Arkiv for kategorien ‘adrenalin’

For mye balanse. Opprør.

mai 13, 2010

Fr. Martinsen, Marias Metode og Beates rasteplass er dagens kvinnekonger.

Den glapp!

Først glapp anonymiteten. I begynnelsen visste kun tre av min sverdsøstre om hva jeg holdt på med på pikerommet. At det ut fra pikerommet marsjerte kvinnekonge etter kvinnekonge, ut i en stadig mer rakrygget prosesjon. hah.  En deilig liten masterplan av en hemmelighet. Så glapp det. Jeg gikk inn i en state of pseudonymitet. Men det tok ikke lang tid før: Ett simpelt søk og enhver kunne lett spasere rett inn i Kvinnekongens kontrollrom.

Det var jo litt kjipt. Før kunne jeg drikke meg møkkings, skrive et hengslete innlegg og poste det mens jeg skoggerlo av de stakkarne som skulle forsøke å tyde hva jeg mente. Strengt tatt, så var det litt lettere å være ærlig også. For jeg hadde tenkt til å kaste det jeg hadde på bålet om det å være jente, kvinne, alenemamma, datter, søster. Jeg hadde tenkt til å være litt klein. Alt var enklere da Kvinnekongen ikke kunne felles av et par kryssreferanser. Så anonymiteten glapp, det gjorde pseydonymiteten også, og da tenkte jeg: La gå.

Spilt melk er melk spilt. Og på den måten havnet alle kryssreferansene i en og samme bundle. Ikke noe katt i sekken nå lenger. Til og med LinkedIn vet hva jeg fantaserer om på mørke høstkvelder. Smh.

Å stå frem med fullt navn og retningsnummer forbindes med sannhet, legitimitet og etterettelighet. Dem av dere som nikker til dette, er fascinerende langt fra sannheten. For i fullt navn stempler selvsensur inn. Og masse hensynstaging og strategiske avveininger. Kjempekjedelig, lite lærerikt og lite …inkluderende.

STEM KVINNEKONGER

Jeg har sett at de anonyme bloggene kommer på bane med perspektiver vi i sannhet har hatt et enormt underskudd på i samfunnets kunnskapsproduksjon. Men ofte pareres anonyme blogger og særlig kommentører med at de er feige når vi ikke får lov til å knytte rett navn til rett kommentar. Jeg tenker det ofte er motsatt. Det er kanskje moderatorene som er feige, som ikke kan forholde seg til et argument per se, uten å vite om det er Jørgen Hattemaker eller Kong Salamo de bryner seg mot.

Generelt ser det ut til at bloggere som starter ut anonymt/pseudonymt sakte men sikkert, stort sett, beveger seg mot en åpen linje. Pseudonymet blir til et nick, som etter en stund knyttes til det virkelige fornavn og etternavn. Marias Metode ser ut til å styre etter den tendensen. I tillegg har hun tatt opp temaet om hvordan og hvorfor hun forvalter sin identitet gjennom to gode innlegg. Hvorfor ikke ta en sveip innom? Her finnes det gode argumenter og konkrete situasjoner som belyses. Bare se her: Rakrygget alias og her Skomaker eller skobærer – om anonymitet i sosiale medier.

Hvor er de nå? Er alle de pseudonymske bloggene skremt frem en etter en i etteretterlighetens navn? Sleng gjerne inn en lenke i kommentarfeltet om du kjenner en URL til en anonym blogg du liker.

Og retten til anonymitet er nedfelt i lov, med god begrunnelse. 13.3.8 Retten til anonymitet http://bit.ly/bU9SOJ

Beaterast

For min del konkluderer jeg med at mindre pseudonymitet ikke kan bety mindre kleinhet, ærlighet, rot og bloggposter skrevet akkurat slik jeg vil. For mye balanse. Opprør.

Fr. Martinsen, Marias Metode og Beates rasteplass er dagens kvinnekonger, fordi de er eksepsjonelt interessante blogger som tar i bruk ulik grad av anonymitet/pseudonymitet.

7 ÅR? Anna Wahlgren, throw me a bone!

januar 22, 2009

7ar1

En ting har vi mammer til felles og det er at den gjenstanden vi skal passe på, utvikle, gi næring og elske, den forandrer seg hele tiden. Ikke nok med det. Det virker som om disse gjenstandene for vår foreldring, de er liksom programmert til å finte oss omsorgspersoner ut fra tid til annen. Seg selv også noen ganger virker det som.

(mer…)

Adrenalin

mai 25, 2008
  1. Mange jenter løper fortere enn de fleste gutter
  2. Mange jenter kaster ball lenger enn de fleste gutter
  3. Mange jenter er sterkere enn de fleste gutter
  4. De fleste jenter kan svømme lenger enn de fleste gutter

Dette til tross for at jenter hele livet forklares det motsatte. Det er ingen som kan si hvor vår psykologi slutter og hvor vår fysiologi starter eller omvendt. Men at disse konseptualiserte motpolene determinerer hverandre gjensidig er ganske tydelig. Det er egentlig ganske fenomenalt at mange jenter faktisk kan løpe fortere enn mange gutter, når vi vokser opp i et miljø som tilstadighet konstaterer at «gutter løper fortere enn jenter». Det er jo en drøy generalisering! Og den messes igjen og igjen i barnehagen og på skolen. De få jentene som løper forbi de raske guttene, de blir forgudet. Det er ikke de det går ut over. Det går ut over de guttene som blir forbiløpt, har du lagt merke til det? De skammer seg. Det går selvsagt også ut over de jentene som ikke får gitt alt de har fordi de intuitivt lystrer til den vedtatte sannhet at de er tregere enn gutter. På tide med litt adrenalin og melkesyre. Kan noen forresten ta på seg ansvaret og fremme forslag om hinderløype for voksne i Sofienbergsparken? Kanskje Sorrentoskråningen hadde vært et passende sted?!


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.