For mye balanse. Opprør.

by

Fr. Martinsen, Marias Metode og Beates rasteplass er dagens kvinnekonger.

Den glapp!

Først glapp anonymiteten. I begynnelsen visste kun tre av min sverdsøstre om hva jeg holdt på med på pikerommet. At det ut fra pikerommet marsjerte kvinnekonge etter kvinnekonge, ut i en stadig mer rakrygget prosesjon. hah.  En deilig liten masterplan av en hemmelighet. Så glapp det. Jeg gikk inn i en state of pseudonymitet. Men det tok ikke lang tid før: Ett simpelt søk og enhver kunne lett spasere rett inn i Kvinnekongens kontrollrom.

Det var jo litt kjipt. Før kunne jeg drikke meg møkkings, skrive et hengslete innlegg og poste det mens jeg skoggerlo av de stakkarne som skulle forsøke å tyde hva jeg mente. Strengt tatt, så var det litt lettere å være ærlig også. For jeg hadde tenkt til å kaste det jeg hadde på bålet om det å være jente, kvinne, alenemamma, datter, søster. Jeg hadde tenkt til å være litt klein. Alt var enklere da Kvinnekongen ikke kunne felles av et par kryssreferanser. Så anonymiteten glapp, det gjorde pseydonymiteten også, og da tenkte jeg: La gå.

Spilt melk er melk spilt. Og på den måten havnet alle kryssreferansene i en og samme bundle. Ikke noe katt i sekken nå lenger. Til og med LinkedIn vet hva jeg fantaserer om på mørke høstkvelder. Smh.

Å stå frem med fullt navn og retningsnummer forbindes med sannhet, legitimitet og etterettelighet. Dem av dere som nikker til dette, er fascinerende langt fra sannheten. For i fullt navn stempler selvsensur inn. Og masse hensynstaging og strategiske avveininger. Kjempekjedelig, lite lærerikt og lite …inkluderende.

STEM KVINNEKONGER

Jeg har sett at de anonyme bloggene kommer på bane med perspektiver vi i sannhet har hatt et enormt underskudd på i samfunnets kunnskapsproduksjon. Men ofte pareres anonyme blogger og særlig kommentører med at de er feige når vi ikke får lov til å knytte rett navn til rett kommentar. Jeg tenker det ofte er motsatt. Det er kanskje moderatorene som er feige, som ikke kan forholde seg til et argument per se, uten å vite om det er Jørgen Hattemaker eller Kong Salamo de bryner seg mot.

Generelt ser det ut til at bloggere som starter ut anonymt/pseudonymt sakte men sikkert, stort sett, beveger seg mot en åpen linje. Pseudonymet blir til et nick, som etter en stund knyttes til det virkelige fornavn og etternavn. Marias Metode ser ut til å styre etter den tendensen. I tillegg har hun tatt opp temaet om hvordan og hvorfor hun forvalter sin identitet gjennom to gode innlegg. Hvorfor ikke ta en sveip innom? Her finnes det gode argumenter og konkrete situasjoner som belyses. Bare se her: Rakrygget alias og her Skomaker eller skobærer – om anonymitet i sosiale medier.

Hvor er de nå? Er alle de pseudonymske bloggene skremt frem en etter en i etteretterlighetens navn? Sleng gjerne inn en lenke i kommentarfeltet om du kjenner en URL til en anonym blogg du liker.

Og retten til anonymitet er nedfelt i lov, med god begrunnelse. 13.3.8 Retten til anonymitet http://bit.ly/bU9SOJ

Beaterast

For min del konkluderer jeg med at mindre pseudonymitet ikke kan bety mindre kleinhet, ærlighet, rot og bloggposter skrevet akkurat slik jeg vil. For mye balanse. Opprør.

Fr. Martinsen, Marias Metode og Beates rasteplass er dagens kvinnekonger, fordi de er eksepsjonelt interessante blogger som tar i bruk ulik grad av anonymitet/pseudonymitet.

About these ads

Stikkord: ,

30 svar til “For mye balanse. Opprør.”

  1. dropsofdreams sier:

    Helt enig i at Marias metode er en Kvinnekonge. Slik du også er det :)

  2. Hjorthen sier:

    Anonym/Pseudonym er helt fint. Nå som jeg har bytta jobb og har havna på gølvet i Helse-Norge så skulle jeg gjerne vært litt mer anonym slik at jeg kunne skrevet om det.

    Men egentlig da, så tror jeg det er så vanskelig å holde på anonymiteten over tid, jo lenger man holder på jo lettere er muligheten for at man skriver noe man kan kjennes igjen eller avsløres på, at man like gjerne kan stå frem som den man er først som sist. I hvert fall tror jeg det er dumt å tro at man kan bryte taushetsplikt, eller skrive ting som man ville finne det ubehagelig at andre leser om man vet hvem som har skrevet det, og tro at man er beskyttet av anonymiteten. Man er gjerne lettere å avsløre enn man tror.

    • kvinnekongen sier:

      Hei!

      Det er jo nettopp en waste da, at du føler at du ikke kan skrive om det av strategiske hensyn eller pga at man må ta hensyn. Jeg skulle også veldig gjerne se at du kunne skrevet om det!

      Bloggene som holder på sin anonymitet er jo litt interessante av nettopp den grunn også. Jeg tror jeg lette med lykt og lyse inne hos Mihoe etter et tegn, et hint, før jeg måtte innse tapt sak :). Det samme hos Fr. Martinsen. MASSE bilder av kaffebordet – ikke en trutmunn å se.

      http://mihoe.org/ Det er en kul, men pauset blogg.
      Å! Favoritten: http://vaarloek.wordpress.com/

      Ingen av disse er særlig hemmelig mtp opphavskvinne lenger, vel og merke…

  3. fr.martinsen sier:

    Hei, hyggelig å våkne opp til.
    Jeg har det ikke helt slik du beskriver det, jeg skriver aldri noe som ikke kan avsløres. Og jo mer avslørende (av meg selv) jeg skriver, jo mer skulle jeg ønske jeg ikke skrev psevdonymt, for jeg liker ikke tanken på at folk ikke tror jeg tør. Og jeg kan ikke fordra at jeg ikke blir tatt alvorlig pga. psevdonymet, jeg kan ikke fordra holdningen som ligger bak som du beskriver lengre opp. Jeg vil helst bli lest uten at folk vet noe særlig om kjønn, alder, status etc, vekk med det, inn til teksten. Den eneste grunnen de fleste aksepterer for psevdonymitet er at jeg ikke vil knyttes til jobben min, ikke vil kunne googles så lett. Men det er bare en liten grunn. Den viktigste er at jeg trenger det mentale rommet, psevdonymet er en del av meg, det er som et hjørne jeg går inn i og så skriver jeg. Det er åpnere der. Jeg har litt trøbbel med å forklare det nøyaktig, min mor leser meg, sjefen leser meg, likevel trenger jeg psevdonymet. Og jeg er så full av selvsensur hver jævla dag som det er, de fleste poster sliter jeg frem. Det går forresten ikke an å se hvilke poster jeg har skrevet i fylla. Skriver jeg noe der jeg tenker jeg kunne bli mistenkt for noe slikt poster jeg det uansett ikke sen kveldstid. Nok om meg.

    Jeg liker ikke den tendensen vi ser på nettet til at flere skriver under fullt navn og jeg liker ikke jubelen den får i nettkretser og den naive tilliten til at troll blir borte og alle kommer til å skrive saklige og høflige innlegg. De som diskuterer dette tenker stort sett i akser som arbeidssted, økonomi og at det vi skriver skal kunne leses med denne kunnskapen om oss som bakgrunn, har vi noen skjult agenda liksom, det har vi krav på å kjenne til. Men for en begrenset måte å se verden på og hva vi driver med i den. Jeg pleier heller sammenlikne psevdonymitet med den måten de fleste av oss lever på i en by, i motsetning til på et mindre sted, vi går på foreldremøter uten at de andre foreldrene nødvendigvis vet hvilken konsert vi var på i går, hvem vi ligger med og hva vi diskuterer på jobben. Vi har flere rom. Og nå må jeg forte meg til jobben, flere rom!

    • kvinnekongen sier:

      Hei og god morgen,

      Liker veldig godt bybildet ditt! Og takk for at du førte til et par momenter jeg faktisk ikke har understreket. Og det er jo nettopp det rommet man klarer å skape seg selv med et pseudonym. Litt distanse til egen person og google.

      «Jeg vil helst bli lest uten at folk vet noe særlig om kjønn, alder, status etc, vekk med det, inn til teksten.» Jeg synes også dette er et fortrinn. Det er derfor jeg liker bloggen godt, og andre blogger som av de samme grunnene benytter pseudonym. Av og til når du omtaler spesifikke utstillinger, bøker eller steder, vil man likevel vite. Men den nysgjerrigheten får jo bare hjernen til å jobbe litt ekstra. Både med tekst, som du sier, og egne forestillinger i forhold til nettopp kjønn, alder, status.

      Ha en fin dag!

    • gaffadronning sier:

      Jeg har det på samme måte, det er et annet mentalt rom. Dessuten handlet bloggen min om å utforske for åpen scene på en måte jeg ikke ser for meg at jeg kunne gjort under fullt navn, og uansett ikke ville ha ønsket.

    • fr.martinsen sier:

      Mer om bybildet (nederst i svaret mitt over). Alt dette, at de på foreldremøtet ikke vet hvilken konsert vi var på i går etc. Det betyr jo ikke at det er hemmelig eller at vi ikke kan «stå for det» – som fulltnavngjengen liker å trekke frem. Det passer bare ikke der, det er ikke anledningen. Og det gir rom til å puste litt friere at ikke alle ser deg over skuldra absolutt hele tiden.

  4. Embla sier:

    «Det er kanskje moderatorene som er feige, som ikke kan forholde seg til et argument per se, uten å vite om det er Jørgen Hattemaker eller Kong Salamo de bryner seg mot.» Jah!, sier jeg, og tror du har rett! Men jeg holder på min anonymitet likefullt … så vet jeg jo ikke om jeg utgjør så stor forskjell med min blogg at det har noe å si. Diskusjoner er vanskelig å skriftlig form .. de slår ofte krøll på seg, så jeg prøver å delta i slikt med moderasjon. Men du treffer godt, syns jeg, når du påpeker at det oppfattes mer legitimt å fremstå med fullt navn – også viser til selvsensur .. Vi er raske til å danne en formening om en person, er denne over- eller underlegen, og hvor mye kan denne tillates før denne eventuelt må hugges ned? Det er ikke alltid stemmen og ordene man lytter til, nei ..noen ganger vurderes hvorvidt det er verdt å lytte til kun ut fra navnet! Ikke så rart folk sensurer seg selv ved fullt navn, da. Godt poeng! :)

    • kvinnekongen sier:

      Hei Embla!

      Du er et godt eksempel på hvorfor anonyme blogger er bra :) I tillegg til at du også fikk til å beskrive enda flere sider ved selvsensur og maktrelasjoner i kommentarfelt.

      «Vi er raske til å danne en formening om en person, er denne over- eller underlegen, og hvor mye kan denne tillates før denne eventuelt må hugges ned?»

      -word. Fint å kunne kaste kortene på nytt. Spesielt under meningsbrytninger :)

  5. mittsnitt sier:

    Dette var interessant. Jeg har faktisk ikke tenkt på problemstillingen fullt navn/pseudonym vs. sannhet. Da jeg nylig entret bloggverdenen for første gang, så jeg at mange var annonyme, men valgte selv å kunne la meg identifisere. Det føltes mest naturlig for meg. Men jeg tror ikke at jeg ville vært mer ærlig eller åpen hvis jeg hadde skrevet under pseudonym. Som Hjorten sier, evt. taushetsplikt gjelder da uansett?

    Men jeg har heller ikke tenkt på at det skulle være feigt å ha pseudonym. Det betyr vel bare at folk vil skjerme seg litt, ikke at de ikke står for det de skriver? Det skinner vel igjennom på en blogg om folk snakker fra hjertet, enten de kan identifiseres eller ikke? Men interessante tanker. Skjønner dette er en større problemstilling en jeg har vært klar over.

    • kvinnekongen sier:

      Hei!

      Flere og flere nettsteder viser en uvennelig tone overfor aktører med pseudonym. Det synes jeg gjør terkselen høy for kommentering og eksluderende overfor alternative røster og liknende. Litt av det internets har potensiale til å hente frem. Muligheten for å kunne benytte et pseudonym mener jeg derfor i all hovedsak har et så viktig demokratiserende element i seg, at det bør verdsettes.

      takk for kommentar. Helt enig i at man ofte kan gjennomskue en med pseudonym, som en med rett navn, forresten.

  6. Beate sier:

    God morgen!

    Det var overraskende og hyggelig. Og ikke minst et team som opptar meg mye.

    Jeg savner tiden på nett da vi bare var androgyne nick, helt uten avatarer. Fordi jeg merker at jeg selv lar meg styre så mye, ikke minst av «trynefaktoren». Jeg savner at ordene alene gjorde et menneske interessant eller uinteressant. Jeg savner arenaen der jeg møtte mennesker i live-chat helt uten fordommenne som kommer snikende når jeg vet mer om dem.

  7. Hjorthen sier:

    Ja, det er en waste, jeg tror det hadde vært viktig med stemmer fra det nederste nivået i Helse-Norge. Men hensynet til bruker/pasient må nesten gå foran. I mitt tilfelle så er jeg involvert i så få brukere at alle her i byen som vet hvem jeg er, umiddelbart også vil vite hvem jeg skriver om. Da må jeg heller la være.

    Ellers så er jeg enig i alt Fr.Martinsen skriver der oppe, Hjorthen er ikke Arne Hjorth Johansen, han er bare det pseudonymet, den personen jeg velger å vise frem på nett. Akkurat som den Arne Hjorth Johansen som er på jobb ikke er den samme Arne Hjorth Johansen som drikker øl og vin med vennene sine i Oslo. Hjorthen er for meg et hjørne jeg kan gå inn i, der jeg kan føle meg friere til å sortere tanker, tenke høyt, fjase og tulle, vise frem sider av meg som ikke slipper til så ofte i alle de andre rollene jeg bekler meg til daglig.

    Det er forsåvidt et godt spørsmål om jeg hadde opptrådt noe annerledes på nett om jeg hadde brukt fullt navn, i stedet for det litt semi-anonyme nicket. Jeg tror egentlig ikke det altså.

    • kvinnekongen sier:

      Kult at man beholder litt av rommet man har skapt seg, selv om anonymiteten rakner!

      og… Den som kommer fra en annen by og tar en øl i Oslo, må spandere en på kvinnekongen. Sånn er reglene. Alle vet det :)

  8. StineCamilla sier:

    Kjære Kvinnekongen. Tilgi meg for å være både usofistikert, tabloid, og ikke minst uskolert i bloggosfæren. (Som du vet utfordrer den meg.) Det er en viktig og interessant debatt du tar opp her! Men jeg sliter fortsatt med å forstå både hva du mener om dette temaet og hvorfor man må være anonym eller bruke pseudonym? Du vil være like ærlig selv som åpen, men hyller de som ikke er det. Hæ?

    • kvinnekongen sier:

      Kjære Stine Camilla,

      Det har ikke vært meningen å si at man MÅ. Men at når noen velger det, har det i mange tilfeller gode grunner. De jeg ganske overfladisk ramset opp var selvsensur, hensynstaging og strategiske avveininger.

      I tillegg er det viktig for noen å kunne skape seg et større bevegelsesrom, enn det man tillater seg till vanlig. Det å utvikle argumenter og nye perspektiver for eksempel, eller poesi, krever litt kaldblodighet. Et pseudonym kan kanskje skape rommet man trenger for å oppnå dette. Det kan hjelpe på høytenkingen, utformingen, tone, tema og så videre. Kanskje gi en spesifik vinkling. De fleste kommentarene nyanserer dette på en bedre måte enn meg.

      Jeg har mange «issues» med å ikke være anonym lenger, som jeg beskrev over. Jeg har fått et glimt av noe som var veldig frigjørende og spennende. Nye muligheter. Skulle ønske jeg hadde hatt litt mer tid til å utforske det. Men jeg er jo samtidig klar over at den type anonymitet jeg innehadde ikke var vanntett. Jeg har jo alltid skrevet med det i tankene og ikke avslørt statshemmeligheter.

      Nå som spilt melk er melk spilt, må jeg anstrenge meg mer for å beholde spontaniteten, lavterskeltankene og ikke minst ignorere prestasjonsangst. Og motsatt: Ikke bare safe, men tørre å beskrive sammenhenger som jeg har grublet på i årevis, som eventuelt går imot vanlig høflighet, vedtatte sannheter og så videre. (som for eksempel fremme meg selv som talskvinne for noe jeg vet sjefen irriterer seg over)

      Så for min del: med mindre pseudonymitet kommer mer selvsensur, hensynstaging og strategiske avveininger. For at ikke prosjektet skal miste sin verdi, må jeg pusse fjærene og ta med meg noe av det jeg dro nytte av som mer anonym.

      Andre her synes jeg har kommet med bedre forklaringer og andre interessante argumenter, og disse kjenner jeg meg også igjen i i stor grad.

      Hvorfor anonymitet og ærlighet ikke er en motsetning har jeg kanskje gjort klart.

      Hvordan tap av min anonymitet gjør meg mindre ærlig (selvsensur, strategiske avveininger i hovedsak) har jeg også kommentert.

      Ditt spørsmål retter seg mot paradokset jeg maler opp for meg selv: Hvordan skal jeg med mitt nå avslørbare pseudonym sørge for mer ærlighet? Publisere innlegg som gjør litt vondt, kiler i magen eller må sette på høy, kjempetøff musikk når jeg trykker publish? Jeg vet ikke enda. Men jeg må gå litt dypere inn i ting, drite i de diskursene som preger tankene våre og være litt mer friiiii.

      Jeg hyller de bloggene som fortsatt er i en fase hvor anonymiteten skaper et større rom. Hold på det. I den fasen utvikler man seg enormt. Men ha i bakhodet at denne vil antakelig ikke vare evig. Klarer man å etablere den anonyme situasjonen som evigvarende er man en kunstner.

  9. MariasMetode sier:

    Dette er da en ÆRE!

    I tillegg er dette et tema som har opptatt meg en stund; dette med anonymitet og bruk av pseudonym.

    Å ha tilgang til og bruke et pseudonym er viktig for å bevare demokratiet inntakt, tenker jeg. På Generalforsamling i dag var det 22 som våget stemme mot ved håndsopprekning. Når lappene ble talt opp, var det 7 til som våget si nei. Vikige bøker er skrevet ved bruk av pseudonym. Å mene at bruk av nick er feigt, og dermed ikke innehar sannhet, legitimitet og etterettelighet, er kunnskapsløst. Å skjelle noen ut og å være usakelig er uansett ufin oppførsel, anonymt eller ei.

    I denne bloggverdenen er jeg ikke lenger anonym, i alle fall ikke for dem jeg har samtalet med over tid. Over tid viser man i cyberspace hvem man «er» i like stor grad som man gjør det på en arbeidsplass, vippende med bena på den høyeste barkrakken eller som forelder til poden. Som Fr. Martinsen og Hjorten sier -vi velger hvilke fasetter av oss selv vi vil vise frem -ingen av dem er løgn, det er deler av oss, alt sammen.

    *neier for Kvinnekongen og går baklengs ut døra*

    • kvinnekongen sier:

      Hei MariasMetode!

      Bare et sprøsmål om tid. Du er en soleklar kvinnekonge. Synes Fr. Martinsen, Beaterast og deg selv er de mest interessante skikkelsen i lys av denne problemstilllingen (hvis det er noen problemstilling) Dere har litt ulik begrunnelse og motivasjon, men samtidig veldig flinke til å holde på premissene som gjør anonymitet til et viktig element for å få opp ytringsfrekvensen og spennende, annerledes innhold.

      Ærverdige majesteter;)

      • MariasMetode sier:

        Jeg blir oppfordret til å legge inn mitt fulle navn fordi det menes at jeg «vil tjene på det».

        Faktisk tror jeg ikke nå at jeg vil skrive annerledes med og uten fullt navn. Den dagen jeg oppdaget at noen foreldre i min datters klasse var fast leser, etter en forsnakkelse fra min yndling.

        Dette førte blant annet til at jeg la ut bilder av meg selv og min frihet til å vrenge sjela ble betraktelig innskrenket.

        Hva tror dere vil være konsekvensene av å legge til navn til bildene?

        • kvinnekongen sier:

          Måtte korrigere min litt ufullstendige kommentar til deg over. Der gikk det litt fort :)

          Hva vil du tjene på det? At folk du ikke kjenner veldig godt vil gå deg i møte med ting du er opptatt av på flere hold? Gjennom mer formelle fora som Legeforeningens Min Side? Din private Facebookside? Pasientene dine vil bemerke ting de vet er relevant for de problemstillingene du er opptatt av?

          Kanskje du ville kunne delta i flere arenaer. Så, ja, i mange tilfeller tror jeg du har mye å tjene på det.

          Og du har den anonyme fasen med som bagasje. Du har kjent på «friheten» og kan kanskje komme tilbake dit, vhvis du finner riktig type urtete og setter på litt Enya. Hehehe. Skjønner?

        • kvinnekongen sier:

          omg. kan ikke tro jeg lenket opp til den videoen fra Kvinnekonger.

  10. Hjorthen sier:

    Flops og jeg er i Oslo fra fredag til søndag, men jeg er redd programmet er så tett at det blir vrient å skvise inn øl med Kvinnekongen denne gangen.

    Jeg får heller love å spandere to stykker neste gang?

    • kvinnekongen sier:

      Nice! Hovedstaden awaites you :) Kysten er fri for denne gang og dere får gjerne spandere tre og fire neste gang, for min del. Skal ikke stå på det:)

  11. femmefataleoslo sier:

    Hei!
    Dette er første gangen jeg er inne på bloggen din! Ønsker å si at jeg synes den virker spennende og interessant, i tillegg til at jeg liker navnet på bloggen :)

    Når det kommer til anonymitet synes jeg det skal være opp til den enkelte. Jeg ville aldri brukt mitt fulle navn på bloggen min, da jeg tror det muligens kan få konsekvenser for meg. Likevel ønsker jeg å formidle min historie usensurert, da jeg nemlig tror det er fler som meg, og jeg tror det hadde vært fint for oss alle om flere av oss kunne stikke sammen :) Normalisering rett og slett.

    Når det er sagt er jeg egentlig en tilhenger av ekthet og sannhet, men jeg føler blogging blir noe litt annet..

    Fortsatt lykke til med bloggen din :)

    • kvinnekongen sier:

      Hei!

      Så gøy med nye fjes. Det håpet jeg på. Ser også ut som om vi har sammenfallende interesser. Skal følge med på bloggen din. Takk for komplimenter til Kvinnekongene! Og la meg bare advare deg: Her fråder det av feminisme. :-P

  12. gaffadronning sier:

    Jeg har også hørt at det er feigt å være anonym. Jeg føler meg ikke det minste feig, jeg føler at det er anynymiteten som gir prosjektet mitt gyldighet.

    Naturligvis kunne jeg blogget løgn og fantasier, men hvor skulle jeg hente driven til et slikt prosjekt? At noen ikke ser det som mulig å ta seriøst fordi jeg er maskert får bli deres sak.

    Jeg har forresten skrevet en post om hvorfor jeg blogger anonymt.

  13. Mine Damerrrr åkk Herrrrarrr… « Marias Metode sier:

    [...] går var jeg Kvinnekonge. En stor -og ikke minst, overraskende, ære. Diskusjonene der inne om anonymitet gjorde at jeg enda [...]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: