For mye balanse. Opprør.

Fr. Martinsen, Marias Metode og Beates rasteplass er dagens kvinnekonger.

Den glapp!

Først glapp anonymiteten. I begynnelsen visste kun tre av min sverdsøstre om hva jeg holdt på med på pikerommet. At det ut fra pikerommet marsjerte kvinnekonge etter kvinnekonge, ut i en stadig mer rakrygget prosesjon. hah.  En deilig liten masterplan av en hemmelighet. Så glapp det. Jeg gikk inn i en state of pseudonymitet. Men det tok ikke lang tid før: Ett simpelt søk og enhver kunne lett spasere rett inn i Kvinnekongens kontrollrom.

Det var jo litt kjipt. Før kunne jeg drikke meg møkkings, skrive et hengslete innlegg og poste det mens jeg skoggerlo av de stakkarne som skulle forsøke å tyde hva jeg mente. Strengt tatt, så var det litt lettere å være ærlig også. For jeg hadde tenkt til å kaste det jeg hadde på bålet om det å være jente, kvinne, alenemamma, datter, søster. Jeg hadde tenkt til å være litt klein. Alt var enklere da Kvinnekongen ikke kunne felles av et par kryssreferanser. Så anonymiteten glapp, det gjorde pseydonymiteten også, og da tenkte jeg: La gå.

Spilt melk er melk spilt. Og på den måten havnet alle kryssreferansene i en og samme bundle. Ikke noe katt i sekken nå lenger. Til og med LinkedIn vet hva jeg fantaserer om på mørke høstkvelder. Smh.

Å stå frem med fullt navn og retningsnummer forbindes med sannhet, legitimitet og etterettelighet. Dem av dere som nikker til dette, er fascinerende langt fra sannheten. For i fullt navn stempler selvsensur inn. Og masse hensynstaging og strategiske avveininger. Kjempekjedelig, lite lærerikt og lite …inkluderende.

STEM KVINNEKONGER

Jeg har sett at de anonyme bloggene kommer på bane med perspektiver vi i sannhet har hatt et enormt underskudd på i samfunnets kunnskapsproduksjon. Men ofte pareres anonyme blogger og særlig kommentører med at de er feige når vi ikke får lov til å knytte rett navn til rett kommentar. Jeg tenker det ofte er motsatt. Det er kanskje moderatorene som er feige, som ikke kan forholde seg til et argument per se, uten å vite om det er Jørgen Hattemaker eller Kong Salamo de bryner seg mot.

Generelt ser det ut til at bloggere som starter ut anonymt/pseudonymt sakte men sikkert, stort sett, beveger seg mot en åpen linje. Pseudonymet blir til et nick, som etter en stund knyttes til det virkelige fornavn og etternavn. Marias Metode ser ut til å styre etter den tendensen. I tillegg har hun tatt opp temaet om hvordan og hvorfor hun forvalter sin identitet gjennom to gode innlegg. Hvorfor ikke ta en sveip innom? Her finnes det gode argumenter og konkrete situasjoner som belyses. Bare se her: Rakrygget alias og her Skomaker eller skobærer – om anonymitet i sosiale medier.

Hvor er de nå? Er alle de pseudonymske bloggene skremt frem en etter en i etteretterlighetens navn? Sleng gjerne inn en lenke i kommentarfeltet om du kjenner en URL til en anonym blogg du liker.

Og retten til anonymitet er nedfelt i lov, med god begrunnelse. 13.3.8 Retten til anonymitet http://bit.ly/bU9SOJ

Beaterast

For min del konkluderer jeg med at mindre pseudonymitet ikke kan bety mindre kleinhet, ærlighet, rot og bloggposter skrevet akkurat slik jeg vil. For mye balanse. Opprør.

Fr. Martinsen, Marias Metode og Beates rasteplass er dagens kvinnekonger, fordi de er eksepsjonelt interessante blogger som tar i bruk ulik grad av anonymitet/pseudonymitet.

Advertisements

Christopher Alexander: A City is not a Tree part 1 | RUDI – Resource for Urban Design Information

in Berkeley at the corner of Hearst and Euclid, there is a drugstore, and outside the drugstore a traffic light. In the entrance to the drugstore there is a newsrack where the day’s papers are displayed. When the light is red, people who are waiting to cross the street stand idly by the light; and since they have nothing to do, they look at the papers displayed on the newsrack which they can see from where they stand. Some of them just read the headlines, others actually buy a paper while they wait.

This effect makes the newsrack and the traffic light interactive; the newsrack, the newspapers on it, the money going from people’s pockets to the dime slot, the people who stop at the light and read papers, the traffic light, the electric impulses which make the lights change, and the sidewalk which the people stand on form a system – they all work together.

viaChristopher Alexander: A City is not a Tree part 1 | RUDI – Resource for Urban Design Information.

takk til @sjetilv for tips

Primadonna

Milady. Rumor is spreading. Someone is disturbing the realm.

Boobirds is flying in from the blindspot. They bring words from an old forgotten character.

It’s the primadonna, Sir Madam.
She’s coming to claim King.

I primadonna, Cuckoo?

Moral panic is spreading throughout the Kingship, Sir Madam. The leaders are weary.

And the task, Cuckoo. Will she be able to handle it?

It is in her nature to succeed. Royalty. She has no fear.

Open the gates. We have space. She will wear my colors.

Primadonnaen er dagens kvinnekonge!

Dagens kvinnekonge: Griet Vandermassen

Charles DarwinWho’s Afraid of Charles Darwin? Debating Feminism and Evolutionary Theory

Dette er tittelen på boken Griet Vandermassen ga ut i 2005.

  • Hva slags konsekvenser har/har ikke evolusjonsteori for feminisme?
  • Kan feminismen tilføre evolusjonsteorien noe?
  • Har kanskje  mannlig bias tilslørt viktige perspektiver ved evolusjonsteori som feministisk teori bør ta et grundigere oppgjør med?

Hva er forholdet mellom essensialismen vi har forsøkt å unslippe i noen tiår nå, evolusjonsteori og feminisme? Kvinnekongene har funnet en kilde som inspirerer oss til å tenke to ganger. Griet Vandermassen, filosof ved Ghent Universitet fikk derfor en e-post fra Kvinnekongene 13. mars, 2010. Vandermassen er dagens kvinnekonge!

On the importance of evolutionary theory for feminism by Griet Vandermassen

As a feminist, I think women are sometimes (or often, depending on where you live) faced with specific conditions created by men that are detrimental to women. Denying women equal rights is one of the most obvious; a man-made world that subtly gives women fewer chances than men (e.g., machismo in politics or an absence of well-organized day-care centres), and sexual violence are other examples. If I want to remedy these situations, I want the most reliable knowledge about their causes that I can get. Which means that I will want to look at the most up-to-date scientific research into human nature/human motivation, and how it might or might not be gendered, that is at my disposal. It seems so obvious to me: you have to know the material you’re working with in order to be able to act upon it as efficiently as possible, given your political aims. False assumptions about male and female nature, based on ideology and wishful thinking, won’t get us anywhere and can even cause harm. Feminist thinking as it is now is often male-standardized, in my opinion, precisely because it assumes that women are, to some extent, repressed men, and that truly liberated women will want the same things men want, and will act the way men do. This easily leads to normative thinking: feminism becomes not so much an ideology and political program aimed at letting women express themselves the way they really want to, but a program aimed at having women live their lives in a way delineated by others.

Another reason why evolutionary theory is important to feminism, is that this position offers many scientific benefits to feminism. Feminism as it is now does not have a sound theory of human nature. What it has is a series of badly supported and often internally contradictory theories. Hence it sees itself confronted with many puzzles that are no puzzles at all when looked at from an evolutionary perspective. The latter offers so many answers to questions feminism has been grappling with for so long: Why do men want to control women? Why is patriarchy universal? Why is sexual violence perpetrated almost exclusively by men? Why is female beauty important to men worldwide? How to create a theory that allows for differences between women while at the same time justifying universal claims about them (the problem of ‘essentialism’, that feminists have never been able to solve)? And because evolutionary theory is a scientific theory, not an ideology, it does not tell us where to go from here. It offers us insights into typically male and female motivation, but we decide for ourselves what we want to do with this knowledge. We decide what our goals and values are. Hence an evolutionary perspective cannot threaten the feminist ideal of a society in which women feel as free as men to pursue the kind of life they want to live. It does, however, threaten traditionally feminist methods to create such a world (it also threatens the specific outcome feminists typically envision: a world in which gender has become a more or less meaningless world). Denying gender difference, by raising girls and boys in strictly gender neutral ways, and by dismissing typically feminine interests and inclinations as a sign of indoctrination or weakness, will not do. We will have to take gender differences seriously, which may sometimes mean treating people unequally in the name of equality. Girls, for instance, typically score worse than boys on mathematical problem solving and geometry (but better than boys on mathematical calculation). A special focus on girls in class with regard to mathematical problem solving and geometry might get more girls to enjoy doing math, which might lead them to choose a more technical profession later in life. Moves like these, of course, imply a willingness to acknowledge some statistical differences between the sexes in the distribution of cognitive skills. Only by acknowledging difference can we start to remedy it, if we deem its consequences undesirable.

And as an extra: If gender runs near the core of human identity, as seems to be the case, not acknowledging it might shortchange people and cause confusion and stress in children and young adults. It should be possible to go beyond gender-based stereotypes without trying to make boys and girls into something they are not, by trying to feminize and masculinize them respectively.

________________________

We are proud to announce Griet Vandermassen as an honourable Kingwoman; for exploring this perspective of evolutionary theory and feminism and for sharing her insight!

Gerda Grepp

Greta Grepp
Gerda Grepp i Spania i 1937. Foto: Fra boka «Tusen dager» av Jo Stein Moen og Rolf Sæther

Vi har våre egne pionerer. Nasjonalmessig, altså. Egne krigskorrespondenter som allerede under den spanske borgerkrigen dekket slagene uten frykt. Dette er sakset fra Dagsavisen 12. oktober 2009:

«Lise Lindbæk var Noregs første kvinnelege krigskorrespondent,» heter det i Norsk biografisk leksikon, en del av Store norske leksikon på nett. Skal man tro boka «Tusen dager» av Jo Stein Moen og Rolf Sæther, må denne delen av pressehistorien skrives om.»

Lise Lindbæk

Gerda Grepp var nemmelig første kvinne på plass. Grepp ble bare 33 år gammel. Hun var syk med tuberkulose allerede da hun dro til fronten. Dette mener forfatterne av boken «Tusen dager», boka om Norge og den spanske borgerkrigen, kan være forklaringen på hvorfor Grepp operererte i farligere områder enn Lindbæk. En forklaring på hvorfor hun gikk inn i dette med dødsforakt. Hennes tidlige død kan også være forklaringen på hvorfor hun ble glemt i ettertiden. Hun var ikke tilstede i offentligheten da krigen var over. Kanskje på grunn av Grepps tidlige død og Lindbæks påfølgende refleksjoner om borgerkrigen etter dens slutt, står Lindbæk igjen som den mest betydningsfulle krigsreporteren av de to.

Takk til Einar Næss Jensen for tips om disse kvinnekongene!

På samme måte som Martha Gellhorn, har Lindbæk fått sin egen dramatisering. I 2005 satt Nationalteateret: «Lise. L – journalist i krig». Omtalen av stykket avslører noen hint om hva det å være kvinne likevel kan ha hatt for konsekvenser for Lindbæk. Som for eksempel bildeteksten under hennes portrett, som gir heller lite innsikt – men mer standar sterotyp begrepsapparat hva gjelder skildring av flerdimensjonale kvinner. Gerda Grepp og Lise Lindbæk, mine damer og herrer. Godt de fant veien til kvinnekongene. De er nå våre fremste fanebærere!

Dagens kvinnekonge: Martha Gellhorn

Det er en notion vi i kvinnekongedømmet setter pris på. Vi benytter dette momentum til rett og slett krone Martha Gellhorn til dagens kvinnekonge.

Martha Gellhorn var født i 1908, så ingresser som sier hun var født i en tid da kvinner var ment til å være i heimen driver med pølsevev. Bestemødrene våre var råskinn. De deltok i industriopprustningen og var langt fra hjemmefruen vi kjenner fra 50-tallet. Så hun var en kvinne av sin tid. Som la ut i verden, lærte seg et håndverk og rett og slett gjorde sin jobb. Når det er sagt var hun legendarisk i en profesjon, som for å beholde sin legitimitet, sulter etter kvinner som ytrer for eksempel slike ting:

«I followed the war wherever I could reach it.»

Moren til Martha Gellhorn var suffragette. Gellhorn avsluttet aldri collegeutdannelsen sin. Hennes valg om å bli journalist førte henne opp blant dette århundrets mest respekterte krigskorrespondenter. Blant annet dekket hun den spanske borgerkrigen, 2. verdenskrig og vietenamkonflikten. Gellhorn erklærte forestillingen om journalistikk som en objektiv utøvelse, for vrøvl. Ingen skulle bære på illusjonen om at det hun fortalte og rapporterte ikke var en del av hennes politikk.

Fin innledende artikkel om Martha Gellhorn