Archive for november, 2009

En nødvendig oppføring

november 25, 2009

Litt homohets der
Litt muslimspøk der
En neve seksuell trakassering her og der

Homsene sa i fra på Grønland. les
Pakkisene sa i fra til VG. les
Og hu der dama sa i fra til Mueller. les

Når Bøller går utover sine egne bredder sier Kvinnekonger i fra.
Når Bøller trykker støvelavtrykk i fjeset på andres egenhet, reagerer Kvinnekonger i ren automatikk.

Business as usual.
Nothing to see – move along.

Kvinnekonger viser da litt same-sex-lykke
Kvinnekonger stopper pressen
Kvinnekonger inntar hvileskjæret

De gjør det eneste riktige, får slutt på ondskapen.
Smører fingrene inn med vaselin, lar ringene gli av.
Det burde ikke kreve lange diskusjoner.
Dette burde være rutine, men…

klassiske etterveer må påberegnes:

- Bytter vi ut muslim med svenske i en muslimspøk – da blir det  ikke så ille lenger! (under 140 tegn)
– Hvis en kvinne hadde spurt en mann om å gi henne oralsex, da hadde det liksom vært greit! (under 140 tegn)
– Om man hadde tuppet noen fotballspillere i rompa og ropt Branndet hadde ikke generert overskrifter!

Nei, det med kontekst og sosiale spilleregler informert av sosial marginalisering, det er for viderekommende, eller folk med grunnleggende stø kvinnekongelig magefølelse.

Maren Haugli og Vibecke Sørensen er dagens kvinnekonger!
sammen med mr. gay piknik og Abid Q. Rajas

toys

Jenny Gunnarsson Payne intervjuer Kvinnekongen

november 17, 2009

Dette er et utdrag av et intervju av Jenny Gunnarsson Payne på Grassrootsfeminism. Klikk deg inn og les alt.

The main aim is to continue the search of forgotten Kvinnekonger.

Secondly, I like to throw wrenches in the machinery. Like third-wave feminists I reject essentialism. This produces juxtaposition or an intended paradox when I take aim at worshipping female assets and skills.

grassrootsfeminism.net

At ease :)

november 13, 2009

Den gyldne Q er en kamp mellom landets bloggere om å få bevist en gang for alle hvem som smører skiva si sjøl. Den gyldne Q har funnet sted i Rørebloggen til Esquil og i dag, i kvartfinalen, røk Kvinnekongene ut. Vi er bitre, smålige og ute etter bråk. Om ikke… denne Frøken Makeløs faktisk er like rå som denne mobben av stemmegivere skal ha det til…

..da er det nesten værre…

Antakelig kommer denne madammen til å avsløre sine hemmelige triks før eller senere. Det er kanskje ingen dum idé å henge ut i denne bloggen til Frøken Makeløs for å lære litt (HOST) avsløre alt sammen.

Kvinnekongene kan trøste seg med at vi fikk mange stemmer i poll og i kommentarfelt. Særlig kommentarstemmene er gull, ikke bare fordi de teller dobbelt, men fordi de kommer med magiske krefter…

Kvinnekongen_karikert12

«Kvinnekongen refreshes parts of the brain that other blogs cannot reach»

glis. Dette er jo gull!


Hallo igjen!

november 11, 2009

STEM KVINNEKONGER

STEM KVINNEKONGER I DEN GYLDNE Q. KLIKK HER :-)

Golden boys

november 9, 2009

Mens middelklassen i Sør-Afrika er omringet av heftige sikkerhetsgjerder har den jevne nordmann like store mentale sikkerhetsgjerder. Alt det grumset skal liksom ikke affektere meg og mitt. Norge skal være et foregangsland for kvinnefrigjøring. Vi skal kvotere kvinner til styrer, gi makt til kvinner [latter]… nordmenn er egentlig enige med meg. De tør bare ikke innrømme det. Hvor populære blir dere med dette intervjuet for eksempel?

Intervju med en voldtektsmann i Natt&Dag

«Golden Boys»

Why are you selling dreams of who you wish you could be A prince in all of the magazines
They’d have no words for the man I’ve seen Talk real fast ‘fore they see your face
And would they love you if they knew all the things we know
We’ve got these images We need them to be true
Not ready to believe we’re no more insecure than you

But then there’re girls like me who sit appauled by what we’ve seen
We know the truth about you

Now you’re the prince of all the magazines
That is a dangerous thing
But would they love you if they knew all the things that we know
Those Golden Boys
All a fraud don’t believe their show
Would they love you if they knew all the things that we know Golden Boy life ain’t a video
Place you in these robes and tell you you’re the greatest man.
And you believe and play your cards
Got dealt a winning hand Don’t you get tired of the show ?
The kissin’ ass of all the people that you wanna know When I was young I thought you had it won I saw you on T.V. you made life look fun

But then years go by and people grow I realize it’s all a freak show

Girls like me don’t need no bubblin’ mindstate thrown in my face

The way you goin’ ain’t gonna be no stroll in the sunshine
Can’t turn it back now baby you gone and past that line
So give it on up now
What you gonna do

Koden Shabana Rehman Gaarder

november 8, 2009

meddrilljpeg

Dagens kvinnekonge er kåret av @Valgerd.
Teksten er først publisert 4.11.09 i Valgerds blogg Islam i Norge.

Jeg var i dag og hørte på Shabana Rehman Gaarder fortelle om sin nye bok «Blåveis-min vei ut av volden». Det er første gang jeg fikk anledning til å møte denne kvinnen ansikt til ansikt, og det fascinerte meg. Jeg har i mange år vært svært provosert av hva hun har gjort og skrevet, og virkelig ikke forstått sammenhengen i hennes budskap. Jeg er ikke helt sikker på når det skjedde, men gradvis over en periode siste året, føler jeg at jeg har knekt koden «Shabana Rehman Gaarder». Og det har like mye vært en reise inn i meg selv, som det har vært å faktisk lytte til hva hun sier.

Jeg vokste opp med en pakistansketnisk bestevenninne. Jasmin var annerledes, umåtelig snill og det var svært spennende å få lov å være med hjem til hennes familie. Hun var den første som viste meg Koranen, og som ga meg et innblikk i et vi-samfunn og en familie med ære. At min far var kritisk til vårt vennskap, bidro til min rettferdighetskamp og interesse for antirasistisk arbeide.

Jeg fikk senere venner fra alle verdenshjørner da jeg flyttet til Oslo som 18-åring. Jeg hadde allikevel en forkjærlighet for muslimene, som jeg «kjente» fra før. Det var spennende å bli kjent med nye mennesker og spesielt lære om kulturelle forskjeller og likheter. Jeg følte meg alltid mer hjemme blant mennesker med vi-samfunn bakgrunn, fremfor den norske jeg-samfunns etikken. Var jeg ensom, syk, eller hadde behov for hjelp, var det alltid muslimene som stilte opp, før de norske. Takhøyden var større og toleransen videre. Jeg tenkte aldri over om det var religiøs tro eller kulturell bakgrunn som gjorde at disse menneskene var varmere, men jeg trivdes godt og følte meg ivaretatt.

Jeg husker ikke helt når jeg hørte om Shabana Rehman Gaarder første gang, men jeg husker godt at jeg var sjokkert. Hun passet ikke inn i min stereotype oppfatning av pakistanske eller muslimske jenter. Hun passet heller ikke inn i min stereotype oppfatning av norsketniske jenter. Jeg forsto meg ikke på den dama, og det gjorde nok ikke så mange andre heller. Jeg så at media slo opp stort, men enda større var diskusjonene utenfor media. På caféer, blant venner, spesielt blant pakistansketniske. Alt fra taxisjåfører til arbeidskollegaer syns den dama var «klin gææl’n».

Jeg forsto aldri at hun turte. Var det noe jeg hadde fått med meg var det den patriarkalske æreskulturen som står sterkt i det norsk-pakistanske miljøet, og kvinner er familiens ære. Var hun ikke redd for å miste kontakt med sin familie? Var hun ikke redd for å bli utstøtt av det pakistanske miljøet? For å bli drept?

Først nå forstår jeg at hun ikke hadde noe valg. Enten forsvinne i det kulturelle dragsuget og utslette seg selv, eller å ta opp kampen. Trusler om vold og drap er kanskje ikke så skummelt lenger, når man er hyppig eksponert for det, og når kampen for selvet blir en kamp for å overleve – som kvinne og menneske? Når de som skulle ha tatt kampen ikke gjorde det, og man må starte sin egen én persons gerilja med satire som våpen?

Provokasjonene kom på løpende bånd; hun løftet Mullah Krekar!, hun kysset Valgerd Svarstad Haugland!, hun viste rompa (jeg kjenner verken kvinner eller menn som har for vane å uttrykke seg på denne måten)!, hun kledde av seg og vanæret flagget som kroppsmaling, hun gjorde satire av islam i sine standupshow og hun tente nesten på Koranen for å vise bøkenes makt. Hun skriver stadige kraftsalver i avisene, og driver kulturell og religiøs komedie/satire.

Jeg har ikke ord. Jeg har aldri møtt noen som har sagt, gjort eller tenkt i de baner. Jeg trodde dama var splitter pine gal, og syns det var trist at ingen beskyttet henne fra seg selv. Jeg støttet ikke, men forstod de reaksjonene dette vekte i det norsk-pakistanske miljøet, og kunne ikke for mitt bare vel fatte at hun ikke ga seg. Når var nok nok for Shabana Rehman Gaarder?

Jeg må innrømme at jeg ikke likte henne da.
Jeg må innrømme at jeg ble svært provosert av hennes stunt.
Jeg må innrømme at jeg håpet hun skulle bli godt gift, og komme seg vekk fra offentlighetens lys og slutte å påføre flere mennesker skam og bekymringer. Helst med en pakistaner selvfølgelig, som ville «forstå» henne, og gi henne det hun trengte.

I dag har jeg et helt annet bilde. Jeg tror det var under tvprogrammet «Ansikt til ansikt» der fotograf Morten Krogvold gjorde et portrettintervju samtidig som han fotograferte, at jeg begynte å forstå at jeg hadde et totalt vrangbilde av Shabana Rehman Gaarder. Jeg hadde jo ikke forstått budskapet hennes!
Hun var ingen ramp!

Jeg så noe annet i øynene hennes, da jeg fikk lov å bli kjent med en kvinne som ikke provoserte for en gangs skyld. Jeg så sjenanse og sårbarhet, jeg så kvinnelighet, humor, styrke, livskraft, glede, selvironi, overlevelsesinstinkt, toleranse, aksept og jeg hørte at dama var lynende intelligent og hadde stor empati. Hvorfor hadde jeg ikke sett dette før? Jeg tror ikke media hadde gjort plass til personen Shabana, og jeg vet ikke om hun selv hadde forsøkt det heller. Jeg hadde ikke forstått at Shabana Rehman Gaarder ville bli sett som en hvilken som helst annen nordmann – og hørt for sitt eget budskap. Som så mange andre trodde jeg at hun var «en pakistansk kvinne som ville bli norsk». Og jeg syns hun tok i for hard, og mislykkedes totalt.

Nå tror jeg det var jeg som mislykkedes, i å forstå henne.

Jeg tror ikke hun var en talsperson for pakistanske kvinner i Norge, jeg tror hun er en talskvinne for seg selv. Jeg tror hun bruker det sterkeste våpenet vesten har, til å slå ned på ukultur, overgrep og urettferdighet – nemlig ordets makt og satiren i standupbransjen. Jeg forstod ikke det før. Jeg forsto ikke linken mellom humorist og spaltist, jeg så ingen andre standup komikere som gjorde noe lignende. Jeg trodde vel som folk flest, at humor og standup var frekk moro og en god latter i øyeblikkets nytelse.

Aldri hadde jeg forstått at standup var et våpen som ga makt. Ingen vet hva komikere kan finne på å si, og de blir litt untouchable. Ingen liker å bli hengt ut, gjort narr av, og fremfor alt ingen liker å bli ledd av. Kanskje har noen bedre selvironi enn andre, og kan tåle det. Å ta inn at satiren kan være intellektuelt utfordrende, ved å smake på at noen går voldsomt over streken. Men det har også en høy pris. Folk blir såret, støtt og fornærmet. Religiøs satire er eksplosivt, spesielt når det gjelder islam.

Jeg skal helt ærlig si at jeg har blitt veldig såret av vitser som «Jeg kommer aldri til å bli en god muslimsk kone, det er lenge siden jeg var ni år.» Ikke syns jeg det er spesielt morsomt, og jeg gråter innvendig når vår troens-mor Aisha r.a., profetens kone, blir latterliggjort.
Men jeg forstår at det må sterke virkemidler til, for å skape nytenkning. For å skape debatt, for å tøye en altfor trang grense. Særlig når den grensa har fungert som en tvangstrøye for altfor mange, særlig kvinner.

Jeg påstår hardnakket at det foregår mye kulturelt misbruk i religionens navn, og at skjønnheten med islam, kjennes av alt for få. Og med de fakta på bordet, forstår jeg nå standup og satirens effekt.

På mange måter er jeg selv Shabana Rehman Gaarders motsats. Jeg er etnisk norsk konvertitt til islam, jeg har vokst opp i frihet, og hatt rett til å ta mine egne valg hele livet. Jeg har ikke trengt å kjempe for å få lov til å leve et vanlig liv, eller å gå igjennom de faser som all annen ungdom gjør. Å være norsk, likestilt og akseptert, lå på et sølvfat for meg. Det burde det gjort for alle nordmenn, uansett bakgrunn. Det lå absolutt ikke på noe fat for Shabana Rehman Gaarder. Hun har måttet sloss for de største selvfølgeligheter, som f.eks å få gå i fred på gata uten å bli mobbet eller kontrollert av mennesker som mener å ha en rett til å vurdere andres oppførsel eller handlinger. 

Jeg har ikke trengt å sloss, og jeg tør heller ikke provosere og utfordre på samme måten. Jeg våger ikke engang å stå frem med fullt navn og bilde i min blogg, fordi jeg vet hva uenige mennesker med oppblåst ego er i stand til å sette i gang.

Det er derfor jeg lærer mye om meg selv, i møtet med denne kvinnen. Som da hun skrev på sin twittervegg at taxisjåfører plager henne med islamsk morallære. Min første tanke var at «jo, det er jo viktig å minne frafalne muslimer på sannhetens vei og være en vennlig veileder». Min andre tanke var at «herre min, vi kan da ikke ha en drosjenæring som fungerer som et religiøst politi!». Hun får meg til å tenke, og utfordre mine egne tanker og «sannheter».

Boka «Blåveis- min vei ut av volden» har betydd veldig mye for meg. Jeg har selv opplevd å ha et kjærlighetsforhold som var usunt, og hennes velvalgte ord, slo meg midt i magen, så tårene sprutet. Først og fremst har boka hjulpet med å se håp, og frata meg skammen. Om veien tilbake – til å finne seg selv igjen. En som stakk fra islam og en som kom frivillig til islam – har allikevel et bånd; vi er sterke, norske kvinner som elsker, og som vil elske igjen. Som er glad i livet og oss selv. Som verdsetter frihet og menneskeverd, ytringsfrihet, demokrati og fred. Som er glad i fedrelandet vårt. Plutselig ble Shabana Rehman Gaarder en søster i mine øyne. En med-kvinne som ga meg en hånd å holde i, når jeg ikke så lyset i tunnelen selv.

Ironisk nok skulle kvinnen som jeg trodde talte mine verdier i mot, bli den som hjalp meg på rett kjøl igjen. Og vise meg at jeg ikke hadde forstått hennes budskap over hodet.

Vi trenger en feministisk og antirasistisk vaktbikkje – som nasjon og enkeltindivid, trenger vi Shabana Rehman Gaarder og hennes arbeide. For det er det som har gått opp for meg, da jeg knakk koden. Hun er på jobb og hun har en misjon. Og jeg tipper at hun er en helt annet person privat, og jeg er lei meg for at jeg brukte så mange år på å fordøye hennes budskap. Om femti år kommer vi alle til å kunne se effekten av hennes kunstneriske uttrykk, og kanskje forstå hvilken enorm innvirkning den har hatt på den kulturelle og religiøse debatten i Norge.

Selv om jeg har blitt djupt såra og vonbroten mang en gang,  er DU bare flott! Takk!

Shabana_280

Shabana er dagens kvinnekonge!

På mange måter er jeg selv Shabana Rehman Gaarders motsats. Jeg er etnisk norsk konvertitt til islam, jeg har vokst opp i frihet, og hatt rett til å ta mine egne valg hele livet. Jeg har ikke trengt å kjempe for å få lov til å leve et vanlig liv, eller å gå igjennom de faser som all annen ungdom gjør. Å være norsk, likestilt og akseptert, lå på et sølvfat for meg. Det burde det gjort for alle nordmenn, uansett bakgrunn. Det lå absolutt ikke på noe fat for Shabana Rehman Gaarder. Hun har måttet sloss for de største selvfølgeligheter, som f.eks å få gå i fred på gata uten å bli mobbet eller kontrollert av mennesker som mener å ha en rett til å vurdere andres oppførsel eller handlinger. Jeg har ikke trengt å sloss, og jeg tør heller ikke provosere og utfordre på samme måten. Jeg våger ikke engang å stå frem med fullt navn og bilde i min blogg, fordi jeg vet hva uenige mennesker med oppblåst ego er i stand til å sette i gang.Det er derfor jeg lærer mye om meg selv, i møtet med denne kvinnen. Som da hun skrev på sin twittervegg at taxisjåfører plager henne med islamsk morallære. Min første tanke var at «jo, det er jo viktig å minne frafalne muslimer på sannhetens vei og være en vennlig veileder». Min andre tanke var at «herre min, vi kan da ikke ha en drosjenæring som fungerer som et religiøst politi!». Hun får meg til å tenke, og utfordre mine egne tanker og «sannheter».

Utsikt fra Blokk Z

november 6, 2009

Noen ganger opplever man at en ser den store sammenhengen, eller iallfall at man tror man har sett den. Et litte kikk inn i nøkkelhullet om ikke annet. Det kan være at en i et øyeblikks klarhet forstår hva som har formet en og gjort deg til hva du er, eller at du ser hvordan noe eller noen har hatt stor innflytelse på samfunnet og samfunnsutviklingen.

Anne-Cath Vestly

Anne-Cath Vestly er nok et bevis for at kvinnekonger kommer i alle former og farger. Copyright: Elin Prøysen

Denne høsten og tidlig vinter
har vært en kontinuerlig
oppdagelse
av slike sammenhenger.
Jeg har begynt å lese Anne-Cath vestly sine bøker for ungene mine. Ei jente på nesten seks og en gutt på nesten fire. Først serien om Knerten, og nå har vi akkurat begynt på Aurora-bøkene.

Og det er så utrolig snedig; Jeg husker jo alle historiene fra da jeg selv ble lest for, da jeg var 6-7 år, om alt det morsomme, skumle og artige de opplever, Knerten og Lillebror, Aurora og Sokrates, men det som står så tydelig frem nå, og som jeg aldri har tenkt over, er det tydelige og stødige kjønnsperspektivet i bøkene. Både Knerten- og Aurora-bøkene er skrevet i samme tidsrom, fra ca midten av 60-tallet til midten av 70-tallet (det kom noen Knerten-bøker fra ca 1998 også, men de har jeg ikke lest).

Den første Aurora-boka, «Aurora i blokk Z»,  ville, selv i dag (innbiller jeg meg), fremstilt en uvanlig familie. Her snakker vi en pappa og mamma med to barn, der mamma er jurist, kjører bilen til jobb hver dag, kommer hjem på ettermiddagen, får servert middag og kviler middag. Hun mangler bare tenne seg en pipe til kaffen så er hun….. stereotypien på en familiemann. Pappaen til Aurora er doktorgradsstudent og hjemmeværende husfar som steller alt i heimen, fra frokost og matpakker til middag, bleievask, babystell og alt det andre en husfar må gjøre. Gjennom hele den første boka får vi se pappaens prøvelser med alle de andre beboerne i blokk Z som ikke forstår at det går fint an for en pappa å stelle heime (selv om denne pappaen har kronisk angst for store maskiner, det være seg vaskemaskiner eller kaffekverna i butikken). Både Aurora og pappaen hennes får flere ganger høre hvor fælt de må ha det som ikke har noen som steller hjemme hos seg, men tvertimot har en mamma som bare flyr på jobb hele tiden. Her det forøvrig litt interessant å merke seg at all kritikk mot mammaen til aurora, er uttrykt fra andre kvinner i boka. Ikke fra menn. Kjenner jeg er usikker på om man kan tillegge det noen betydning.

Tilbake til kjønnsperspektivet. Jeg kan ikke annet enn å undres over det faktum at jeg nå som 36-åring umiddelbart ser kjønnsperspektivet i historiene til Anne-Cath Vestly, og det får meg til å undres enda mer: Akkurat når var det jeg begynte å lese slike historier med «kjønnsbrillene» på? Jeg vet at de ikke var tilstede da jeg var sju år (ikke som jeg kan huske iallfall). Jeg ser det samme hos mine barn nå. De er ikke opptatt overhodet over at mammaen er på jobb eller at

pappaen steller hjemme. De er opptatt av andre ting. Som hvorfor bilen til mammaen er blå. Hvorfor blokka de bor i heter «Z». Slike ting.

Jeg er overbevist om at Anne-Cath Vestly sine fortellinger om oppvekst på 50, 60 og 70-tallet må ha bidratt stort til å forme det samfunnet vi lever i nå. Og det er jeg glad for.

Da jeg var 7 år, ønsket jeg at jeg bodde i tiende etasje, blokk Z. I leiligheten ved siden av Aurora.

Anne-Cath. Vestly og Aurora
…er dagens kvinnekonger.

Skrevet av @einjen

Hei!

november 3, 2009

Eskild rørerAkkurat nå kjemper kvinnekonger en ærefull kamp om den gyldne Q. Dersom du dumper innom Kvinnekonger i dag, så følg linken og gjør din innsats for å bringe de gamle kvinnelige heltene opp og fram i lyset.

Esquil rører


Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.