23 år gammel ble Karen Brady direktør for Birmingham City Football Club i England i 1993. Hun var dermed den yngste sjefen for et profesjonelt fotballag gjennom tidene, og dessuten eneste kvinne i en slik stilling noen gang. Selvsagt møtte hun på problemer. Men denne kvinnekongen visste hvordan man spiller ball:

En kraftig lagspiller erklærte ombord på lagbussen at han likte blusen hennes fordi han kunne se puppene hennes igjennom den. Hun holdt blikket hans og svarte: “Du kommer ikke til å se dem fra der jeg akter å sende deg.” En uke senere var han overført til en klubb hundre miles unna.

Denne situasjonen er trøttende, ikke sant? Har du noensinne vært i en jobbsituasjon hvor du har gått fri fra slike kommentarer? Antakelig ikke. Av og til kan du surfe igjennom dem. Parere i øst og vest og faktisk samle inn noen popularitetspoeng på veien. Men så… Det kan handle om hvem som skal innta lederrolle i et prosjekt, en avgjørelse du mener bør ligge i dine hender, kniving med en kollega om hvem sine aktiviteter som bør få prioritet, en kunde som presser på for å komme først i køen.. Du befinner deg midt i et maktspill også trekker følgende sleipe slask opp sexkortet. Det er to typer menn som er de værste å stå ovenfor i en slik situasjon:

1. Den mest seksuelt frastøtende mannen du kan tenke deg. Personen (du orker ikke tenke tanken at han er en mann) som du rett og slett ikke kan gå inn på temaet sex med overhodet. For du vil ikke at han skal se på deg som et seksuelt aktivt vesen overhodet. For det er du ikke, ikke for HAN!!
2. Eller den dampende heite, veldefinerte, smørsnakkende, antydende, potensielt oppnåelige mannen i nærmeste hverdagslige omkrets. Du kan igjen fornekte ditt kjønn og se forbi denne lokkeduen. Men det ville vært så galt. Du er tross alt en kvinne. Og som kvinne i denne dramaturgien er du redusert til en lydig disippel. En malende katt. Og dersom du stryker ryggen hans nå, vil kommende arbeidsdager innholde løfter om blomstrende vennskap, fysiske overtredelser og kjemiske reaksjoner. Hvis du finner på å punktere denne rosa løfterike ballongen, da er du tørr. Da er du en konservert fersken.

Karen Brady holder tungen rett i munnen. Det finnes måter: Legg resten av vekslepengene dine på bordet sammen med strømpebåndet, blondene og hårfjerningskremen og si på en arrogant og likegyldig måte: Jeg høyner. En herlig liten samling av forventede og uforventede kvinnelige effekter er et effektivt virkemiddel mot rigid symbolsk makt. Å bruke sitt svake punkt som sitt sterkeste våpen, er Karen Bradys hemmelige triks.

Også var det direktøren for en annen klubb som mente at hun var heldig som hadde fått adgang til eiernes losje på stadion. Hun fyrte av: “Den dagen jeg må være takknemlig for en halv øl og en kjøttpai i et ynkelig lite avlukke med psykeldelisk golvteppe, legger jeg opp.

(Hoge 2002 i Nytt perspektiv på organisasjon og ledelse. Struktur, sosiale relasjoner, politikk og symboler 2004)”

Det er en implisitt forventning til kvinner som penetrerer mannsdominerte arenaer bør være takknemlige for den priveligerte situasjonen de befinner seg i. Jeg elsker Karen Brady for denne kommentaren. Takknemmelig? Pføy! Hent en halv pils til meg!

Jeg kom hit for å drive en bedrift, for å få skikk på en forfallen og nedkjørt virksomhet, og jeg hadde en rekke ideer og forretningsløsninger. Men massemediene gikk fullstendig i spinn over kombinasjonen av alderen min, utseende mitt og det faktum at jeg var kvinne. (…) Det var ikke til å tro. Jeg kunne oppleve at journalister under pressekonferanser faktisk spurte meg om mine vitale mål.

(…)

Brady ble konfrontert med sitt kjønn i alt hun gjorde. Noe som selvsagt tok oppmerksomheten fra den skuta hun var satt til å styre. Men Brady tok denne oppmerksomheten og med den høynet hun hele sin innsats. Det må ha kostet. Men, no guts, no glory.

Hun førte et lag som aldri hadde gitt overskudd, fra randen av konkurs til å bli et av Englands mest solide lag, både på banen og kassakontoret. Hun overvant til og med de komplikasjonene som kunne ha oppstått da hun giftet seg med en av spillerne. Hun kjøpte og solgte ektemannen to ganger, med en fortjeneste på en kvart million pund.

Needless to say, hun ble kåret til årets forretningskvinne.

Man kan mene hva man vil om graffiti. Pro og cons i denne sammenhengen er på siden av poenget. Poenget er at graffiti som kulturelt uttrykk har eksistert til alle tider. Sprayboksen har siden 70-tallet fargelagt en stadig sterkere sementert utrykksform. Toofly fra Queens, New York, er en naturlig kvinnekongekandidat. Hun er blandt de mest profilerte blandt de høyt aktede.

Les mer om Toofly på www.tooflynyc.com, eller finne ut om hennes webshop kan friste.. www.tooflynyc.com/shop/

Hvis du ergrer deg over usymmetriske streker på husveggen din, ta fram denne fra bokhyllen og meditér et par minutter over hva det egentlig handler om.

Oslofolk er på det jevne stoiske mønsterborgere som vet hvordan man skal ta seg fra A til B uten å sprenge noen sikringer, ta til tårene eller spille døde fordi veien virker brutal og uoverkommelig.

Når byen fra tid til annen likevel fremstår som en trassig gammel fyllik virker det egentlig mot sin hensikt å høre på musikk som spenner bein på impulskontrollen og gjør deg mannevond.

For fem år siden kom jeg til å huske på noe jeg hadde glemt, eller lagt bort eller trodd jeg ikke kom til å få bruk for mer. Mitt fokus hadde ganske ensidig vært på min nye familie. Men den kunnskapen jeg hadde slukt rått i min ungdom kom til sin rett, da jeg som nybakt alenemor igjen hadde verden for mine føtter.

Yey. Jeg kastet ikke bort tiden. Ut med det innadvendte, inn med det utadvendte. Det var til og med sommer. Mitt årlige cocktailparty sørget for å feie tre femme fatales over min dørstokk. Den femte i flokken kom flytende på årets sommerfest. Det var ikke Tupac, Star Trek eller Marc Jacobs vesker som førte oss sammen. Det var snarere et felles hat til ukas verste dag: Mandager. Løsningen var like genial som enkel: Hver mandag møttes alle fem til middag, et par glass vin, dessert og de ungene som ikke var hos sine fedre den spesifikke dagen. Det var mandager fulle av røverhistorier, skandaler, fadeser, suksesser, triumfer, karriere, graviditeter, ja alt, sa jeg skandaler? Ja. Men jeg glemte noe viktig igjen: Feminisme.

Igjen ble feminismen diskutert, snudd på hodet, ristet på, luktet på, spurt til råds, pyntet på, plukket fra hverandre og forsøkt satt sammen igjen. Noen av oss var flinke til å eksponere dette budskapet til utenforstående. Min heltinne Siv er den flinkeste! Her er mine favoritter:

Monomor

“(…) Begrepet «alenemor» er en selvmotsigelse som burde nappes ut av det norske språket umiddelbart. Ordet er ukorrekt fordi den dagen du blir mor så er du ikke lenger alene. Her spankulerer jeg på trygg grunn, vi er til alle tider minst to. Jeg vil bruke et nytt ord som er frigjort for feiltolkninger og moralsk etterslep. Monomor er mitt forslag.Tenk deg at du ser på lysbilder av samfunnet. Jeg er det bildet som er satt feil inn i apparatet og flyr over lerretet speilvendt eller opp ned. Det stemmer ikke med gjengs virkelighetsoppfatning, noe skurrer. Du blar fort videre for å finne et beroligende eksempel, kanskje en flott kjernefamilie på fire. Problemet er bare at vi som befinner oss i statistikkenes skyggedal er så innmari mange. Vi skaper moralsk panikk, er levende beviser på døende samfunnsinstitusjoner. I et siste desperat forsøk på å unngå å normalisere utskuddene, livredde for at bildet av meg i dag er bildet av dem selv i morgen, settes vi i bås og får noen merkelapper klistra på oss. Ikke alle er like flatterende. Prekener om bastarder og løsunger er likevel ikke lenger gangbar retorikk. Ungene våre får gå i vanlige barnehager og skoler, på dette området er integreringspolitikken overraskende liberal, hvis man sammenligner med behandlingen av andre minoritetsgrupper. Så var det fordommene. Promiskuøs og uansvarlig? Det blir for enkelt, noen blir gravide etter en one-night stand, andre er fraskilte, noen er kanskje forlatt. Atter andre har valgt å forlate, det er en mosaikk av livshistorier vi snakker om og den eneste sikre fellesnevneren er at disse mødrene ikke er sammen med sitt eller sine barns far. Denne kammen er altfor taggete til at alle monomødre kan skjæres over den. Barn blir som regel til på samme måte men settingen, tør jeg påstå, er alltid forskjellig. Velferdsparasitt? Å få barn for overgangsstøtta er som å pisse i buksa for å holde varmen! For min del er fordommene likevel fånyttes; jeg er stolt og lykkelig som monomor.Mange som har eneansvar anstrenger seg for at barna skal vokse opp med flere og gode omsorgspersoner, for å kompensere for situasjonen de befinner seg i. Vi er frittstående mødre, ikke frittgående høner. Å være mono krever som regel mer, ikke mindre. Familien som institusjon ligger kanskje på sotteseng og en del føler seg sikkert skuffet og truet. Det er ok, men ikke prosjekter skuffelsen over døende familiestrukturer over på dem som bærer konsekvensene av dem. Seriemonogamiet er for lengst oppfunnet, men moralske føringer fra tiden før, da måneskinnsprinsippet rådet, sitter i det norske husets vegger og tak. Tankene om og utrykkene for hvordan den private sfære bør se ut henger igjen som møll i gamle klær. Monomor er min møllkule, bruk det om du tør, catch me if you can!”

Rundkjøring

“(…)Vi suser av gårde, men vuups - hva er nå dette? Fartshumper og enveiskjøring? Ustanselig må det bremses ned for høye humper midt i motorveien. For dårlig lønn, for lite makt, for mye omsorgsansvar. Hump, hump, hump. Istedenfor å brenne gummi på livets landevei, ligger vi i tretti i åttisonen. Kvinner skal helst kjøre i anvist retning, kvinner som konjunkturbuffere.Samtidig har vi en del hjelpemidler som skal få fart på sakene. Trimmer motoren med likestillingsloven og girer til tredje. «Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling» (§ 1). Hu hei hvor det går! Vind i håret, sus i serken. Men, foten på bremsen, hva er det denne gangen? Det kommer en bil inn fra høyre, det står «indre forhold i trossamfunn» på sidedøra. Og da må hun sannelig bare stanse, for likestillinga har vikeplikt. Så kommer høytlønna arbeid kjørende og hu har vikeplikt igjen. Retten til likelønn, i retten til rettferdig deling av husarbeid, omsorg for barn. Vik, vik, vik. På livsveiene i patriarkatet Norge, har kvinners rett til likestilling vikeplikt et bankandes kjør.(…)”

Feministisk ordbok

“Alenemor Uheldig ord med negative konnotasjoner og uriktig betydning. Forslag: Monomor.Alle mann Brukes litt for ofte når man mener alle kvinner og menn. Forslag: Alle folk.Allmenn Om det som gjelder alle, men «alle» er faktisk ikke menn. Forslag: Allfolk (eks: allfolkgyldig).Altmuligmann Om en som fikser det meste, og det er det en fin del kvinner som også gjør. Forslag: Altmuligmadam.Avholdsmann Både kvinner og menn er avholdne. Forslag: Avholdskvinne.Baller Av en underlig grunn har testiklene blitt et symbol på styrke. Brukes om mot. Eks: «å ha baller til…» Forslag: Eggstokker Som: Har du eggstokker til det? Evt.; har du egg til det? Fattigmanns trøst Kvinner er i gjennomsnitt fattigere enn menn (grunnet pinlige lønnsforskjeller!), og trenger også trøst. Forslag: Fattigkvinnes trøst. Forfedre Ingen fedre uten mødre. Forslag: Formødre.Formann Som om menn er selvskrevne ledere, det er jo hakkanes gale! Forslag: Forkvinne.Fylkesmann Ingen grunn til å kline på `mann` på slutten her, det gir inntrykk av at kjønn kvalifiserer til jobben (og slikt tøv kan vi vel ikke være kjent med?). Forslag: RegionskvinneFørstemann Gir et uriktig inntrykk av at det alltid er en mann som kommer først. Forslag: Førstemadam. Gud og hvermann Hvorfor er det sånn at kvinner som regel ekskluderes med en gang Gud kommer inn i bildet? Forslag: Gud og røkk (evt. resten). Hanekamp Brukes om heftig disputt mellom menn. Forslag: Kattekamp.Herre for sin hatt Mannen som er herre for sin hatt er noe til kar. Men hvordan forklare at hun er noe til kvinnfolk? Forslag: Dame for sin drakt.(…)”

Jeg ønsker å påpeke mangfoldet blandt mine heroinner. Sangere, politikere, idealister, forfattere, businesskvinner og tegneserieskikkelser soler seg i glansen av hverandre på denne siden. Det er på tide å løfte frem venninnen.

Hva er en kvinne uten sin venninne?

TV-serien Sex og singleliv (1998-2004) skildret fire kvinner i en uløselig allianse. Dette brøt med den tradisjonelle framstillingen av kvinner i tospann. Innenfor tospannets fire ører har vi utviklet vårt brede vokabular, vår fortrolighet med våre følelser, fått utløp for vårt endeløse intimitetsbehov, samt betrodd vår aller nærmeste venninne den kjensgjerning at vi slett ikke er feilfrie.

Våre mannlige motparter utviklet derimot store grupper av menn knyttet til hverandre av formelle reglementer og uformelle adferdskodekser. Disse reglene og kodeksene produserer forutsigbar adferd og en lojalitet som kan overprøve enhver form for humanisme (jmf. hæren). Vi kvinns ble ikke inkludert, takk og lov.

Vi holdt oss til tospannet vårt helt til denne serien, Sex in the City, skisserte kvinneallianser på en ny og forsterket måte. I sluttscenen av Sex in the Cityfilmen trekkes Carrie, Miranda, Charlotte og Samantha ut av fokus. Samtidig blir vi forespeilet quartettens overførbarhet og paradigmatiske status ved hjelp av at flere kvinnelige quartetter trakterer den samme meatpack’ed New York lokasjonen.

Disse kvartettene gir en ny mulighet for individualisering innenfor gruppens rammer, et krav til at man gjennom den styrken gruppen genererer fremstår som en sterk og selvstendig kvinne, samt en forsikring om lojal backing nesten uansett hva kvinnekvartettens medlem roter seg opp i av trøbbel.

Kvinnekvartettenes favorittbedrifter

1. Samtalen (Kvinner søker konsensus gjennom verbal saumfaring av fortløpende personlige hendelser og erfaringer.)

2. Flanør (Fransk verb flâner, betyr omtrent å sprade litt struttende. En litt selvbevisst spankulering. Flanør handler om hvordan en person tar del i byens omgivelser. Å flanere er en måte å beskrive hvordan folk erfarer byen og “gjør” byen. Se og bli sett fenomenet er tett knyttet til flanør. (les mer hos bl. a. Charles Baudelaire)

Det som ikke ser ut til å ha forandret seg i måten kvinner sosialiseres med hverandre, er språket og samtalen som den sentrale meningsdannende bedrift. Kvinnekonger søker konsensus gjennom saumfaring. Samtalen er på samme måte som flanøren en selvbekreftende bedrift. Flanør er heller ikke noe nytt fenomen. Både samtalen og flanøren konstituerer fortløpende kvinnekvartettens kultur.

When push comes to shove

Når bestevenninnene eller kvinnekvartettene driver med samtaler og flanør, da er de i sitt ess. Da flyr de høyt høyt, og tar en loop over cloud nine. De gløder og vet at de har et samhold som ikke er truet av noe. De andre timene i døgnet ruller de samme grupperingene opp ermene og er hverandres klipper i tykt og tynt. Til konfirmasjon bakes det kaker, til bryllup gjøres det reint, ved hjertesorg dukker de sågar opp med facial scrubs, en ny kjole fra H&M, to flasker Coronas, prøver på ny parfyme, luktelys, selftanning og den orginale Dirty Dancingfilmen. En venninne skyr ikke stormens øye.

Er du en av dem som fortsatt idag kan finne på å fornærme dine omgivelser ved å rakke ned på female rappers? Det er mange kule damer som kan spytte. Mine favoritter er Apani B Fly, T-Love, Mystic, Roxanne Shanté, Bahamadia, Medusa, Lady Luck, MC Lyte, Mecca the Ladybug. Kanskje har jeg glemt noen, men alle disse skal opp på min tavle som kvinnekonger med tiden. En må jeg ut med med det samme.

Jeg innrømmer at jeg gikk med baggy camobukser og hvite stiletter i tilnærmet et år etter at jeg så dette bildet i 2004. OK, ikke så lenge. Men jeg dro det litt langt. Jean Grae er datter av min favoritt jazzist (jepp, jeg har en) Ibrahim Abdul. Introdusert for meg av en eks som smykket seg med sine jazzkunnskaper på samme måte som andre ville smykket seg med Prada. Jean Grae har vært rundt omkring en stund. Tidligere gikk hun under navnet What? What? og gjestet blandt annet hos The Roots i tillegg til å gjøre en veldig bra figur på Ninja Tunes sammen med Herbalizer. Hun skiller seg fra sine kvinnelige medrappere ved at hun konsekvent utforsker sin rolle som kvinne i samtiden ut i fra hennes eget ståsted, selvfølgelig. Shes keepin’ it real, for real. Jean Grae vrir seg ikke unna ubehagelige temaer for å si det sånn. Incest, abort, voldtekt og jenters tilkortkommenhet når det gjelder å forhandle sin egen seksualitet kan skremme vannet av den mest hardnakka gangsterrapper. Noen ganger blir det rett og slett kleint. Men det har vi plass til.

Don’t Rush me, This Week. (2004)

Take me. 12″ (2003) “Take me” er et klassisk sample fra ingen ringere enn Lyn Collins.

En trenger ikke være rik, PK, eller kul for å være en kvinnekonge. Absolutt ikke. Men man bør ha noe å flagge med. Denne dama er ikke progressiv, men hun får meg til å smile. Det er jo så mange måter å uttrykke det kvinnelige på og alt bør komme opp i dagen. Før denne spesifikke mindre forseelsen går i glemmeboka, skal den bedre halvdel av Norges mest tvilsomme par sørge for at tilforlateligheten skinner igjennom disse pompøse Falcon Crest etterlevningene. Ja, vi snakker om Eli Hagen og hennes famøse joyride:

Etter å ha gitt Carl Ivar et avskjedskyss på Slottsplassen tok Eli Hagen snarveien ned slottstrappa i familiens VW Passat. Hun landet i et gnistregn og tok raskeste veien hjem til Bestum.

For dette, min forhatte fiende, skal du få en plass i solen.

www.dagbladet.no

Dette med reproduksjon er dynamitt. Jeg tenker da resultatene. Barna. Vi har en tendens til å tenke at alt er så forvirrende i dagens samfunn. Den moderne storfamilien er fragmentert. Hva skal vi kalle to brødre som ikke har samme far? Kan to syvåringer ikke kalles fettere når ikke bestefar og bestemor er gift og er et par av nyere dato?

Vi har rotet det til og vi føler at vi skylder våre barn en forklaring. Kjernefamiliens fall har fått skylden for mye fælt de siste årene. Og det er jo ikke så rart. For den moralske panikken vil ha oss tilbake til det gamle, det gode, det kjente. Mor, far, sønn og datter. Helst også en hund og en katt. But hold up, wait a minute! Var det virkelig enklere før? Klikk på bildet under og se om ikke kvinnekongen kan gi deg et pust i bakken.

Nok en klassiker. Vi kaster oss med dette rett inn i legendariske Soultraineraen. The Pointer Sisters har mye å spille inn til oss kvinnekongeaspiranter. Et klipp krever uanstrengt en plass på pallen:

Yes We Can Can (1973):

June, Anita, Ruth og Bonnie Pointer holdt piffen i tre tiår med The Pointer Sisters. De hadde massevis av hits og streifet innom mange ulike musikksjangre.

Mine favoritter:

• Don’t it make you crazy (Hotter! Denne fant veien inn i lukkede dansearenaer av naturlige årsaker)
• Black coffee (Fantasktisk. Handler om hvor mye kaffe og sigg en kvinne må fortære mens hun er oppe og venter på sin mann hele natten)
• How long (Betcha got a chick on the side) (Veldig kvinnelig)
• I’m so excited (en skikkelig sviske)
• Jump (søt som sirup)
• Baby come and get it