Marilyn French

by

marilyn-french2Jeg leste bøkene hennes for første gang mens jeg gikk på ungdomsskolen, det siste året, tror jeg. Jeg fant alle bøkene i mammas bokhyller. ‘Det blødende hjerte’, ‘Womans room’ og ‘Sin mors datter’, ble viktige leseopplevelser for meg.

Da jeg lukket permen til ‘Krigen mot kvinnene’, hadde jeg regelrett kjærlighetssorg og var ikke på talefot med verden på et par år faktisk. Den gjorde et så enormt inntrykk at det føltes som om blodet i årene mine var frosset til is. Tenåring vet du.

Jeg prakket den på en feministvenninne for noen måneder siden og spurte om hun kunne lese den med nye øyne. Hun kunne rapportere at tenåringskruttet kan ha hjulpet sjokkopplevelsen til større høyder, enn normale omstendigheter ville gjort. Og dessuten at feministisk analyse, har utviklet seg de siste tredve årene. ‘Krigen mot kvinnene’ har jo likevel alt. Maktanalyse og religionsanalyse, den tar for seg kvinneundertrykking på alle skaler: i hjemmet, arbeidsplassen og institusjonell undertrykking. Den tar for seg lemlestelse og nedgradering av kvinnekroppen på et globalt nivå. Den ser på ulike typer ‘hatecrimes’ ut i fra omfattende statistikk, som vi i dag ikke ser like nøye på. Det som gjør boken til en grøsser og livslystsluker er likevel den omfattende dokumentasjonen som viser en global mannsforrakt for den kvinnelige seksualiteten. Jeg kommer ikke til å lese den igjen. En gang holder.

‘Sin mors datter’ deriomt. Den elsker jeg. Jeg leser den med jevne mellomrom. Og jeg leste den sist i 2003 rett før jeg skulle til New York på ferie. Og bedre utgangspunkt kan man ikke ha for å besøke nye steder. Man kjenner gatene, alle stedsnavnene, kvinnene som har bodd der i tre generasjoner, hvordan de fikk matbudsjettet til å holde, hvor de vasket sengetøyet, kvinnenes vandring fra hjemmene, over brua og inn til Manhatten også Verden, hvor de blir bemaktet til å skrive sin egen skjebene. ‘Sin mors datter’ skildrer hvordan kvinner har lært seg å manøvrere i gamle forventninger, gammel historie og samtidens stillingsbeskrivelse – og muligheten til å nærme seg det tause – gjennom morslinjen.

Takk, French, for kunnskapen, kompromissløsheten og styrken.

Her har jeg nevnt French før:

http://kvinnekonge.wordpress.com/2008/05/03/marilyn-french/
http://kvinnekonge.wordpress.com/2008/09/18/simone-de-beauvoir/

About these ads

12 kommentar to “Marilyn French”

  1. ~SerendipityCat~ Says:

    …og takk for at du skrev dette. Jeg har ikke lest noe av French før *skamme seg*, men hopper rett inn på Bokkilden nå.

  2. kvinnekongen Says:

    Hei!

    Ikke noe å skamme seg over, men noe å kose seg med til sommeren!

  3. taxigudrun Says:

    Vemodig at Marilyn French er død. Men lurer litt på om hvordan jeg vil oppfatte bøkene hennes i dag – tok frem Det blødende hjerte for et par år siden – inntrykket var først og fremst at den var litt kjedelig. Uansett: Hun har hatt en stor betydning som vekker og ikon.

    • kvinnekongen Says:

      Hei!

      Ja, det er jo vemodig. Hun var et ikon og hun har satt ord på veldig mye som er vanskelig å få tak på. Mange vil sikkert hevde at mye av dette er datert. Noen ganger tenker jeg det selv også. Særlig når feministisk analyse skinner igjennom som slik den så ut på 70-tallet i det skjønnlitterære. Det er jo en utfordring å skrive skjønnlitterært, samtidig som man utvikler ny kunnskap. (jf: Kielos Voldtekt og romantik )’Sin mors datter’ funker for meg fortsatt. Den sitter. Jeg legger merke til nye ting for hver gjennomlesing. Det har mye med generasjonsperspektivet å gjøre.

  4. Beate Says:

    Jeg har ikke turt å ta opp bøkene hennes igjen – jeg startet vel også på ungdomsskolen, tror jeg.

    Men sin Mors datter har spesielt en passasje jeg kommer tilbake til gang på gang – den gamle dama som er så utrolig hyggelig og vennlig – som viser seg å være en stor rasist.

    Denne dobbeltheten som vi vel alle har i oss gjorde et enormt inntrykk på meg, husker jeg, det var kanskje første gang jeg så den så tydelig.

  5. kvinnekongen Says:

    Beate!

    Jeg måtte bla opp i boken. Pane Nowak. Herlighet. En kvinne av den gode gamle sorten. Hun bor i første etasje og har et helt liv i tjeneste for andre bak seg. Hun bor alene fordi hun aldri fikk en datter, kun fem sønner. De ringer ikke engang på fødselsdagen hennes. Antakelig vet de ikke engang at hun ikke alltid har vært.

    Også får hun rollen som en kjærlig babushka for Stacy og hennes barn. Hun blir uunværlig. ….Hun lærer de små englene ord som ‘nigger’ og ‘jødetamp’. Et uttrykk for Pane sitt hat som har ulmet fra den tiden hun tjenestegjorde for en jødisk familie hvor hun måtte slikke tallerknene for restemat. Panes rasisme er hennes eneste form for selvhevdelse gjennom alle år.

    Stacy setter Pane på plass. Hun påpeker alt det ulogiske i hennes rasistiske syn. (Dr. Relling kommer vanligvis sent til vanlige folk. Til kvinnekongen dagen etterpå) I retrospekt innser Stacy at hun har ranet Pane for siste rest av lykke, tilhørighet og posisjon. Pane har ingen definisjonsmakt lenger og Stacys overtramp vil føre til at Pane fra nå av vil være en tjener og ikke en helgen i forhold til familien ovenpå.

  6. Beate Says:

    Det var mye mer enn jeg husket. Og sterkere.

    Hva burde hun gjort?

  7. kvinnekongen Says:

    Nei, hva skulle hun ha gjort? Jeg ville gjort det samme som Stacy. Den samme «feilen». Det ville vært grusomt.

    Kunne hun holdt kjeft? Nei, hun måtte jo foreta seg noe. Hun har jo rett til å beskytte barna sine i det minste. Men det kunne hun kanskje ha gjort ved å fortelle dem, det hun fortalte Pane. Kunne det vært en lærerik erfaring for barna? Ville det være å skyve for mye ansvar over på ungene? Kanskje barna da ville komme i kryssild?

    Og hva med Pane? Hvorfor ‘fortjener’ hun å være i fred med de rasistiske synspunktene? Hvorfor skal det være lov å trampe på de under deg, bare fordi man befinner seg i det nederste sjiktet av anerkjennelse og status, selv?

  8. Beate Says:

    Om Pane blir totalt «knekket» av å få høre at det hun sier er feil – er det og ikke et valg hun må stå inne for selv? Hun kan reise seg på nytt – historien hennes slutter jo ikke der? «Tar man livsløgnen fra et menneske så tar de lykken fra dem med det samme» det er jo ikke en endelig sannhet det?

    Men samtidig viser det jo at man skal trå varsomt. Man må trå varsomt.

    Så er man Stacy bør man tenke igjennom hvordan og være sikker på hvorfor at man vil gjøre noe slikt. Er man Pane så har man også et ansvar for å stoppe opp – og ikke la verden gå under om man opplever at man er nederst på hakkestigen, og ikke lenger får sparke fra seg uten å vite at det er det man gjør.

  9. Fernanda (Fer) Says:

    Hi, Kvinne, how are you?
    I have received from an ONG from Canada a very interesting film about Ethiopia and the death of women that did not wanna be mother in that time. It’s May now, and the world is celebrating the Mother’s Day…but this film shows how idiot it is when you don’t give a chance for choose…well, I let the link here, for you (if you want):

    http://www.notyetrain.org/

    Not Yet Rain is another ONG (but I think that this one is from Afrika)

    Thanks.
    beijos
    Fer

  10. kvinnekongen Says:

    Beate, dette er jo rett og slett sinnsykt interessant.

    “Tar man livsløgnen fra et menneske så tar de lykken fra dem med det samme” det er jo ikke en endelig sannhet det?

    Jeg er helt enig. Pliktetikken blir ofte uglesett fordi den er så dogmatisk og unyansert. Men man vil jo at verden skal gå fremover. Og det krever jo at alle fra tid til annen må gå i seg selv og det krever en klype sannhet og konfrontasjon.

    Relasjonen mellom Stace og Pane er jo ikke nødvendigvis sementert med dette. Enig. Men det er vanskelig å se veien ut av det også. Stacy er jo nå en av de andre. Bossene. Mannen. Det eneste Pane har å byttet bort (i maktsammenheng) er hennes huslige og omsorgsmessige tjenester. Hennes overlevelsesmekanismer er ingenting verdt for ungene. De er unyanserte og skadelige.

    Pane har derfor etter dette liten eksistensiell overførbarhetsverdi. Hun må forandre hvem hun er for å kunne møte Stacy på et akseptabelt nivå. Hun må også forandre betingelse for hvorfor hun betingelsesløst har akseptert Stacy og ungene, sier French. Jeg går ut i fra at French mener at dersom rasismen som overlevelsesmekanisme går i vasken, må Pane utvikle nye akser for å sortere mennesker. Det er en mulighet for at Pane selv kommer dårlig ut av en sånn oppvask. Ut i fra dydsetikk f. eks. vil hun kanskje kunne se seg selv som noe fint? Det å tjene andre, slik hun har gjort hele livet, det er jo ikke noe å skamme seg over? Men vi kvinner vi bruker så mye av våre liv til familiært delvis ulønnet arbeid. Dette gjør vi fordi vi aksepterer familien umiddelbart. Vi ofrer oss selv. Og vi oppskatter verdien av det vi gjør fordi vi elsker våre nærmeste ufattelig høyt og ønsker å gjøre godt for dem. Men vårt arbeid er ikke verdsatt og bærer preg av slavearbeid i samfunnssammenheng. (Værre noen steder enn andre selvsagt.) Det er greit så lenge vi har en status som velgjørere. Så lenge vår medmennesklige verdi er ivaretatt. Men i det øyeblikket de vi tar vare på stiller alvorlige spørsmål til denne medmenneskligheten – da har vi rotet bort, enten tid (på å pleie andre som ikke anerkjenner din definisjonsmakt) eller verdier (pga ulønnet arbeid).

    Ja, jeg tror French prøver å si hvordan selvhevdelse og ulønnet omsorgsgiving ha sine konsekvenser som det er vanskelig å reflektere over og vanskelig å se omfanget av.

  11. kvinnekongen Says:

    Hi Fer!

    Happy Mother’s day!

    I’m really greatful for the link to the ‘Not yet rain’ film (and the site). It was a heartbreaking story and an everimportant issue to address. Unwanted pregnancies is obviously an unimaginable situation for a little girl. The number is skyhigh, 67 000 women die undeservingly in shame and pain, due to no safe alternatives to abortion. Access to safe abortions is not a luxury it is a neccesity.

    Here we can have free abortions up untill the second trimester. It is widely accepted and something you in fact can talk openly about. ‘The right to choose’ is quite common sense and not facing any threats. I have great respect for people who dedicate their time and effort to work these rights through in much harder climates.

    Hope you’re doing well!
    Wish you the best and hope to hear from you soon again.
    Thank you, lots of love.

    Kvinnekongen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: