Bedroom lites – Idle Warship :)

Obamarama

Kvinnekonga bruker litt typisk desemberstemning til å skrive julekort til kronede Kvinnekonger. I natt gikk tankene til Barack Obama.

Kjære Obama. Vi ville vanligvis ha vendt oss til rim, kanskje slafs, til og med litt frostrøyk. Oslo er sval som en sommerdag i midten av desember. Det er nok liknende tendenser i DC. Vindens by. Stemmer?

Men hvorfor skulle naturkreftene vise seg dårligere enn menneskelige samfunnskrefter, ref: krigerske militærmakters status som progressive fredsaktører?

Hat er kjærlighet, overvåking er beskyttelse, kvinnefrigjøring er mannehat og krigshandlinger er bare litt mer progressive fredshandlinger. Og løgn er sannhet. Vinter er vår, høst er sommer og sommeren er ikke akkurat vinter, men ikke akkurat hva den var.

Oh, snap! Dette er et julebrev. Ikke politisk satire.

Hver morgen trekker jeg mobilen min innunder dyna og sjekker temperaturen før jeg kler opp enten to unger og meg selv, en unge og meg selv, eller bare meg selv. Minusgrader er en mangelvare. Snø ville gjort gatene lysere og snøen ville på mystisk vis gjort kuldegradene kledelige. Varmegradene er dog ikke definerte fiender de heller. I alle fall ikke før klokka 10:00. Men klimakonferansen i København utgår for din del, ikke sant? Du har mer akutte saker på programmet har jeg forstått. Du er tross alt i ferd med å kle opp 30 000 tropper befolket av unge, vakre, forgjengelige menn. Og det er mer enn kuldegrader disse skal beskyttes mot, er det ikke?

Disse julebrevene  har det med å fiske frem uvesentligheter. En assosiasjon i riktig retning: En burde ikke love ting man ikke kan holde. Men gikk du litt langt når du brukte fredspristalen til å agitere for dine proteksjonistiske plasseringer? Hadde det vært Bush som sto i ditt sted er jeg ikke i tvil: Han ville ubeskjedent akseptert prisen. Og han hadde snakket i en time om USAs fredsinnsats for verden, kirurgisk bombing og beskyttelse av kvinner og barn. Men du kaller altså en spade for en spade. Du driver ikke med fred.

Du driver med krig. Ærlighet varer lengst. Fredens konsekvenser er viktige å gjøre rede for. For mange er den dyrkjøpt. Tidligere fredsprisvinnere som Nelson Mandela oppnådde ikke frihet for svarte sør-afrikanere med en ikke-voldslinje. Heller ikke Indias selvstendighet ble vunnet av Ghandis passifisme alene. Men disse frihetskampene har lite til felles med din kamp Obama. Og når disse endelig sto på seierspallen tror jeg, jeg har ikke sett disse talene, at de pratet om fred og frihet.

Jeg lurer på om du faktisk er den første prisvinneren som har talet mest om krig. For krig. Men for krigsherrer som Ghandi og Mandela med seiren i behold er det lett å snakke fred. For deg er det annerledes. Du har ikke vunnet enda du, har du? Og som en ekte krigerherre har du tenkt til å snakke oss alle klare til kamp. Du er hærføreren. Vi er fotsoldatene. Du mønstret oss en etter en og ga oss direkte ordre om hvor skapet må stå og hvordan lua skal sitte. Du erklærte krigens viktige rolle i verdenssamfunnets maktorden.

Din polerte retorikk slo sprekker spør du meg. Bush sin administrasjon kom klart til orde: Protect, protect, protect. American interests, interests, interests, interests… ekko, ekko, ekko… Men Bush kunne kamuflert dette samvittighetsløst som fredsarbeid. Hvorfor gjorde ikke du det? Hvor kom all denne soulsearchingen fra? Hvor kom all denne “you can’t handle the truth”-retorikken fra?

Hvorfor fremsto du som en troppfører før et avgjørende slag? Hva vil du med oss?

Det tok ikke lang tid før slagordet “Change” ble sortert i kassen for små ting, og slagordet: “Better the devil you know” kjekt ble levert fra munn til munn. Det er et slagord vi kjenner godt, også her hjemme. Og den zombiorienterte arbeiderpartiregjeringen satser hardt på gjenkjennelseseffekten og dens sløvende kraft. Du får mye respekt for dine talegaver, mann. Men jeg mener du bommet litt på ditt momentum. Med tyngde på konsekvensetikk, lot du zeitgeistens vinnerlodd ligge, nemlig den nylig rehabiliterte dydsetikken. Nyttetikken er så fem år siden. Folk har ikke skjønt det enda. De kaller det nymoralisme og what not. Men det er feil. Tidsånden har skjøvet dydsetikken opp og frem. Vi har forstått at nytteetikken er altfor fleksibel. Vi har forstått at tiåret for klokskap er inne. Du sneiet innom det, jeg vet det. Men ikke godt nok. Ikke oppløftende nok. No biggie. Men du gikk glipp av en mulighet.

Men det har verken du eller Jagland tenkt til å ta hensyn til. Takk. Vi er nå a jour. Eller tilbake til start. Velkommen tilbake 90-tallet. Takk Jagland. Takk for at påminnelsen om at etterkrigstidens egogenerasjon nok engang vil komme til ordet.

Forresten Obama, du er ikke den første skjønnheten som blir forvirret når det kommer til krig og fred og sånn. Men hvor plasserer det deg i forhold til fredsprisen?

Du ble truffet av god gammeldags norsk eskapisme, det var det som skjedde. Mer komplisert er ikke denne prisen. Den kan ikke gjøre deg mer mektig. Den kan ikke plassere deg i en enklere situasjon utenriksmessig. Den kunne gjort deg til en hykler. Men den rollen brukte du hele talen din til å slå tilbake. Om noen blir sittende igjen som hyklere blir det nærmest…

Jagland overbeviste meg nesten om prisutdelingens vellykkethet da noen av Obamasuksessene ble listet opp, før han punkterte alle sine poenger med å trekke inn USAs innsats i 1. og 2. verdenskrig med Europas tilhørende evige takknemmelighetsgjeld. Dumme Jagland. Jeg må faktisk ordlegge meg på denne måten. USAs “heltedåd” føyer seg jo rett inn i rekken av operasjoner som kun er begrunnet ut i fra USAs vilje og evne til å beskytte egne interesser. Den samme argumentasjonen USA i Obamas skikkelse strekker rakt og strigent ut i det uendelige for alle sine ekstraterritorielle operasjoner. Argumentet som ikke har noen ende.

superman: I got you
lois lane: you got me? who got you?

Jagland er igjen trygt plassert som klient under sin patrons beskyttelse. Egogenerasjonen som har fått definere Norge under det enfoldige lampelyset etterkrigstiden besørget har fått en gjenoppvåkning. Proteksjonisme. Verdier. USA. Arbeiderpartiet. Jeg blir kvalm. Ideene isolert sett er ok. Det er bare stilt opp sammen og i den rekkefølgen jeg har utviklet intoleranse. Fred er kjekt. Prisgiveren og Prisvinneren tangerte hverandre på et punkt: Nemlig at fredsprisens albuerom kan bli større dersom den fungerer som et håp til en kommende periode manifistert i en skikkelse med myndighet og ansvar. Prisutdelerne ikledde seg ubeskjedent motets dyd. For å utdype: Fred er noe man skaper hver dag, ikke en idealistisk utopi. @emgid hentet frem et sitat som @prebenspandemi burde utvikle en vaksine mot. Ikke en hvilken som helst amerikansk president kunne sagt disse ordene med patos og logos i samme åndedrag:

“We lose ourselves when we compromise the very ideals that we fight to defend”

Den er feiende flott. Påstanden er lim og påstanden er dynamitt. Det er en Gordons knute. En linje som ved nærmere ettersyn er strengt fundamentalistisk. …og langt fra fredsorientert. Men den reiste min machete og malte lebestift i kinnene og pannen min. Dette er en kommando jeg kan leve på.

Det var lenge usikkert for meg om denne utdelingen representerte eskapisme eller en måte å aktualisere fredsprisen på som merverdi til verdens mektigste krigsmyndighet i det godes tjeneste. La meg konkludere at det siste alternativet havnet lengst i fra sannheten. Så hva er sannheten, hele sannheten og ikke noe annet enn sannheten? Sannheten er at vi har gitt ut en krigspris.

Sannheten er at av og til kan vi best avslutte en sesjon med:

Bedre lykke neste gang! Fredsprisvinnerne burde fra nå av holde på med fred og frihet, og så kan de andre holde på med krig og kontroll.

PreNobelObama er forøvrig kronet Kvinnekonge. PostNobelObama not yet. Som øverstkommanderende kvinnekonge er det et krav at du har streng displin, stiller like sterke krav til deg selv som til de andre + mindre detaljer som ikke forvalter av dødsstraff, kriminalisering av unge fattige og tortur.

Før vi slipper hverandre helt. Stikk hodet inn til @leifern (for alternativ tolking og alternativ konlusjon) og @prosalosa (for et alternativ og konstruktivt kvinneperspektiv). Ikke si hei uten å si ha det! Og gå ikke glipp av denne teksten på Global geopolitikk heller.

Det begynner å nærme seg. God jul.
Beste hilsner fra Kvinnekongen

Ps. Kvinnekongene ønsker Jaglands avgang. Skandaløse analytiske evner i en stilling som skal skape distinksjon, håp og makt til representanter som i sannhet fremmer fred og frihet.

Er dette åpenbart?

Han sier dette tiåret har vært jævlig. Jeg sier dette tiåret har vært oppsiktsvekkende.

Han sier han har snakket med kretsen sin og får stort sett til svar:

“ikke en dritt, det har ikke skjedd en dritt”.

Jeg sier at det ikke finnes en sannhet og vi er heldige hvis vitenskapen fanger en av dem. Hva gjelder Twitter, burde vi kanskje også senke forhåpningene, noe…

“Blokkeringer og stillstand er negativt og fri flyt og åpenhet er bra – det høres jo nesten ut som EU”

fleiper han.

“Nei, det gjør ikke det.”

svarer jeg.

“Dessuten er virkeligheten mer komplisert enn fordøyelsen vår.”

Han prøver å stille opp flankene på nytt. Han kaller sin flanke kosmopolitter og blåser liv i dem på side 11, 20 og 21. Han proklamerer at sterke byregioner er en glemt tanke som endelig løftes frem av liberalistiske fanebærere.

Jeg forteller at det faktisk talt er STRUKTURALISTENE som har snakket om byregionenes avgjørende økonomiske og kulturelle rolle _hele_ dette tiåret. Kosmopolittismen er ikke hans reddende engel. Kosmopolittisme er en god aktualisering for Morgenbladet og den norske debattsfæren, men har vært tilgjengelig og aktualisert refleksjon i et tiår allerede. I akademia. I næringslivet. I politikken. Og la det være sagt: EU forvalter ikke byregionalisme nødvendigivs bedre enn nasjonalstater.

De Viktige Byregionene var en distinksjon blant annet Saskia Sassen sto for i år 2000 med utgivelsen ‘Cities in a World Economy’ og den har ansporet et ras av refleksjon.

La han merke til poenget mitt?

Strukturalistene innledet tiåret det ikke skjedde en dritt, med å påpeke at verdens økonomier står og faller på verdens byregioner.

De påpekte også dannelsen av en ny underklasse skapt av migrasjon – folkevandringene min samtalepartner snakker om- inn i byene. De påpekte tidlig i dette tiåret at

1. denne underklassen ville komme til å overleve som andreklassesborgere – uten alle rettighetene til øvrige byborgere,
2. i fare for deportasjon om disse ikke oppførte seg tilstrekkelig godt,
3. at denne underklassen (heldigvis) var lett identifiserbar ved hjelp av det alternative etniske og forkastelige religiøse uttrykket de er bærere av,
4. at rasisme ville spille en avgjørende rolle for å legitimere at plebeiere bare har rett til så og så mye, og ikke minst
5. legitimerer underklassens forkastelige alternativitet vår rett til å opprettholde overklassens (vår) følelse av kontroll.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke min misstro til mannens tankevirksomhet. Tenk om jeg var så frekk at jeg påsto at hans tanker er et klassisk eksempel på hvordan idémessig overbygging tilpasses den strukturelle basens betingelser.

Han kaster helhjertet en livbøye som lander langt, langt fra det liberalistiske tankegodset. Jeg gjør ikke tiåret bedre med å gjenta mine tanker etter finanskrisen anno 2008:

Høyresidas retorikk er plutselig sandblåst for intervensjonskritikk. Frp er ute etter en mer tydelig og handlekraftig finansminister, Bush er ute med en redningspakke som øker for hver dag og den absurde ideen om amerikansk statlig overtakelse av amerikanske banker er på trappene. Borte er den markedsliberalistiske kjepphøye ‘markedet vet best’ retorikken. Borte er diskusjoner med mennesker som mener at menneskets kjøpekraft er tuftet på det rasjonelle mennskets fullstendige tilgang til all informasjon. Disse menneskene står nå fram som dinosaurene de alltid har vært. Men til de av dere som kjøpte den markedsliberalistiske pakka: Dere er nå vitne til tidenes ran.

Det er ikke pent å si ‘hva var det vi sa’, men serriøst: ‘Hva var det vi sa?’

Du er altså vitne til at dette liberalistpreiket som tidligere handlet om å gi deg mer frihet og handlerom, faktisk handler om kun en ting: Overføring av kapital til de av oss som er de sterkeste forhandlerne og som allerede sitter på mesteparten av de finansielle ressursene.

Slik har spillet i kulissene der de virkelige aktørene har lagt sine strategier blitt spilt ut:

‘Hvis, og bare hvis, spillet skulle ramme sine egne ingeniører, den dagen det ikke er Ali som har problemer med å betale sine lån, men American International Group: Det er dagen vi intervenerer!
Det er den dagen staten blir permabel, løsningsorientert, tilrettelegger, forsørgende og retningsgivende.’

Bloggen

For å si det i tegneserieformat. – Ja, jeg er enig. Trakk den _litt_ langt!!

Avisredaktøren min mistet interessen. Dette er et sidespor. Det er ikke dette hans utrop handler om. Han prøver å fortelle meg at staten presser forbud nedover ørene hans. At han er en respektabel voksen hvit mann. Som oppfører seg, -som regel. Som reflekterer, som tuller. Som mener godt. Som ønsker …ingen over seg…

Jeg prøver å se overrasket ut. Og svarer. Uansett hvordan du vrir og vender på det:

“Du er en hvit, norsk mann i maktposisjon.”

Hadde forholdene ligget til rette for det hadde jeg gitt ham et kyss som punktum. Men har på følelsen at min seksuelle signaleffekt her kommer til kort. Jeg hvisker istedet:

“Marginalisert er du på ingen måte….”

Jeg tar frem avisen og leser høyt:

Religiøsiteten siger på i minst to varianter som synes å forverre hverandre. Den ene er gjennom folkevandringer. Fattigere mennesker med muslimsk tro trekker mot den rike delen av verden, og gjør seg – naturlig nok – gjeldende. Her møtes de av majoritetssamfunn som mangler en klar identitet. De er ikke (lenger) klart kristne, og heller ikke (lenger) klart liberale. Eller sekulære, for den del.

Avisen

Religion og moral synes å være dine utpekte fiender, kompis. Jeg er redd jeg ikke blir med på leken. Religion er ikke viktigste markør mellom Bush og Bin Laden. Makt, penger og tilgang til viktige ressurser er. Hvilke mekanismer som benyttes av rekrutteringen av fotsoldater er selvsagt av betydning. Men det var ‘den frie vilje’ og ‘demokrati’ Bush skrev på bremmen. Å si dette handler om religion, blir som å si at konflikten i Nord-Irland står mellom katolikker og protestanter.

Hva gjelder byrommets symbolikk. Kosmopolittismen er høyst stedfast. I noen regioner betyr religionsfrihet – frihet fra religion. At religion ikke hører hjemme i det offentlige rom. Minaretdebatten tilsvarer hijabdebatten altså- Vi aksepterer gudstro men ikke i det offentlige rom. I andre regioner betyr religionsfrihet retten til å rope ut din religiøse lykke der du måtte finne det for godt. Andre steder igjen har lange tradisjoner for en mellomting. Dette er realiteter vi må anerkjenne, dersom vi ønsker å forstå geografiske og spirituelle konsepter som _kosmopolitt_.

Jeg synes også de religiøse bølgene er brysomme på sett og vis. Men ville aldri finne på å nekte noen gud. Hvorfor er du helt Marx på dette punktet, mann? Og hvor ensrettede er disse bølgene du snakker om? Bladkompaniet slapp i 1990 boken “Vi er ikke alene”. Margit Sandemo var overalt! Litt senere samme tiåret hadde vi tensingbølgen, en helt annen religiøs tendens – med helt annet innhold. Det nye er at andre enn arbeiderklassen snakker engler og hjelpere. Men en overhengende fare for Gud, finnes vel strengt tatt ikke. Og når det kommer til sexkjøpsloven har den strengt tatt svært lite med nevnte fenomener å gjøre.

Kanskje i stedet for moralismen du frykter så sterkt, var det disse mekanismene som gjorde seg gjeldende:

• konsentrert analyse av hva marginalisert seksualitet innebærer
• etiske avveininger
• pragmatsisk orientering
• sosialrealistiske betraktninger
• komparative analyser med naboland

Yess, du har rett min rettmessige redaktør. En god slump med estetikk. Det å fjerne elementer i bybildet som ikke er passende. Dette argumentet er viktig. Og vi må diskutere det igjen og igjen og igjen. Vi skal ikke fjerne alt vi ikke liker i byen. Men vet du hva? Vi skal ikke akseptere alt heller. Om en måneds tid innfris FNs prognose på at 50 % av verdens befolkning vil bo i byer. Det er mulig du ikke liker hva du hører. Men vi må på en eller annen måte, innse at byer trenger ulike reguleringer. Debattene rundt disse kommer til å bli uhyre viktige. La for all del estetikkargumentet ligge, dersom du ikke anerkjenner at det vil være behov for litt estetikk for at flest mulig skal trives. Jeg vet du har lukket ørene for lengst, la meg bare avslutte med en liste slik jeg ser det. Og jeg nekter å bruke mer tid på denne teksten, enn du gjorde på din, så jeg har ikke sortert på geografisk skala – men kastet alt inn i en smørje.

00-tallet ga oss:

1. USA viste seg å ikke være en overnaturlig og ufeilbarlig militærmakt.
2. Vi fikk en rød-grønn regjering som tydeliggjorde at politikere fortsatt har makt og verktøy som kan benyttes i forhold til næringslivet.
3. Vi fikk en overnasjonal situasjon som viste at nasjonalstatens rolle ikke er uthulet
4. Vi fikk 40% kvinner inn i næringslivets styrer.
5. Finanskrisen lånte et øre til dem som mener økonomien er “people-driven” og må styres.
6. Vi fikk endelig en lov som sier at det ikke er lov til å kjøpe sex.
7. Har endelig plassert liberalismen sammen med hvite mektige menn som helt tydelig bare tenker på eget albuerom.
8. Engler og hjelpere transcenderte opp i de høyere samfunnslag. Og vi diskuterer ikke hvordan dette kunne skje: At Bjarne Håkon Hanssen og Märta Lousie ble eksponert for slike simpel tro.

Vi bare konkluderer med at dette er forkastelig praktisering av eskapisme, før vi messer i felleskap:
Obama, Obama, Obama.

Jeg synes ikke dette tiåret har vært jævlig. Jeg synes dette tiåret har vært en reality-check og vi har enda ikke svaret på om vi kommer godt ut av det.

Regine Stokke

- Varme tanker til Regines familie. Et ufattelig tap å måtte miste barnet sitt. Unge jenta som kjempet så hardt, men døde så altfor, altfor tidlig.

#LysForRegine

Kjære Bernadette

Kvinnekonga bruker litt typisk desemberstemning til å skrive julekort til kronede Kvinnekonger. I natt gikk tankene til Bernadette Devlin.

2. desember, Oslo.

Beklager Devlin, at jeg fremdeles bruker pikenavnet ditt. Det klinger bare så fantastisk bra. Man kunne tro du var en djevelsk liten sak av et kvinnfolk, og det ville vært helt riktig. Dessuten har jeg alltid vært dårlig med navn. Så jeg holder meg til det jeg allerede har lært. Bernadette Devlin. Den tøffeste. Den smarteste. Den vakreste. Jentungen som gikk inn i det britiske parliament og ga arrogante snobber en velplassert karamell. Jeg skulle oppsøkt deg den gang jeg fartet rundt i Belfast på jakt etter litt sannhet om levekår og konfliktnivå. Folka dine tok imot meg og mine venninner på enestående vis. Vi lærte alle de avgjørende kodene man må vite om når man lever i en voldelig, delt by. Det slo meg at dere alle var et helt folk bestående av martyrer. Men samholdet, håpet og kampånden var det ikke mangel på. Vi fartet steder jeg ikke kan fortelle deg om her, møtte folk som hadde tatt mer enn sin share av konfliktkonsekvensene.

Øverst på bokhylla mi står det et bittelite hvitkalket hus på en sort plate. Det er et lite kunstverk. Veggene er støpt sammen med grusen fra fangegården. Stråtaket er laget av børsten av en kost. Jeg aner ikke hva vinduene er laget av. Men gardinene er laget av klut. Det er torvbrikker til brensel, en sopekost av miniatyr inntil veggen, en rødmalt liten dør og et skilt hvor det står:

Failte. Do Anne, O Stephen. Long Kesh 1996.

Vi snek oss til et besøk. Nå er fangene flyttet og det planlegges en £300 millioners sportsstadion i stedet. Det er ikke til å tro.

Siden 24. mai 2008 har kvinnekongedømmet ventet på at noen skal filmatisere historen din. Bernadette Devlin. Ventetiden har blitt blant annet brukt til å lese din skikkelse inn i Elle Woods. Det er faktisk mange likheter, men temmelig pervers sammenlikning på samme tid. Dessuten, når den ekte varen endelig brer seg over filmlerretet, vil nok det engleaktige skinnet slå sprekker enkelte steder og virkeligheten kommer til å overgå fantasien.

Okei, det er blitt sent igjen. Hils gammer’n på pub’en og unnskyld meg igjen for Vikingenes framferd på øya. Det kan ikke være greit å være så gammel at man fortsatt husker tilbake til den tida. God Bless han. Høyst uverdig. Men status, Bernadette, dagens situasjon? Dere er ikke langt unna, men informasjonsflyten synes tross alt, selv ikke i dag, å være overveldende. På tide å nøste litt.

Be a good pair of knickers, xoxo
/kvinnekongen

Kjære Jacobs

Kvinnekonga bruker litt typisk desemberstemining til å skrive julekort til kronede Kvinnekonger. I natt gikk tankene til Jane Jacobs.

1. desember, Oslo

Desember. Det er årstiden sin det. Allerede klokken 1330 kaster folk i Oslos gater lange skygger. Klokken 1730 tenner jeg fire levende lys i stua og to i spisestua og adventstjerna i hjørnevinduet kaster også noen ekstra ampere ut i vintermørket. Det gjelder å holde retningen nå. Og blende litt for det faktum at Desember er ingenting mot Januar og Februar. Så min kjære aktivist. Død eller ikke. Rett deg opp i ryggen. Jeg har spørsmål.

Tiden er egentlig inne for å kaste et blikk bakover. Mot dere, Jacobs, som representerer Kvinnekongedømmet. Dere hentes ikke inn hit kun for å arkiveres. Og du, Jacobs, representerer kjærlighet til det urbane mangfoldet og må derfor høre på min desembersipping på vegne av min by.

Alt som skrives om min by og utviklingen av min by er så polert. Det handler stort sett om urbane klisjeer, et par monumentale bygninger og masse jaddi, jaddi. En hel ny bydel skal brettes ut ved fjorden og vi kunne initiert diskusjoner som kunne handlet om Oslos historie, Oslos flyt, Oslos karakter og liknende. Men de fleste forsøkene på å diskutere det urbane faller, så langt jeg kan se, tungt til bakken. Vi kunne trenge en vaskeekte, helhjertet urbanist. Med innsikt og glød. En plass vi kunne gå for å reflektere litt høyt. Så hvor hentet du dine klarsynte ideer fra? For de handlet ikke kun å bevare gammel bygningsmasse, gjorde det? Det handler om å ta eierskap i den byen du bosetter deg i, ikke sant?

Jeg har noen litt uferdige tanker jeg har syslet med. Det var meningen at teksten skulle hente fram Don Mitchells perspektiver på raseringen av de offentlige rommene i det modernistiske bybildet. I stedet tok teksten en vending mot Lefebvres tanker om representasjon og symbolikk. Sånn ble det i dag. Litt uredigert. Litt svimete. Men det får stå sin prøve. Jeg vet at tankene likevel har riktig adressat og temaet kom altså til å handle om eierskap i byen;

Hva ser vi på som vårt i de fysiske miljøene som bygges opp omkring oss?

Vi beveger oss fra A til B og har på veien mottatt uendelige tegn og signaler på hvem vi er og hva av det rundt oss som vi har eierskap til. Vi har eierskap i alle ting med samme kulturelle utgangspunkt som oss. Vi har eierskap i all statlig infrastuktur som kollektivtransporten, veiene, trafikklysene, brosteinene.

Vi kan klage dersom dette ikke er på plass. Det er en del av avtalen. Vi er oslo-borgere (?), Oslo (staten? kommunen?) er oss.

Ser vi tagging på en vegg blir vi kanskje irritert? Hvordan kan noen som ikke eier veggen, ta seg til rette og vandalisere på den måten?

Vi forstår alt som formidles til oss gjennom skilter og tekst I Oslos bybilde. Skiltene er plassert av enten myndigheter eller butikkeiere. Teksten er korrekt stavet. Språket er bokmål. Bilene har en plass, fotgjengere en annen. En og annen syklist forstyrrer bildet og det irriterer. Hvordan kan de sykle her og der? Late som om de er fotgjengere i veikryss og bilister når de har grønt lys? Syklistene har ingen eierskap her. Kan de ikke bare forsvinne?

Nedover på Grønland ser vi et par skilt som ikke er særlig påkostet og som forventet finner vi et par stavefeil her og der. Vi humrer litt og tusler videre godt fornøyd med vår egen observasjonsevne og staveferdighet. Vi er eiere av formspråket. Utøveren, skiltmakeren, er det tydeligvis ikke. Men h*n gjør en innsats, det skal h*n ha.

Vi eier rommet. Butikkeieren og hans skiltmaker, isn’t quite there yet. Litt lenger nede på Grønland er velkjent ortografi erstattet med أمشٍ على طول ثم عرّج يمينا/ شمالا! Vår fremkommelighet er utdefinert som relevant av butikkeierne. Men vi trenger bare se litt nøyere rundt oss før vi husker på alle de tunge elementene som representerer Oslomyndighetenes tilstedeværelse. Gateskiltene, politiet, bygningsmassens likhet til resten av de daterte Oslobygårdene. Igjen. Vi er eiere. Butikkeieren og skiltmakeren med sin alternative symbolikk er inntrengere dersom den større byen med dens normativitet danner grunnfargen i byens mosaikk. Som syklisten og taggeren. De kan med letthet forvises. Det er lett å se med det blotte øyet.

Enkelte ganger slår vi over i en annen modus og anerkjenner det kaotiske, det komplekse, det udefinerte og det som faller utenfor vårt vanlige hierarkiske sorteringsbehov. Gatefester, festivaler og markedsdager viser at vi ikke er så vanskelige å ha med å gjøre likevel.

Da Olav Thon bygde nytt kjøpesenter på Grønland hentet han inn arabiskinspirerte elementer. Vi fnøs litt av det, gjorde vi ikke? Noen tenkte sikkert det var å gå litt langt. Andre tenkte kanskje at det var feil forankret. Hvis vi først skal ha arabiske elementer, så bør det komme fra arabere selv. Olav Thon _eier da ikke_ arabisk kultur? Men dersom det er flest folk med arabisk bakgrunn som bor her, så er det vel fint å anerkjenne dette med de riktige byggeskikkene?

Hva gjør at et område ser ut til å blomstre, mens en annen bydel synes øde? De som utvikler helt nye byrom, som Bjørvika, må engste seg litt for om de klarer å få dette til? I denne settingen kan vi vel ikke få nok mangfold? Familier med ulik inntekt skal kunne etablere seg der. Ulike rom skal tilby skjerming, hvile, utfoldelse, eksponering, mat, utsikt, natur, rekreasjon. Hvordan bygger man utemiljøer uten å ekskludere (for mye)? Og tas det høyde for dette på gateplan, overhodet?

Byrommet er de mest verdifulle arealene som finnes. Det virker bare som om det er et stykke frem til et sted der vi alle er eiere av byen og får mulighet til å si noe om det. I stedet roter vi oss bort i håpløse diskusjoner om parallellsamfunn. I stedet for å undersøke hvordan sterk alternativ urban symbolikk kanskje er et sunnhetstegn.

Ja, det var dette som fallt ned i hodet mitt.  Jane Jocobs, jeg må nok ta deg frem igjen om ikke lenge. Men nå venter drømmene.

/Kvinnekongen

En nødvendig oppføring

Litt homohets der
Litt muslimspøk der
En neve seksuell trakassering her og der

Homsene sa i fra på Grønland. les
Pakkisene sa i fra til VG. les
Og hu der dama sa i fra til Mueller. les

Når Bøller går utover sine egne bredder sier Kvinnekonger i fra.
Når Bøller trykker støvelavtrykk i fjeset på andres egenhet, reagerer Kvinnekonger i ren automatikk.

Business as usual.
Nothing to see – move along.

Kvinnekonger viser da litt same-sex-lykke
Kvinnekonger stopper pressen
Kvinnekonger inntar hvileskjæret

De gjør det eneste riktige, får slutt på ondskapen.
Smører fingrene inn med vaselin, lar ringene gli av.
Det burde ikke kreve lange diskusjoner.
Dette burde være rutine, men…

klassiske etterveer må påberegnes:

- Bytter vi ut muslim med svenske i en muslimspøk – da blir det  ikke så ille lenger! (under 140 tegn)
- Hvis en kvinne hadde spurt en mann om å gi henne oralsex, da hadde det liksom vært greit! (under 140 tegn)
- Om man hadde tuppet noen fotballspillere i rompa og ropt Brann – det hadde ikke generert overskrifter!

Nei, det med kontekst og sosiale spilleregler informert av sosial marginalisering, det er for viderekommende, eller folk med grunnleggende stø kvinnekongelig magefølelse.

Maren Haugli og Vibecke Sørensen er dagens kvinnekonger!
sammen med mr. gay piknik og Abid Q. Rajas

toys

Jenny Gunnarsson Payne intervjuer Kvinnekongen

Dette er et utdrag av et intervju av Jenny Gunnarsson Payne på Grassrootsfeminism. Klikk deg inn og les alt.

The main aim is to continue the search of forgotten Kvinnekonger.

Secondly, I like to throw wrenches in the machinery. Like third-wave feminists I reject essentialism. This produces juxtaposition or an intended paradox when I take aim at worshipping female assets and skills.

grassrootsfeminism.net

At ease :)

Den gyldne Q er en kamp mellom landets bloggere om å få bevist en gang for alle hvem som smører skiva si sjøl. Den gyldne Q har funnet sted i Rørebloggen til Esquil og i dag, i kvartfinalen, røk Kvinnekongene ut. Vi er bitre, smålige og ute etter bråk. Om ikke… denne Frøken Makeløs faktisk er like rå som denne mobben av stemmegivere skal ha det til…

..da er det nesten værre…

Antakelig kommer denne madammen til å avsløre sine hemmelige triks før eller senere. Det er kanskje ingen dum idé å henge ut i denne bloggen til Frøken Makeløs for å lære litt (HOST) avsløre alt sammen.

Kvinnekongene kan trøste seg med at vi fikk mange stemmer i poll og i kommentarfelt. Særlig kommentarstemmene er gull, ikke bare fordi de teller dobbelt, men fordi de kommer med magiske krefter…

“Kvinnekongen refreshes parts of the brain that other blogs cannot reach”

glis. Dette er jo gull!

Hallo igjen!

STEM KVINNEKONGER I DEN GYLDNE Q. KLIKK HER