverdagslige gester, dyder og normer kan spores til bestemte historiske fenomener. – Altså: Ikke plukk meg som lagkameraterinne til TP, det er helt uinteressant med vakumpakket kunnskap, jeg faller fort igjennom. Men sett meg fri og jeg kan fortelle en sammenhengende historie som strekker seg fra Babylon til strømstans og trikkekø i Storgata en dag i oktober 2005. (Selvvalgte referansepunkter redder meg)

Heldigvis har jeg en ekstremt tålmodig sønn. Til min forundring har jeg også lagt merke til at han setter pris på disse diatribene. ‘Gårsdagens’ foredrag inneholdt disse temaene:

  • migrasjonstrender
  • klyngedannelser
  • bosettingsmønstre
  • gettodannelse
  • æreskodeks
  • militær organisering av mafiafamilier
  • umyndiggjøring av lokalt politi
  • rekruttering av politi i illegal verdiproduksjon
  • korrupsjon
  • hvordan mafiafamiliene fikk popularitet bl. a. gjennom gatefester
  • Brooklyn
  • Little Italy
  • Tveita
  • Tøyen
  • B-gjengen og personlige erfaringer med disse skikkelsene
  • alunskifer og dens egenskaper
  • Pass it crew
  • Blackout
  • tysting
  • hvitvasking av penger

Ja, jeg endte selvsagt opp med å fortelle om min ekskjæreste Julio Cesar og hvordan han kontrollerte en hel by i et spesifikt land i Latin-Amerika. Foredraget lot seg ikke stoppe og avsløringene ramlet ut som tenna til en skikkelig gammel dame. Min sønn fikk servert historien om hvordan mor i kraft av heftig forelskelse ble utilnærmelig og kunne bevege seg trygt i de skumleste gater, uten at noen turte å plage henne. At dette privilegiet ble utnyttet til det fulle og at hans mor begynte å utforske barrioene som strakk seg helt oppover i fjellkantene. Helt alene, untouchable, ah, fri og mektig. Den eneste jenta som kunne bevege seg mutt, putt alene og som hang ut med Pallo og el Serpiente (jeg kødder ikke, el Serpiente). Bortsett fra at Julio Cesar hadde øyne og øre overalt og jeg var langt fra unseen. Jeg fortalte om de subtile tegnene på at jeg likevel ikke var alene: om ungguttene (enda yngre enn mor) som titt og ofte, og i begynnelsen ganske overraskende, plukket ‘mor’ på skulderen og informerte om hvor Julio Cecar befant seg på det gitte tidspunktet og guttenes forferdede reaksjon da ‘mor’ av og til trakk på skuldrene.

Etter to timer avbryter min sønn meg og sier:

«Mamma, det er ikke smart å lære seg altfor mye om disse tingene, for da ender man bare opp med å bli redd for mennesker.»

Jeg ble svar skyldig, selvsagt. Og før jeg visste ordet av det, ble jeg punktert med nok en nålskarp kommentar: «Mamma, det var ikke rettferdig at du var den eneste som kunne gå hvor du ville uten å måtte se opp for plageånder.»

Au. Unger! Hvor får dere denne klokskapen fra? Og nei, det finnes ingenting som er mer skummelt enn å lære om mennesker.

Stikkord: , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: