Hallo igjen!

STEM KVINNEKONGER I DEN GYLDNE Q. KLIKK HER

Golden boys

Mens middelklassen i Sør-Afrika er omringet av heftige sikkerhetsgjerder har den jevne nordmann like store mentale sikkerhetsgjerder. Alt det grumset skal liksom ikke affektere meg og mitt. Norge skal være et foregangsland for kvinnefrigjøring. Vi skal kvotere kvinner til styrer, gi makt til kvinner [latter]… nordmenn er egentlig enige med meg. De tør bare ikke innrømme det. Hvor populære blir dere med dette intervjuet for eksempel?

Intervju med en voldtektsmann i Natt&Dag

“Golden Boys”

Why are you selling dreams of who you wish you could be A prince in all of the magazines
They’d have no words for the man I’ve seen Talk real fast ‘fore they see your face
And would they love you if they knew all the things we know
We’ve got these images We need them to be true
Not ready to believe we’re no more insecure than you

But then there’re girls like me who sit appauled by what we’ve seen
We know the truth about you

Now you’re the prince of all the magazines
That is a dangerous thing
But would they love you if they knew all the things that we know
Those Golden Boys
All a fraud don’t believe their show
Would they love you if they knew all the things that we know Golden Boy life ain’t a video
Place you in these robes and tell you you’re the greatest man.
And you believe and play your cards
Got dealt a winning hand Don’t you get tired of the show ?
The kissin’ ass of all the people that you wanna know When I was young I thought you had it won I saw you on T.V. you made life look fun

But then years go by and people grow I realize it’s all a freak show

Girls like me don’t need no bubblin’ mindstate thrown in my face

The way you goin’ ain’t gonna be no stroll in the sunshine
Can’t turn it back now baby you gone and past that line
So give it on up now
What you gonna do

Koden Shabana Rehman Gaarder

Dagens kvinnekonge er kåret av @Valgerd.
Teksten er først publisert 4.11.09 i Valgerds blogg Islam i Norge.

Jeg var i dag og hørte på Shabana Rehman Gaarder fortelle om sin nye bok “Blåveis-min vei ut av volden”. Det er første gang jeg fikk anledning til å møte denne kvinnen ansikt til ansikt, og det fascinerte meg. Jeg har i mange år vært svært provosert av hva hun har gjort og skrevet, og virkelig ikke forstått sammenhengen i hennes budskap. Jeg er ikke helt sikker på når det skjedde, men gradvis over en periode siste året, føler jeg at jeg har knekt koden “Shabana Rehman Gaarder”. Og det har like mye vært en reise inn i meg selv, som det har vært å faktisk lytte til hva hun sier.

Jeg vokste opp med en pakistansketnisk bestevenninne. Jasmin var annerledes, umåtelig snill og det var svært spennende å få lov å være med hjem til hennes familie. Hun var den første som viste meg Koranen, og som ga meg et innblikk i et vi-samfunn og en familie med ære. At min far var kritisk til vårt vennskap, bidro til min rettferdighetskamp og interesse for antirasistisk arbeide.

Jeg fikk senere venner fra alle verdenshjørner da jeg flyttet til Oslo som 18-åring. Jeg hadde allikevel en forkjærlighet for muslimene, som jeg “kjente” fra før. Det var spennende å bli kjent med nye mennesker og spesielt lære om kulturelle forskjeller og likheter. Jeg følte meg alltid mer hjemme blant mennesker med vi-samfunn bakgrunn, fremfor den norske jeg-samfunns etikken. Var jeg ensom, syk, eller hadde behov for hjelp, var det alltid muslimene som stilte opp, før de norske. Takhøyden var større og toleransen videre. Jeg tenkte aldri over om det var religiøs tro eller kulturell bakgrunn som gjorde at disse menneskene var varmere, men jeg trivdes godt og følte meg ivaretatt.

Jeg husker ikke helt når jeg hørte om Shabana Rehman Gaarder første gang, men jeg husker godt at jeg var sjokkert. Hun passet ikke inn i min stereotype oppfatning av pakistanske eller muslimske jenter. Hun passet heller ikke inn i min stereotype oppfatning av norsketniske jenter. Jeg forsto meg ikke på den dama, og det gjorde nok ikke så mange andre heller. Jeg så at media slo opp stort, men enda større var diskusjonene utenfor media. På caféer, blant venner, spesielt blant pakistansketniske. Alt fra taxisjåfører til arbeidskollegaer syns den dama var “klin gææl’n”.

Jeg forsto aldri at hun turte. Var det noe jeg hadde fått med meg var det den patriarkalske æreskulturen som står sterkt i det norsk-pakistanske miljøet, og kvinner er familiens ære. Var hun ikke redd for å miste kontakt med sin familie? Var hun ikke redd for å bli utstøtt av det pakistanske miljøet? For å bli drept?

Først nå forstår jeg at hun ikke hadde noe valg. Enten forsvinne i det kulturelle dragsuget og utslette seg selv, eller å ta opp kampen. Trusler om vold og drap er kanskje ikke så skummelt lenger, når man er hyppig eksponert for det, og når kampen for selvet blir en kamp for å overleve – som kvinne og menneske? Når de som skulle ha tatt kampen ikke gjorde det, og man må starte sin egen én persons gerilja med satire som våpen?

Provokasjonene kom på løpende bånd; hun løftet Mullah Krekar!, hun kysset Valgerd Svarstad Haugland!, hun viste rompa (jeg kjenner verken kvinner eller menn som har for vane å uttrykke seg på denne måten)!, hun kledde av seg og vanæret flagget som kroppsmaling, hun gjorde satire av islam i sine standupshow og hun tente nesten på Koranen for å vise bøkenes makt. Hun skriver stadige kraftsalver i avisene, og driver kulturell og religiøs komedie/satire.

Jeg har ikke ord. Jeg har aldri møtt noen som har sagt, gjort eller tenkt i de baner. Jeg trodde dama var splitter pine gal, og syns det var trist at ingen beskyttet henne fra seg selv. Jeg støttet ikke, men forstod de reaksjonene dette vekte i det norsk-pakistanske miljøet, og kunne ikke for mitt bare vel fatte at hun ikke ga seg. Når var nok nok for Shabana Rehman Gaarder?

Jeg må innrømme at jeg ikke likte henne da.
Jeg må innrømme at jeg ble svært provosert av hennes stunt.
Jeg må innrømme at jeg håpet hun skulle bli godt gift, og komme seg vekk fra offentlighetens lys og slutte å påføre flere mennesker skam og bekymringer. Helst med en pakistaner selvfølgelig, som ville “forstå” henne, og gi henne det hun trengte.

I dag har jeg et helt annet bilde. Jeg tror det var under tvprogrammet “Ansikt til ansikt” der fotograf Morten Krogvold gjorde et portrettintervju samtidig som han fotograferte, at jeg begynte å forstå at jeg hadde et totalt vrangbilde av Shabana Rehman Gaarder. Jeg hadde jo ikke forstått budskapet hennes!
Hun var ingen ramp!

Jeg så noe annet i øynene hennes, da jeg fikk lov å bli kjent med en kvinne som ikke provoserte for en gangs skyld. Jeg så sjenanse og sårbarhet, jeg så kvinnelighet, humor, styrke, livskraft, glede, selvironi, overlevelsesinstinkt, toleranse, aksept og jeg hørte at dama var lynende intelligent og hadde stor empati. Hvorfor hadde jeg ikke sett dette før? Jeg tror ikke media hadde gjort plass til personen Shabana, og jeg vet ikke om hun selv hadde forsøkt det heller. Jeg hadde ikke forstått at Shabana Rehman Gaarder ville bli sett som en hvilken som helst annen nordmann – og hørt for sitt eget budskap. Som så mange andre trodde jeg at hun var “en pakistansk kvinne som ville bli norsk”. Og jeg syns hun tok i for hard, og mislykkedes totalt.

Nå tror jeg det var jeg som mislykkedes, i å forstå henne.

Jeg tror ikke hun var en talsperson for pakistanske kvinner i Norge, jeg tror hun er en talskvinne for seg selv. Jeg tror hun bruker det sterkeste våpenet vesten har, til å slå ned på ukultur, overgrep og urettferdighet – nemlig ordets makt og satiren i standupbransjen. Jeg forstod ikke det før. Jeg forsto ikke linken mellom humorist og spaltist, jeg så ingen andre standup komikere som gjorde noe lignende. Jeg trodde vel som folk flest, at humor og standup var frekk moro og en god latter i øyeblikkets nytelse.

Aldri hadde jeg forstått at standup var et våpen som ga makt. Ingen vet hva komikere kan finne på å si, og de blir litt untouchable. Ingen liker å bli hengt ut, gjort narr av, og fremfor alt ingen liker å bli ledd av. Kanskje har noen bedre selvironi enn andre, og kan tåle det. Å ta inn at satiren kan være intellektuelt utfordrende, ved å smake på at noen går voldsomt over streken. Men det har også en høy pris. Folk blir såret, støtt og fornærmet. Religiøs satire er eksplosivt, spesielt når det gjelder islam.

Jeg skal helt ærlig si at jeg har blitt veldig såret av vitser som “Jeg kommer aldri til å bli en god muslimsk kone, det er lenge siden jeg var ni år.” Ikke syns jeg det er spesielt morsomt, og jeg gråter innvendig når vår troens-mor Aisha r.a., profetens kone, blir latterliggjort.
Men jeg forstår at det må sterke virkemidler til, for å skape nytenkning. For å skape debatt, for å tøye en altfor trang grense. Særlig når den grensa har fungert som en tvangstrøye for altfor mange, særlig kvinner.

Jeg påstår hardnakket at det foregår mye kulturelt misbruk i religionens navn, og at skjønnheten med islam, kjennes av alt for få. Og med de fakta på bordet, forstår jeg nå standup og satirens effekt.

På mange måter er jeg selv Shabana Rehman Gaarders motsats. Jeg er etnisk norsk konvertitt til islam, jeg har vokst opp i frihet, og hatt rett til å ta mine egne valg hele livet. Jeg har ikke trengt å kjempe for å få lov til å leve et vanlig liv, eller å gå igjennom de faser som all annen ungdom gjør. Å være norsk, likestilt og akseptert, lå på et sølvfat for meg. Det burde det gjort for alle nordmenn, uansett bakgrunn. Det lå absolutt ikke på noe fat for Shabana Rehman Gaarder. Hun har måttet sloss for de største selvfølgeligheter, som f.eks å få gå i fred på gata uten å bli mobbet eller kontrollert av mennesker som mener å ha en rett til å vurdere andres oppførsel eller handlinger. 

Jeg har ikke trengt å sloss, og jeg tør heller ikke provosere og utfordre på samme måten. Jeg våger ikke engang å stå frem med fullt navn og bilde i min blogg, fordi jeg vet hva uenige mennesker med oppblåst ego er i stand til å sette i gang.

Det er derfor jeg lærer mye om meg selv, i møtet med denne kvinnen. Som da hun skrev på sin twittervegg at taxisjåfører plager henne med islamsk morallære. Min første tanke var at “jo, det er jo viktig å minne frafalne muslimer på sannhetens vei og være en vennlig veileder”. Min andre tanke var at “herre min, vi kan da ikke ha en drosjenæring som fungerer som et religiøst politi!”. Hun får meg til å tenke, og utfordre mine egne tanker og “sannheter”.

Boka “Blåveis- min vei ut av volden” har betydd veldig mye for meg. Jeg har selv opplevd å ha et kjærlighetsforhold som var usunt, og hennes velvalgte ord, slo meg midt i magen, så tårene sprutet. Først og fremst har boka hjulpet med å se håp, og frata meg skammen. Om veien tilbake – til å finne seg selv igjen. En som stakk fra islam og en som kom frivillig til islam – har allikevel et bånd; vi er sterke, norske kvinner som elsker, og som vil elske igjen. Som er glad i livet og oss selv. Som verdsetter frihet og menneskeverd, ytringsfrihet, demokrati og fred. Som er glad i fedrelandet vårt. Plutselig ble Shabana Rehman Gaarder en søster i mine øyne. En med-kvinne som ga meg en hånd å holde i, når jeg ikke så lyset i tunnelen selv.

Ironisk nok skulle kvinnen som jeg trodde talte mine verdier i mot, bli den som hjalp meg på rett kjøl igjen. Og vise meg at jeg ikke hadde forstått hennes budskap over hodet.

Vi trenger en feministisk og antirasistisk vaktbikkje – som nasjon og enkeltindivid, trenger vi Shabana Rehman Gaarder og hennes arbeide. For det er det som har gått opp for meg, da jeg knakk koden. Hun er på jobb og hun har en misjon. Og jeg tipper at hun er en helt annet person privat, og jeg er lei meg for at jeg brukte så mange år på å fordøye hennes budskap. Om femti år kommer vi alle til å kunne se effekten av hennes kunstneriske uttrykk, og kanskje forstå hvilken enorm innvirkning den har hatt på den kulturelle og religiøse debatten i Norge.

Selv om jeg har blitt djupt såra og vonbroten mang en gang,  er DU bare flott! Takk!

Shabana er dagens kvinnekonge!

På mange måter er jeg selv Shabana Rehman Gaarders motsats. Jeg er etnisk norsk konvertitt til islam, jeg har vokst opp i frihet, og hatt rett til å ta mine egne valg hele livet. Jeg har ikke trengt å kjempe for å få lov til å leve et vanlig liv, eller å gå igjennom de faser som all annen ungdom gjør. Å være norsk, likestilt og akseptert, lå på et sølvfat for meg. Det burde det gjort for alle nordmenn, uansett bakgrunn. Det lå absolutt ikke på noe fat for Shabana Rehman Gaarder. Hun har måttet sloss for de største selvfølgeligheter, som f.eks å få gå i fred på gata uten å bli mobbet eller kontrollert av mennesker som mener å ha en rett til å vurdere andres oppførsel eller handlinger. Jeg har ikke trengt å sloss, og jeg tør heller ikke provosere og utfordre på samme måten. Jeg våger ikke engang å stå frem med fullt navn og bilde i min blogg, fordi jeg vet hva uenige mennesker med oppblåst ego er i stand til å sette i gang.Det er derfor jeg lærer mye om meg selv, i møtet med denne kvinnen. Som da hun skrev på sin twittervegg at taxisjåfører plager henne med islamsk morallære. Min første tanke var at “jo, det er jo viktig å minne frafalne muslimer på sannhetens vei og være en vennlig veileder”. Min andre tanke var at “herre min, vi kan da ikke ha en drosjenæring som fungerer som et religiøst politi!”. Hun får meg til å tenke, og utfordre mine egne tanker og “sannheter”.

Utsikt fra Blokk Z

Noen ganger opplever man at en ser den store sammenhengen, eller iallfall at man tror man har sett den. Et litte kikk inn i nøkkelhullet om ikke annet. Det kan være at en i et øyeblikks klarhet forstår hva som har formet en og gjort deg til hva du er, eller at du ser hvordan noe eller noen har hatt stor innflytelse på samfunnet og samfunnsutviklingen.

Anne-Cath Vestly er nok et bevis for at kvinnekonger kommer i alle former og farger. Copyright: Elin Prøysen

Denne høsten og tidlig vinter
har vært en kontinuerlig
oppdagelse
av slike sammenhenger.
Jeg har begynt å lese Anne-Cath vestly sine bøker for ungene mine. Ei jente på nesten seks og en gutt på nesten fire. Først serien om Knerten, og nå har vi akkurat begynt på Aurora-bøkene.

Og det er så utrolig snedig; Jeg husker jo alle historiene fra da jeg selv ble lest for, da jeg var 6-7 år, om alt det morsomme, skumle og artige de opplever, Knerten og Lillebror, Aurora og Sokrates, men det som står så tydelig frem nå, og som jeg aldri har tenkt over, er det tydelige og stødige kjønnsperspektivet i bøkene. Både Knerten- og Aurora-bøkene er skrevet i samme tidsrom, fra ca midten av 60-tallet til midten av 70-tallet (det kom noen Knerten-bøker fra ca 1998 også, men de har jeg ikke lest).

Den første Aurora-boka, “Aurora i blokk Z”,  ville, selv i dag (innbiller jeg meg), fremstilt en uvanlig familie. Her snakker vi en pappa og mamma med to barn, der mamma er jurist, kjører bilen til jobb hver dag, kommer hjem på ettermiddagen, får servert middag og kviler middag. Hun mangler bare tenne seg en pipe til kaffen så er hun….. stereotypien på en familiemann. Pappaen til Aurora er doktorgradsstudent og hjemmeværende husfar som steller alt i heimen, fra frokost og matpakker til middag, bleievask, babystell og alt det andre en husfar må gjøre. Gjennom hele den første boka får vi se pappaens prøvelser med alle de andre beboerne i blokk Z som ikke forstår at det går fint an for en pappa å stelle heime (selv om denne pappaen har kronisk angst for store maskiner, det være seg vaskemaskiner eller kaffekverna i butikken). Både Aurora og pappaen hennes får flere ganger høre hvor fælt de må ha det som ikke har noen som steller hjemme hos seg, men tvertimot har en mamma som bare flyr på jobb hele tiden. Her det forøvrig litt interessant å merke seg at all kritikk mot mammaen til aurora, er uttrykt fra andre kvinner i boka. Ikke fra menn. Kjenner jeg er usikker på om man kan tillegge det noen betydning.

Tilbake til kjønnsperspektivet. Jeg kan ikke annet enn å undres over det faktum at jeg nå som 36-åring umiddelbart ser kjønnsperspektivet i historiene til Anne-Cath Vestly, og det får meg til å undres enda mer: Akkurat når var det jeg begynte å lese slike historier med “kjønnsbrillene” på? Jeg vet at de ikke var tilstede da jeg var sju år (ikke som jeg kan huske iallfall). Jeg ser det samme hos mine barn nå. De er ikke opptatt overhodet over at mammaen er på jobb eller at

pappaen steller hjemme. De er opptatt av andre ting. Som hvorfor bilen til mammaen er blå. Hvorfor blokka de bor i heter “Z”. Slike ting.

Jeg er overbevist om at Anne-Cath Vestly sine fortellinger om oppvekst på 50, 60 og 70-tallet må ha bidratt stort til å forme det samfunnet vi lever i nå. Og det er jeg glad for.

Da jeg var 7 år, ønsket jeg at jeg bodde i tiende etasje, blokk Z. I leiligheten ved siden av Aurora.

Anne-Cath. Vestly og Aurora
…er dagens kvinnekonger.

Skrevet av @einjen

Hei!

Akkurat nå kjemper kvinnekonger en ærefull kamp om den gyldne Q. Dersom du dumper innom Kvinnekonger i dag, så følg linken og gjør din innsats for å bringe de gamle kvinnelige heltene opp og fram i lyset.

Esquil rører

How women saved the city

Lillian Wald

Da Lillian Wald (Les mer om legenden!) og Mary Brewster grunnla New York City Henry Street Settlement, konverterte de en bakgård, en tilhørende skolegård og gården til et tilhørende tredje hus til en lekeplass i miniatyr. Denne flekken av et byelement var tidenes første formelle lekeplass.

Wald og Brewsters lekeplass inneholdt en sandhaug, husker, gymnastikkapparater og bebihammocks. Lillian Wald var en av flere kvinner som tilslutt dannet den legendariske Lekeplassforeningen i USA (Playground Association of America) med Luther Gulick, Jane Addams, Mary McDowell and Graham Taylor” (Cavallo 1981:23, 36).

Kvinner drev igjennom imponerende humanitære prosjekter i byutviklingen på begynnelsen av 1900-tallet. Daphne Spain henter opp noe av denne glemte innsatsen i sin bok “How women saved the city”:

”In the days between the Civil War and World War I, women rarely worked outside the home, rarely went to college, and, if our histories are to be believed, rarely put their mark on the urban spaces unfolding around them. And yet, as this book clearly demonstrates, women did play a key role in shaping the American urban landscape.”

Mor&barn-bevegelsen var blant de kvinnelige sosiale bevegelsene som vokste seg sterke. Lover mot barnearbeid, vedtekter for lekeplasser og liknende ble effektuert før kvinner selv faktisk hadde stemmerett. Kvinnekongelig engasjement for barn i byen er altså ikke av nye dato, men kan vise til en lang og stolt historie.

Lillian Wald ble født inn i et jødisk møblert hjem, men valgte å jobbe i de fattige leiegårdene i New York. Hun ble utdannet som sykepleier og bidro til opprettelsen av National Organization for Public Health Nursing, som satte den profesjonelle standarden, også for informasjonsspredning. Lillian Wald ble innsatt som første president. Trivia fra hennes merittliste:

Persuading President Theodore Roosevelt to create a Federal Children’s Bureau to protect children from abuse, especially exploitation such as improper child labor.

Lobbying for health inspections of the workplace to protect workers from unsafe conditions and encouraging employers to have nursing or medical professionals on-site.

Convincing the New York Board of Education to hire its first nurse, which lead to the standard practice within in the U.S. of having a nurse on duty at schools.

Persuading Columbia University to appoint the first professor of nursing in the country, and initiating a series of lectures for prospective nurses at Columbia’s Teachers College. This became the basis a few years later for the University’s Department of Nursing and Health and caused nursing education to shift away from solely hospital-taught training to university courses augmented by hospital fieldwork.

Kilde: Working nurse.com

Så i dag kastes frem en liten gjeng kvinnekonger som fremmer innpass for kvinner og barn i byen:

1. Lillian Wald
2. Mary Brewster, Luther Gulick, Jane Addams, Mary McDowell og Graham Taylor som også var med Lillian Wald og dannet den Amerkanske Lekeplassforeningen.
3. Forfatteren av boken “How women saved the city”: Daphne Spain
4. Forfatteren av kronikken: “Ikke ett ord om barn i Bjørvika”: Anne Aaby

Les kronikken Ikke ett ord om barn i Bjørvika!

One of Lillian Wald's nurses take a short cut accross tenement roofs to visit a patient, circa 1908

Unger i branntrappene, leiegård, New York.

Dagens kvinnekonge er vampyrjeger Anita Blake

Dagens kvinnekonge kommer i følge med Aslaugok. Følg den nyopprettede bloggen hennes og følg @aslaugok på Twitter. Og gå for all del ikke glipp av muligheten til å bli kjent med Anita Blake, kvinnekongelig vampyrjeger og necroromancer!

Vampyrer er i vinden om dagen. Selv har jeg bare i løpet av det siste året lest hele 30 bøker med vampyrer i sentrale biroller. Eller det er hva jeg har trodd, og sagt: At jeg leser vampyr-romaner. Men kanskje det er mer, eller noe annet. For da jeg etter å nå ha avsluttet serie nr tre, stilte meg spørsmålet – hva er fascinasjonen, bok etter bok etter bok?- overrasket svaret meg (sånn utover det åpenbart romantiske aspekt da) i det jeg fant at det egentlig er den klassiske freudianske trekanten som er det drivende. Over-jeg, jeg’et og underbevisstheten, forstått som dragningen mellom vampyr – menneske – var-vesen…

Og av deres tekstlige bevegelser leste jeg meg til en forståelse av vampyrer som manifestasjonen av alt hva man forbudt sett kan begjære. Mens var-dyrene i sin dyriske råskap, representerte noe vel så potensielt praktfullt, men dog utemmelig kjødelig. Dette bildet kommer så, tydeligst til skue, i Anita Blake – Vampirehunter -serien. Serien som da, også selvsagt, kan by på dagens kvinnekonge; Anita Blake.

Men før denne usedvanlige roman-kvinnen hylles. For noen ord til om liknende, og teori-understøttende utlegninger av både vampyr og varulv, kan man gå til serien som har mye av æren for denne siste bølgen av vampyrfiksjon; Twilightserien. Her er det imidlertid liten råd med å finne noen kvinnekonge. Vampyrene er puslete og blodfattige og den kvinnelige hovedpersonen passiv, og ventende, all sin tilsynelatende agering til tross. Bedre er det med Sookie Stackhouse, også kjent fra Tv-serien True Blood, som dog søtt kan te seg som et offer for egen annerledeshet, men likefullt tar både hånd om seg og andre. (Og i en bisetning, bør vel også Anne Rices, The Vampire Chronicles nevnes som for alvor befestet vampyrer som vakre, dekadente og ultimat forførende. Kort sagt; gothiske våte drømmer av udøde.)

Alle de ovennevnte heltinnene har til felles at de tiltrekkes av begge arter, men det er alltid vampyren som vinner. Det er noe betegnende i at det er den seksuelle tiltrekningen som er størst mellom kvinne og var-vesen, men den er ren kropp og ikke sjelelig. Som om uansett hvor mye liv, blir det aldri nok, så lenge det en mulighet for noe mer… Og jeg, jeg innrømmer det gjerne. Jeg heier alltid på vampyren.

Men aller mest, heier jeg på dagens kvinnekonge. Anita Blake – Vampyrjeger. Heltinnen som ble skapt av forfatteren Laurel K. Hamilton og så dagens lys i romanen med den megetsigende tittelen Guilty Pleasures (1993). Dette skulle så bli første bok i en ennå pågående serie. Der titlene er ladede og innholdet på så mange vis dampende. Handlingen foregår i et datidig samtidig univers, men med tydelig avvik fra kjent virkelighet ved at bl.a vampyerene er blant oss, som borgere, med like rettigheter. Eller nesten like, for vampyrer kan drepes på stedet, uten dom, så lenge papirene er i orden. Og det er her Anita kommer inn i bildet. Hun dreper dem. Og er overmåte god til nettopp dette. Imidlertid, og logisk nok, er u-døde vanskeligere å få has på enn vanlige dødelige.

Men The Excecutioner, som vampyrene kaller henne, er ingen vanlig dødelig. Hun er en animatør, i betydningen livgiver, og har zombie-heving som levebrød. Noe som er en lukrativ bransje all den tid det er et umettelig marked for å vekke formuende døde i arvetvister, eller eiendomsdisputter eller bare for å få sagt et etterlengtet farvel til noen som en stakket stund tilsynelatende er hva dem var. Etter hvert skal det også vise seg at hun er mer enn en gjennomsnittelig animatør. Det vil si at hun i motsetning til de fleste andre innen bransjen kan vekke flere 100 år gamle zombier, uten menneskeoffer, og til og med få de fleste av dem til å se liv-like ut. Faktisk er dama en vaskekte necromancer, som kan kontrollere alle former for døde, også u-døde.

En bi-effekt av dette er for øvrig at hun er delvis immun mot vampyrers fortryllende øyne. Noe som viser seg mer enn hendig i dealingen, og etter hvert datingen, med den lokale sjefsvampyren. Men hun nøyer seg ikke med ham, hun faller også for ledereren av den lokale varulv-klanen. En tiltrekning som ender med at de tre danner et makt-triumvat. Der vampyren i teorien er sentrum, men i praksis, vel, Anita er ikke dama som godtar rollen som underdanig, eller annen form for annen-fiolin. Og når sant skal sies, nøyer hun seg heller ikke med disse to menn etter hvert som serien skrider frem. Anita Blake er ganske enkelt så mye kvinne at en enkelt mann ikke er nok.

Og selv om hun er den tøffeste, peneste og dyktigste jenta i klassen, er dette alene ikke nok til å gjøre henne kvinnekonge tittelen verdig. Men når man legger til det befriende i å lese om en kvinne som tross kvaler, går gjennom ild og sexscener og monstre, og likevel står fjellstøtt med verdigheten i behold, så er det kongelig lesning. Som det er fornøyelig å se ‘the bad guy’s mykne under hennes blikk, det være seg om de er flere hundre år eller fanget i pels. I tillegg, og kanskje like vesentlig, er det faktum at uansett hvor naken hun ser seg uten sine trofaste skytevåpen (symbolikk ikke videre kommentert) er disse kun nyttige på skuddhold. Når det virkelig gjelder, og det gjør det alltid til slutt, så er det henne selv det står på. Hennes styrke. Hennes vilje. Hennes kraft. Og Ms. Blake er en meget kraftfull Dame.

Men før jeg avrunder med begynnelsen, og dissekerer nærmere hva som virkelig har gjort, og fortsatt gjør lesningen av disse bøkene så fascinerende. Er det på sin plass med et SPOILERVARSEL. For selv om lesingen er enkel mht Ms Blakes dragning mellom de ulike menn, er det ikke dette som er det egentlig freudianske aspekt. Derimot er det hennes indre monstre, og kampen mot og mellom dem som tar plassen. Som hun tar plass i sitt eget liv i takt med endringene. For endringer blir det. Først og fremst i form av ringvirkningene etter triumvatdannelsen, der de tre kreftene blandes, men også etter hvert som hun tar opp i seg potensialet for å både bli et var-vesen og vampyr. Og på sett og vis blir hun begge deler. En varulv/tiger/løve osv som ikke skifter, men får de helende egenskapene og en levende-vampyr som ikke drikker blod, men som likevel må gis føde. Føde her lest som sex og nytelse. I tillegg til at selvsagt hennes egen necromancer-kraft vokser.

I motsetning til både vampyrer og var-vesener medfører imidlertid ikke necromancer-evnene tap av menneskelighet. For det er jo den (potensielle) prisen man betaler når man blir noe mer enn menneske, noe overskridende, så blir man også mindre av hva man var. Og som Anita Blake forstår og forklarer, er det faktum at uavhengig av hvor tiltrekkende og forførende det / de kan være, er det en høy pris å betale; å miste sin menneskelighet. Det seg være til ytre eller indre monstre.

Og egentlig, som i all slik fantastisk litteratur. Er monstrene også et produkt av en selv. Som både ens over og under – jeg. Ukontrollerbart og beregnende. Forførende og frastøtende.

Har vi råd?

Enkelte beskriver velferdsstaten som vår tids mesterverk når det gjelder den moderne forsikringstanken. Forsikringer er big business. En rå, syk, forvrengt, utbyttende, profittjagende, kalkulert og grådig business i mange tilfeller. Har jeg ikke rett?

Klassiker: “Du ville forsikret hunden din, ville du ikke? Hvorfor forsikrer du da ikke dine barn?”

Svaret er at jeg ville forsikret hunden, men barna mine føler jeg er trygt helsemessig forsikret i velferdsstaten. Og i velferdstaten kan jeg anta at pengene er i trygg sirkulasjon i de sjiktene av samfunnet der pengene trengs mest. I motsetning til om pengene hadde en retning, nemlig “trygg” allokering blant bedriftstopper i privat sektor, slik tilfellet hadde vært dersom vi kun hadde private forsikringer å hente inn.

Men hvor trygt står egentlig denne velferdsstaten? Den er blitt for dyr, ikke sant? Det er kvinner som koster? I etterkrigsnorge ble utbetalinger  gjort til familier i et 1:2 forhold. Mens nå, når kvinner kryper opp mot mannen i inntjening, strøs sand i maskineriet. 1:1. Hvert eneste voksne individ med hver sine økonomiske rettigheter. Likevel, fortsatt blir en god del omsorgsarbeid gjort gratis av kvinner (og menn) som er ekskludert, eller har liten verdi i lønnsmarkedet. Disse har ikke økonomiske rettigheter på linje med en respektabel lønnsmottaker. Disse vil ikke ha rett til de mest luksuriøse velferdforsikringene som dagpenger, uføretrygd, sykemeldinger eller liknende. De har rett på helsehjelp og et minimum av ressurser for å overleve (Dersom de overlever NAV). Men på grunn av kvinnenes nå formelle arbeidsinnsats har vi flere effektive arbeidstimer. Vi har flere som genererer lønnsinntekt. Men ingen som tjener eller server lønnstakerne, gratis. I alle fall ikke helt.

Hvor var vi? Jo, velferdstaten er blitt for dyr. Så vi ser etter kreative måter å kutte på. Bare hvis vi er heldige får vi en debatt om dette. For politikere vil ikke snakke om det. At vi rett og slett ikke har råd. Regnskapet går ikke opp. Vi kan ikke forsikre alle. Rettferdig.

Dette er det beste som produseres i media når det kommer til velferdsstatens fremtid:

En av fire er uføretrygdet. Dette er skandale. Det er for mange. Det er flest i Europa. Det er flest i verden. De syke lyver.

For min del er dette svak zen.

For å imponere meg med betraktninger jeg faktisk kan bruke til -noe-, må provokatøren samtidig svare på alle samtlige spørsmål:

1. Hvorfor er dette tallet på uføretrygdede for mange?
2. Hva slags sykdommer er representert? Rangér.
3. Hvorfor lyver folk om sykdom?
4. Får folk den helsehjelpen de trenger for å bli friske?
5. Hvor mange av disse er utslitte pårørende til pleietrengende pasienter?

Adresseres ikke disse spørsmålene på en ordentlig måte spaserer jeg videre, en smule redd, riktignok, for at nestekvinn henger seg opp i den opprinnelige moralske panikkmeldingen.

For å lage en karikatur på en norsk produksjonsenhet:

Vi er alle i dag organisert under velferdstaten. En stor del av befolkningen er organisert i bitte små kjernefamilier, eller monofamilier med en lønnsmottaker. Bestemødre og bestefedre er  i arbeid. Venner har få eller ingen moralske obligatoriske plikter i forhold til din selvoppholdelse.

Når noe i disse små produksjonsenhetene ryker, som når en kronisk eller ubestemt sykdom inntreffer, er systemet altfor villig til å legge seg på ryggen. Ikke bare for den syke, men også de pårørende. Dominobrikker begynner å falle når helsevesenet ikke har tilstrekkelig kompetanse, ressurser eller genuin innsats i spesifikk problemløsning. Det florerer av historier som forteller dette. Kampen mot NAV, fortielse og mistenkeliggjøring blant kollegaer, liten eller ingen inntekt, vanskelig og rigid helsevesen. Er det en pasientgruppe  som med letthet kan kaste lys på dette er det ME pasientene. Som også viser seg å være en størrelsesmessig betydelig gruppe pasienter og pårørende.

Før hadde vi ledige ressurser, hjemmeværende kvinner, som løste disse samfunnsmessige friksjonene. Denne medmenneskelige friksjonen som forekommer bør vi kjenne bedre til. Det letteste bør være å fjerne de mekanismene som låser mennesker fast i diffuse diagnoser, uten riktig støtte og behandling. Det som verre er, er hvordan vi skal skape rom for omsorgspersoner i full jobb og takle perioder hvor det kreves ekstra av omsorgsrollen disse skal fylle. Akutte eller mer langvarig omsorgsoppgaver for sine ektefeller, for sine barn og for foreldre. Dette må i alle fall defineres og loggføres. Shit happens. Kanskje vi kan forebygge onde sirkler ved å ta høyde for dette? Noe av denne tankegangen finnes i IA avtalene. På tide å evaluere og justere?

Jeg hørte dette for leden og ble ganske “thrown back”: Norske barn i norske sykehus er sengeliggende hele dagen alene og får besøk i visittiden, mens barn av annen kulturell tilhørighet (jeg sier ikke hvilke) har alltid voksne hos seg. Tanter, bestemødre, mødre, brødre, søstre. Alltid, én som trøster, holder i hånda, leser eller snakker eller bare passer litt på. Jeg har ikke nok fartstid i norske sykehus til å vite sikkert. Men dette er fortellinger som blir fortalt om tingenes tilstand, som sjeldent regnes som relevante størrelser i diskusjonen om velferdskutt eller bygging av velferdsstaten.  Jeg skjønner godt at næringslivet ikke er villige til å gå med på dette. Men kjære næringsliv, reflekterer dere aldri over hvor mye gratis dere får av velferdsstaten?

Vi i velferdsstaten har det ganske bra. Vi er forsåvidt godt forsikret. Men panikkangrep på trygdeytelser kommer fra tid til annen. Vi er ikke som nordkvinner og nordmenn programforpliktet til velferdsstaten. Private ordninger lusker i regjeringskorridorer, på departementstoaletter, i reklame og i media generelt.

Angrepene på velferdsrettigheter kommer fra politiske hold som også skal forsvare velferdsstaten og det kommer fra politiske hold som ønsker å fragmentere den og bygge den ned.

Hvem sier at vi ikke har råd? Kanskje vi har råd til mer?

Velferdsstaten er omsorgsfull, inkluderende og solidarisk. Velferdsstaten er dagens kvinnekonge.

Patriarken Darwin og Barbara McClintock

Patriarken Darwin og Barbara Mcclintock er først publisert her hos Predikeren

Dagens kvinnekonge ble funnet hos Predikeren og hun ble høflig bedt om å holde oss med selskap her hos Kvinnekonger.

Jeg unner henne absolutt tittelen kvinnekonge. Så værsågod!

Predikeren

Barbara McClintocks liv og arbeid har først de senere år, etter hun mottok Nobelprisen i fysiologi/medisin i 1983, fått full anerkjennelse. Skjønt hun gjennom hele sin utdannelse og i alt sitt arbeid høstet mye anerkjennelse og ble tildelt mange store ærespriser og bevis for sin fremragende forskning, ble hun likefullt fortiet og glemt.

Dette var en tid hvor det vitenskaplige miljøet var patriarkalsk.  Man var opptatt av Darwinismen og søkte å innarbeide denne teori som et fundament i vitenskaplig forskning.

Genetikkens tidsalder starter med Gregor Mendel(1822-1884). Han gjorde planmessige kryssningsforsøk av ulike sorter erter og bønner. Hans arbeid la grunnlaget for den moderne arvelighetsforskning og er kjent som “arvelovene”. Mens Darwins arbeider ble raskt kjent, ble Mendels arbeider oversett i 35 år.

Det vokste frem en rekke unge liberale biologer som forkastet religionen og støttet Darwin. Inspirert av Haeckel og Huxley(kalt Darwins bulldog), finner vi innen genetikken navn som Kerner, Muller, Semper og Weismann.

På den annen side  i denne tidens “åndskamp”,  var forskere som Hugo de Vries,  som gjenoppdaget Mendels arbeider, og Bateson som mente at mutasjonene var brå,  plutselige,  og ikke  slik darwinistene hevdet, en over lang tid utvelgende utvikling.

Midt i denne opphetede striden arbeidet Barbara McClintock.

Hun begynte sine studier ved  Cornell’s College of Agriculture i 1919, og hun var den første som utviklet en teknikk for å visualisere kromosomene hos mais. Hun  laget  en metode til å identifisere hver og en av de ti kromosomene hos maisen, og hun var den første som kunne demonstrere mange fundamentale genetiske ideer, som f.eks overkryssing.  Dette viste hun året før forskningen på bananfluen ble publisert.

Hun viste hvordan gener kunne bli slått av og på og hun fikk Nobelprisen for oppdagelsen av “hoppende gener. “

Det var forskeren Thomas Hunt Morgan som utsatte bananfluer for radioaktiv stråling og røntgenstråling. En dag så fikk han se at en av  fluene hadde fått hvite øyne. Ved parringer fikk han frem mange flere. Han viste at det fantes mange små mutasjoner uten at det ble en ny art av det.

I all forskning ble det darwinistiske “prinsipp” diskutert.

I denne diskusjonen var det liten plass for en kvinne,  og hennes   geneforskning.  Det var Bananfluene som ble kjent og diskutert. Barbaras påvisning av hoppende gener ble effektivt fortiet,  ikke diskutert og “glemt”.  Hun ble enda tilbudt store pengesummer for å trekke tilbake forskningsresultatene.

Den  vitenskaplige diskusjonen forsøkte nå å forene teoriene til Mendel og Darwin. Ronald A.Fisher forenklet endel problemstillinger ved å se bort fra dem,   og la dermed  grunnlaget for populasjonsgenetikken. Sammen med Sanderson, Haldane mfl.  klarte de å samle evolusjon, genetikk og feltbiologi ,  og dette arbeidet dannet utgangspunktet for neodarwinismen.  Dette ble senere, på femti-seksti tallet, den moderne genetikks grunnvold.

Barbara McClintock fikk Nobelprisen først i 1983. Da var man istand til å lese, forstå og verdsette arbeidet hennes. Men selv nå, i vår tid, får ivrige darwinistiske forskere problemer når hun nevnes.

Hennes arbeider om hoppende gener er fremdeles ikke helt innlemmet i fagets darwinske grunnfjell. Derfor er hun fremdeles aktuell og utfordrene.

I patriarken Darwins jubileumsår, vil jeg minnes henne!

Jeg vil trekke henne frem i lyset og takke henne for et modig, ensomt og svært selvstendig arbeid i patriarkenes kampdager!

Clipse – Hot Damn

more about "Clipse – Hot Damn", posted with vodpod