Ani Difranco

by

science chases money
money chases its tail
and the best minds of my generation
can’t make bail
but the bacteria are coming to take us down
that’s my prediction
it’s the answer to this culture
of the quik fix prescription

-Ani DiFranco

Vaarloek har talt høyt og klart en god stund om Ani Difranco som klar kvinnekonge. I lang tid har jeg skjønt at hun har hatt rett. Ani DeFranco er en kvinnekonge, en livskunstner med et ærlig og eget uttrykk.

Regn i en støvete verden?

Om sant skal sies hadde jeg ikke hørt om henne, før hun dukket opp her i Kvinnekongedømmet. Så jeg måtte kvitre for å få noen hete tips til hvordan jeg kunne forsøke meg på noen tilnærminger.

Hjorthen pekte til denne og sa: «DiFranco er ivaffal kvinnekonge god som noen».

Syltegeek og Ani nynnet i samme sekund ‘Here For Now’.

Vaarloeks ‘Hei Kvinnekonge!’ ga meg fart i seilene. Så nå vil jeg vite hva jeg har gått glipp av! Og via Vaarloek fikk jeg vite om en fersk masteroppgave fra landets mest loka universiteter (Bergen). Konklusjonen på stående fot: DiFranco er tilstede. Vi har oppnådd kontakt.

Masteroppgaven er drivende god. Nan-Alice Espeseth er en mastermester: «Face up and sing»: Nonconformity, Bisexual Consciousness and Transversity in the work of Ani DiFranco. Universitetet i Bergen, 2008.

Ani Difranco kartlegges i løpet av 199 sider. I første kapittel får vi blandt annet se hvordan uavhengighetserklæringen, Walt Whitman og Bob Dylan m. fl. bryter med det konforme samfunnet. DiFranco tillates stadige uttrop og finter på det som tidligere er sagt og gjort. Ja. Det finnes en tradisjon i Amerika for nonkonformativitet. Men Ani kan få deg til å banne på at ingen har hørt din versjon enda. Kanskje det er på tide. God stemning. For sentralt i DiFrancos artistiske budskap er helt tydelig det nonkonformative. Det kommer på en måte naturlig med merkelappene feminist, biseksuell, artist og så videre. Det er morsomt å lese Espeseths masteroppgave som vier så mye plass til evaluering av nonkonformativitet, med Ani DiFranco som landemerke.

Du kjenner sikkert det buddhistiske ordtaket ‘Hvis du ser Buddha, drep Buddhaen’? Det handler om paradokset _hvordan lære bort nonkonformativitet når en selv er en ‘nonkonformativ’ rollemodell, hvis essens andre vil forsøke å etterape_. Espeseths analyse inneholder interessant nok betraktninger om nettopp dette. Hun løfter frem DiFrancos måte å se Amerika som en prosess, hvor drivfjæren strekker seg helt tilbake til denne klassiske oppfordringen:

«As the Declaration of Independence from 1776 clearly states:

… whenever any Form of Government becomes destructive of these ends [Life, Liberty and the pursuit of Happiness], it is the Right of the People to alter or abolish it, and to institute a new Government, laying its foundation on such principles and organizing its power in such form, as to them shall seem most likely to effect their Safety and Happiness.

… it is their right, it is their duty, to throw off such Government, and to provide new Guards for their future Security” (“The Declaration of Independence” The Essential America. A25).

Ja, dette er temmelige eksplosive saker. Litt latskap kan føre til at Espeseths DiFranco leses kun som en bar fortsettelse av motstand til den normative tradisjonen, men da går man glipp av selvrefleksiviteten. Aktøren. Og hvordan Ani DiFranco til tross for å se til idealer og rollemodeller med nødvenighet skjærer ut sin egen identitet. Fordi ingen andre innehar akkurat hennes romlighet. Og hun kan ikke ta i en ting uten å tilføre litt av sitt eget. Hun kan ikke ta i en ting, uten å gjøre det til sitt.

50-tallets amerikanske konformitet kunne vel ikke være et bedre bakteppe for Beatgenerasjonens uttrykk og dette skildrer Espeseth på en forbilledlig måte. Relevante størrelser blir skisset opp på samme måte, men DiFranco blir altså aldri beskrevet som en passiv størrelse til overleveringene disse representerer. DiFranco kommer til orde og redefinerer innholdet med sin egen situering og sitt eget engasjement, gjennom sine ytringer. Espeseth innrømmer likegjerne DiFranco ‘transversal power’.

«Reynolds and Fitzpatrick call the deviation from social structures ‘transversal power’ which they suggests “induces people to transversally cut across the striated, organized space of subjectivity – of all subjective territory – and enter the disorganized yet smoothly infinite space of ‘transversality’”

Jeg vil si ‘transversal power’ ligger tett opp til det vi samfunnsgeografere kaller ‘thirdspace‘. Thirdspace, et uttrykk Ed Soja har slått mynt av. Med utgangspunkt i erkjennelsen av at alle virkelige hendelser er romlige, rettes blikket mot det polymorfiske rom. Er du med?

Vi er altså romlige. Du konstituerer rommet omkring deg, samtidig som rommet konstituerer din romlighet. Ditt kjønn. Din klasse. Din etnisitet. Dine papirer. Du betyr noe og tilfører rommet rundt deg din symbolske verdi. Både mentalt. Og fysisk. Du tilfører derfor dine vante omgivelser for eksempel stabilitet og en forventet adferd, naturlighet, lovlydighet (om jeg ikke tar helt feil :)). I Indias slum ville alt dette vært snudd på hodet, dersom du som leser dette for eksempel er en skandinavier med 10.2% rettighetsfestede feriepenger. I hjemmet ditt har du eierskap. På jobben er du eid. Enkelt sagt. For i noen jobber kan du bestemme mer over deg selv og noen ganger kan din romlighet innebære at du disponerer, definerer og strukturerer andre. Til og med i våre drømmer befinner vi oss i romlige situasjoner. Likeså når vi beveger oss i den elektroniske verden opererer vi med sites, handshakes, grenseoppganger, mitt og ditt og zoner og infrastruktur. Klasseskillene eksisterer likefullt i disse rommene som i den fysiske verden. Hvordan reproduserer vi disse malmekanismene så gjennomført i nyoppdagede land?

Vår romlighet er i stor grad preget av binære motsetninger (fysisk/mental, normal/abnormal, heterofil/homofil). Vi benytter kontekstuelle motsetningene like naturlig som en b-girl tråkker ned i shelltoes. Denne dualismen reduserer mulighetene våre for utvikling. Men dersom vi tar opp kampen mot reduksjonismen hva finner vi da? Jo, slike steder, thirdspaces, transversal power og thirding-as-othering, trialectics. Det er mellomstasjonene. Disse fungerer på tross av fraværende predefinerte funksjoner og tilhørighet, eierskap og normativitet. Ani DiFranco ønsker å invitere benkslitere opp på scenen. For å delta og for å tilføre.

Oslo City nevnes ofte som et suksessfullt eksempel på et thirdspace. Kan du tenke deg hvorfor? Ani DiFranco praktiserer ‘thirdspatiality’, er min tilførelse til Espetseth. Og dét (til ære for Vaarloek og litt fordi jeg elsker apostrofen selv) er en konsekvens av hennes ‘transversal power’ som Espeseth henter opp. Og vi feminister vil ha spesiell nytte av å utforske disse thirdspacelokalitetene. For selv om alle kvinner rammes fysisk og mentalt av patriarkate strukturer, så er vi spredd både horisontalt og vertikalt i strukturelle nett. Dette har gjort oss fragmentert og svake. Hvilke kvinnebevegelser har vi som strekker seg vertikalt gjennom klassestrukturene? Litt sterkere knytninger kan vi tross alt si at vi har klart å opprette horisontalt. Men vi trenger thirdspaces. Både mentale og fysiske. Men hva er et thirdspace? Kan det være noe så enkelt som et velformulert slagord? Et slagord som har bred appell? Som ikke kun har med solidaritet å gjøre, men et slagord som mobiliserer felles erkjennelse? Eller hva med helsestasjonene?

Selvsagt har en truthseeker som Difranco blitt betegnet som sinnafemnist. Som sinna.jente.med.gitar. Jau, jau magasjau. En skal vel helst smile tvetydig og løfte brystene mot himmelen om en skulle finne på å si noe som dette:

why we all gotta look/why we all gotta act the same/i say if you’re born a lion/don’t bother trying to act tame

eller dette:

my father, he told me the story/and it was true/for his time//but now the story’s different/maybe i should tell him mine

Hun gjør det. Hun smiler tvetydig og kjører på med ganske mye deilighet, for hun er deilig.

Ms. Magazine må jo også ha fått med seg dette. Men de valgte ved ett tilfelle en omstendig analyse av DiFrancos økonomiske seiersgang. For hun drar inn døde presidenter, denne DiFrancojenta. Difranco korrigerte øyensynelig Ms. Magasine på denne måten.

I have indeed sold enough records to open a small office on the half-abandoned main street in the dilapidated urban center of my hometown, Buffalo, N.Y. I am able to hire 15 or so folks to run and constantly reinvent the place while I drive around and play music for people. I am able to give stimulating business to local printers and manufacturers and to employ the services of independent distributors, promoters, booking agents and publicists. I was able to quit my day job and devote myself to what I love.

(…)

Thanks for including me, Ms., really. But just promise me one thing; if I drop dead tomorrow, tell me my grave stone won’t read:

ani d.
CEO.

Please let it read:

songwriter
musicmaker
storyteller
freak.

— Ani DiFranco

Men på Spotify er hun ikke. Stemmer. Det ble jeg også fortalt. Men hun er litt sånn Village people. Det er fint det.

Wait..I love this city
this state
this country

It’s too large
and who’s ever in charge
they better take the elevator down
and put more than change in our cup
or else we are coming up

Spoken word. Og endelig er kvinnen min egen. For en kvinne må jo eies for å kunne takles. Og min inngangsbillett var de siste ordne i ‘Coming up’. ‘Coming up’ passer nemlig perfekt sammen med en annen liten sak jeg ikke kan glemme:

Skypeople and Streetpeople

«There were the Street people and there were the Airpeople.

Airpeople levitated like fakirs. Large portions of their day were spent waiting for, and travelling in, the elevators that were as fundamental to the middle class culture of New York as gondols had been to Venice in the Renaissance. It was the big distinction – to be able to press a button and take wing to your apartment. It didn’t matter that you lived on the sixth, the 16th or 60th floor: access to the elevator was proof that your life had buoyancy that was needed to stay afloat in a city were the ground was seen as the realm of failure and menace… Their New York consisted of a series of high-altitude interiors, each one guarded, triple-locked, electronically surveilled. They kept in touch by flying from one interior to the next, like sociable gulls swooping from ciff to cliff. For them, the old New York of streets, squares, neighbourhoods, was rapidly turning into a vague and distant memory. It was the place were TV thrillers were filmed. It was were the Street people lived… Places like Brooklyn and the Bronx were as remote as Beirut and Teheran. Nobody went there. The subway system was only a ugly rumor. At present the two cities were held together, one on top of the other, by the slender umbilical of the elevator.»

-Jonathan Raban 1990, 80-4 (aldri belemret med betegnelsen sinna.jente.med.gitar.)

ani difranco2

Forskeren sier at DiFranco er betydningsfull. Jeg sier at Ani DiFranco er dagens kvinnekonge! Så jeg anbefaler å søke opp denne oppgaven, printe ut og lese litt hver morgen til deilig, deilig filterkaffe. Jeg skal summere kapitlene så veien blir kortere:

Chapter 1: Ani DiFranco in Context: The Continuum of American Non-Conformity
(featuring: Ralph Waldo Emerson, Walt Whitman, The Beat Generation, Ginsberg, Bob Dylan, Woody Guthrie, Utah Phillips, Ammon Hennacy)

Chapter 2: Feminism and Sexuality: The Third Wave and Bisexual Consciousness
(The Third Wave, DiFranco’s Stories, The Bisexual Consciousness)

Chapter 3: Transversity
Location and Subject Territory, Transversity and Extended Democracy

Og ja. Jeg siterer en bit av konklusjonen som ga en gammel samfunnsgeograf gåsehud (mitt fag er best og tupac er den beste rapperen, send meg en sigg og litt urtete, nå.):

It is important for individuals of all vertical and horizontal positions of all societies around the world to realize that we share the same space; that we are all citizens of larger geographical and temporal location and we inhabit particular subjective territories within this location that do not necessarily coincide, yet are parts of a whole. Transversity is a constructive tool to induce respect and dialogue between differently situated individuals and groups of individuals and it is a crucial tool in the evolution of human consciousness. DiFranco has shown that she inhabits transversal power as she has throughout her life applied anamnesis, imagination and association in her petit récits to comment on and resist the socialclimate of her location in her lyrics as well as to the choices she has made in her life.

Herregud. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Men det kan faktisk Vårløk. Så ikke kom og fortell meg at du har lest alt dette, uten å klikke her:

vaarloek

2 kommentar to “Ani Difranco”

  1. vaarloek Says:

    jeg må få lest den masteren iløpet av sommeren, altså! :)

  2. Kvinnekongen Says:

    Det skulle vært RSS tjeneste i universitetens masterdatabaser. Det er jo det beste formatet :-D

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: